Kronikk i Nordlys 6. mai 2012 og innlegg i Lektorbladet nr. 3 2012.
Fredag 23. mars holdt jeg en forelesning ved Tammerfors universitet i Finland i anledning 50-årsdagen for Helsingforsavtalen om nordisk samarbeid. Der hevdet jeg at Norden ikke bare er idyll i 2012, ettersom individer og grupper fremdeles stigmatiseres når språk blir gjort politiske. Dette erfarte jeg på restaurant Rosso samme kveld, da en ung, finsktalende servitør skulle ta opp bestilling fra meg og jeg snakket norsk til henne.
Finland er offisielt tospråklig, og alle finlendere skal lære både finsk og svensk i skolen.
Skolesvensken oppleves ofte ikke å strekke til, men også av politiske og sosiale årsaker i historien kan det falle mange finsktalende tungt å uttrykke seg på svensk, også i møte med nordmenn. Fjorårets valgvinner i Finland, Timo Soini og hans parti Sannfinnene, vil fjerne den obligatoriske opplæringen i svensk.
Samme dag slo forsker Ketil Lenert Hansen ved Senter for samisk helseforskning i Tromsø alarm på førstesiden av avisen Nordlys: Samiske barn ble hetset og slått i kjølvannet av høstens lokalvalg. En av valgkampsakene var spørsmålet om Tromsø skulle innlemmes i det samiske språkforvaltningsområdet. Det ville blant annet medføre at samiske navn skulle stå foran og over norske på offentlige skilt.
Skriftligopplæringen i den norske skolen preges også av politikk. Dette kommer til uttrykk i dagens norsklæreplan. Den bærer ambisjoner om at elevene skal beherske hovedmålet og sidemålet like godt etter 10. trinn. Dette til tross for at elevene har hatt opplæring i hovedmålet i ti år, mot bare to år i sidemålet, som for de fleste er nynorsk.
Situasjonen er at 13 % av elevene i grunnskolen har nynorsk som hovedmål, og de fleste av disse bor på Vestlandet. Tallet halveres når disse elevene selv kan velge hovedmål i videregående skole. I forbindelse med den pågående læreplanrevisjonen i norsk har derfor Utdanningsdirektoratet foreslått både å styrke opplæringen i hovedmålet og å senke ambisjonene for elevenes ferdigheter i sidemålet.
Begge tiltakene kan motvirke frafall fra elevgruppen med nynorsk som hovedmål, og dermed styrke den nynorske skriftkulturen. Likevel har nynorskens politiske våpendragere mobilisert mot direktoratets forslag. Samtidig er nynorsk målform bare i beskjeden bruk i offentligheten, og kan knapt sies å være riksdekkende i medier og arbeids- og næringsliv.
På Island er engelsk og et skandinavisk språk, fortrinnsvis dansk, obligatoriske fremmedspråk i hele opplæringsløpet. Det at de fleste velger dansk, historien til tross, er en pragmatisk løsning. Kanskje skal også finlendere og nordmenn forsøke å løse språkproblemene våre praktisk, uten politisk drevne følelser?
De viktigste språkarenaene våre er praktiske i både materiell og moralsk forstand. Den moralske betydningen av begrepet «praktisk» (av «praksis») skal i denne sammenheng forstås som språklige møter som er preget av åpenhet, symmetri, gjensidighet, dialog, vennskap og tillit. I en moralsk praksis har våre språkhandlinger mål og verdi i seg selv.
Samtidig må vi også kunne bruke språket som middel for å nå materielle mål i samfunns-, arbeids- og næringsliv.
I skolen bør derfor ikke skriftligopplæringen reduseres til et middel for utøvelse av kulturpolitikk; nynorsk skriftkultur må vel være noe mer enn en skjønnlitterær kulturarv som lærerne skal forvalte?
Gode norske Storting, sørg da for at også den nynorske målformen blir brukt på mangfoldige og betydningsfulle sosiale og økonomiske arenaer over hele landet!
Be også regjeringen om å endre forskriften til stedsnavnsloven og gi Tromsø kommune tilskudd til å skilte alle stedsnavn på både norsk og samisk – i denne pragmatiske rekkefølgen - uten uverdige kamper og avstemninger.
Det samiske språket kan ikke berges av bokstaver på skilt alene - språk trenger mennesker som bruker det i en mangfoldig praksis.
Det må derfor være langt viktigere å endre opplæringsloven slik at foreldre til elever som lærer samisk som andrespråk i ungdomsskolen, ikke tar barna ut av samiskundervisningen.
Dette skjer i dag fordi timefordelingen gjør at disse elevene må forlate klassen i norsktimer for å få sin samiskundervisning. Ved siden av barnefødsler i førstespråkfamilier er andrespråkelevene det viktigste rekrutteringsgrunnlaget for samisk språk.
Et Norden uten Finland er utenkelig, men ønsker vi å bruke engelsk i nordiske kommunikasjonsfellesskap? Gode finske Riksdag, la de finskspråklige elevene selv få velge om de skal lære svensk, dansk eller norsk! Så kan svenske, danske og norske myndigheter til gjengjeld sette av en milliard danske kroner til et nordisk språkfellesskapsfond som kan bidra til å finansiere valgfrihet i finske (og islandske) elevers obligatoriske språklæringsstrev til beste også for Norden.
På restaurant Rosso i Tammerfors ber jeg den unge servitøren velge om vi skal kommunisere på svensk eller engelsk. Hennes ansikt får meg til å føle meg som en velkommen gjest, men har også et anstrøk av tvil – kunne hun bare snakke svensk like godt som engelsk, slik at språket ikke skaper sosial asymmetri mellom oss!
Her kan det passe med en påminnelse fra filosofen Hans Skjervheim: Språklige møter mellom mennesker må preges av gjensidig tillit hvor vi etterstreber jevnbyrdighet og å vise hverandre anerkjennelse.
Praktiske kommunikasjonsfellesskap trenger en politikk som bidrar til å berge språk og bygge bro mellom brukere av ulike språk.
Det er en språkpolitikk som gjør språket praktisk heller enn politisk, det være seg i skolen, i Tromsø eller i Tammerfors: - Tack så mycket, och välkomna åter! smiler servitøren i det vi fornøyde forlater lokalet. Å formidle og å bli forstått handler også om en felles velvilje for hverandres språklige bestrebelser.
torsdag 7. juni 2012
mandag 26. mars 2012
"Nordens grunnlov" er 50 år
Papirpublisert som kronikk i Nordlys 23. mars.
I dag er det 50 år siden de nordiske landene inngikk Helsingforsavtalen om nordisk samarbeid. Norden har en historie som viser at landene er bundet sammen på godt og vondt. Personalunioner og Kalmarunionen mellom 1397 og 1521 ga erfaringer på det politisk-administrative feltet, og på det militære som følge av den maktpolitikken som ble ført av de danske og svenske kongene inn i det 19. århundret.
På 1800-tallet spredte nasjonalromantikken seg til Norden, og medførte en nasjonal oppvåkning. Et nordisk studentmøte i Kalmar 1843 tok likevel til orde for en nordisk samling, men den nordiske retorikken falt ikke i de danske og svenske regjeringenes smak.
I 1856 var det et nytt studentmøte om en tilsvarende samling, med bakgrunn i den dansk-tyske striden om Slesvig, men selv om Oscar I sa seg villig til å støtte danskene, sa danskene nei, og det hele låste seg til Henrik Ibsens og andre skandinavisters store forbitrelse.
Forsvars- og utenrikspolitikken splitter Norden
Den 2. verdenskrig splittet de nordiske landene ytterligere i den stadig viktigere utenrikspolitikken i den påfølgende kalde krigen. Polariseringen av verden i vest-øst etter 1945 viste seg innenfor Norden i et geopolitisk spenn mellom Island og Finland.
Sverige fulgte sin nøytralitetstenkning, mens Finland måtte ta hensyn til naboskapet med Sovjetunionen. Vennskaps-, samarbeids- og bistandsavtalen fra 1948 var et tilbud fra Stalin som Paasikivi og Riksdagen ikke kunne si nei til. Frem til 1956 måtte Finland også akseptere at Sovjetunionen brukte finsk territorium, Porkkalaodden like utenfor Helsingfors, som marinebase.
Norge og Danmark vendte seg bort fra Norden og til USA, og trådte inn i NATO i 1949. Så også Island, men her opprettet man i tillegg separate militærforbindelser med USA. Etter 1951 hadde supermakten styrker stasjonert på basen i Keflavik ved Reykjavik.
Noe forpliktende nordisk samarbeid om sentrale forsvars- og utenrikspolitiske spørsmål var derfor utenkelig, selv om man i FN til tider kunne markere nordisk samstemmighet, som ved nominasjoner til Sikkerhetsrådet og i tilslutninger til fredsbevarende operasjoner i FN-regi.
Formalisering av nordisk samarbeid
Nordisk Råd ble etablert i 1952 for å bidra til økonomisk og kulturelt samarbeid i Norden. Finland ble medlem først i 1955, og ved åpningen av den fjerde sesjonen i København i 1956 uttalte Rådets daværende svenske president, Bertil Ohlin, at «vi har känt det som om en stol stod tom, när inte Finland var med […] Först nu är vår nordiska krets fulltalig.» (norden.org/sv/nordiska-raadet/om-nordiska-raadet)
På hjemmesidene til Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd finner man også hovedpunktene i historikken om det nordiske samarbeidets utvikling i forrige århundre. Det er også en historie om store ord og små skritt, som skildret av den daværende danske handelsminister Jens Otto Krag først på 1950-tallet:
I mit kontor i Handelsministeriet i København har jeg et skab, hvori jeg opbevarer vigtige dokumenter. Her har jeg en skuffe der bærer titlen «Undersøgelser og referater vedrørende nordisk økonomisk samarbejde». Den er stuvende fuld. Den bugner med papir. Der findes ingen skuffe, der hedder «Resultater af nordisk samarbejde» – men fandtes den, vilde den vist desværre være – ikke helt tom – men i hvert fald en hel del tyndere belagt.
Helsingforsavtalen undertegnes, men Europa lokker
Tanken om nordisk integrasjon ledet i 1952 til passfrihet ved reiser mellom de nordiske landene og til et felles nordisk arbeidsmarked etter 1954. Parallelt med den nordiske integrasjonen skjedde det tilsvarende og dels konkurrerende prosesser i Europa. I 1960 gikk Norge, Sverige og Danmark inn i EFTA, og kort tid etter søkte Danmark og Norge også medlemskap i EF.
Denne orienteringen bort fra Norden resulterte samtidig i et intensivert arbeid for å få på plass en avtale om nordisk samarbeid. Denne traktaten ble vedtatt i Helsingfors den 23. mars 1962, og Helsingforsavtalen er for Nordens «grunnlov» å regne. Dette betydde likevel ikke at resultatene fra det nordiske samarbeidet kom raskere enn før.
Ti år senere skrev den ovenfor nevnte Jens Otto Krag, nå dansk statsminister, sarkastisk i sin dagbok at «Jeg har deltaget i alle sessioner undtagen to eller tre. Vi fløj herop, hele flyet stopfyldt med danske deltagere. I alt er vi cirka 90. Antallet stiger hvert år svarende til, at vedtagelsernes vægt daler.» (norden.org/da/nordisk-raad/om-nordisk-raad)
Nordisk fellesskap, tross alt!
Med Danmark, Sverige og Finland innenfor EU, må vel visjonene om fellesnordiske løsninger på det politiske feltet sies å være steindøde. Det gjør at bevisstheten om en nordisk kultur er viktigere enn noensinne for å legitimere ideen om Norden.
Mediene spiller en svært viktig rolle her, men av betydning er også alle de små prosjektene i nordisk kultursamarbeid. Disse gir konstante smådrypp av livstegn fra ideen om Norden inn i den nordiske offentligheten. «Spindelvevnordisme» ble dette kalt av den svenske professor i statsvitenskap, Nils Andrén.
Det er derfor viktig at mediene og det politiske toppsjiktet i Norden ikke ser seg blind på store hendelser som Nordisk Råds litteraturpris, men også i fortsettelsen vet å sette pris på de mange små kulturedderkoppene som daglig vever nordisk fellesskap. Gratulerer med dagen, Norden!
Kronikken er basert på min jubileumsforedrag ved Tammerfors Universitet i Finland 23. mars.
I dag er det 50 år siden de nordiske landene inngikk Helsingforsavtalen om nordisk samarbeid. Norden har en historie som viser at landene er bundet sammen på godt og vondt. Personalunioner og Kalmarunionen mellom 1397 og 1521 ga erfaringer på det politisk-administrative feltet, og på det militære som følge av den maktpolitikken som ble ført av de danske og svenske kongene inn i det 19. århundret.
På 1800-tallet spredte nasjonalromantikken seg til Norden, og medførte en nasjonal oppvåkning. Et nordisk studentmøte i Kalmar 1843 tok likevel til orde for en nordisk samling, men den nordiske retorikken falt ikke i de danske og svenske regjeringenes smak.
I 1856 var det et nytt studentmøte om en tilsvarende samling, med bakgrunn i den dansk-tyske striden om Slesvig, men selv om Oscar I sa seg villig til å støtte danskene, sa danskene nei, og det hele låste seg til Henrik Ibsens og andre skandinavisters store forbitrelse.
Forsvars- og utenrikspolitikken splitter Norden
Den 2. verdenskrig splittet de nordiske landene ytterligere i den stadig viktigere utenrikspolitikken i den påfølgende kalde krigen. Polariseringen av verden i vest-øst etter 1945 viste seg innenfor Norden i et geopolitisk spenn mellom Island og Finland.
Sverige fulgte sin nøytralitetstenkning, mens Finland måtte ta hensyn til naboskapet med Sovjetunionen. Vennskaps-, samarbeids- og bistandsavtalen fra 1948 var et tilbud fra Stalin som Paasikivi og Riksdagen ikke kunne si nei til. Frem til 1956 måtte Finland også akseptere at Sovjetunionen brukte finsk territorium, Porkkalaodden like utenfor Helsingfors, som marinebase.
Norge og Danmark vendte seg bort fra Norden og til USA, og trådte inn i NATO i 1949. Så også Island, men her opprettet man i tillegg separate militærforbindelser med USA. Etter 1951 hadde supermakten styrker stasjonert på basen i Keflavik ved Reykjavik.
Noe forpliktende nordisk samarbeid om sentrale forsvars- og utenrikspolitiske spørsmål var derfor utenkelig, selv om man i FN til tider kunne markere nordisk samstemmighet, som ved nominasjoner til Sikkerhetsrådet og i tilslutninger til fredsbevarende operasjoner i FN-regi.
Formalisering av nordisk samarbeid
Nordisk Råd ble etablert i 1952 for å bidra til økonomisk og kulturelt samarbeid i Norden. Finland ble medlem først i 1955, og ved åpningen av den fjerde sesjonen i København i 1956 uttalte Rådets daværende svenske president, Bertil Ohlin, at «vi har känt det som om en stol stod tom, när inte Finland var med […] Först nu är vår nordiska krets fulltalig.» (norden.org/sv/nordiska-raadet/om-nordiska-raadet)
På hjemmesidene til Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd finner man også hovedpunktene i historikken om det nordiske samarbeidets utvikling i forrige århundre. Det er også en historie om store ord og små skritt, som skildret av den daværende danske handelsminister Jens Otto Krag først på 1950-tallet:
I mit kontor i Handelsministeriet i København har jeg et skab, hvori jeg opbevarer vigtige dokumenter. Her har jeg en skuffe der bærer titlen «Undersøgelser og referater vedrørende nordisk økonomisk samarbejde». Den er stuvende fuld. Den bugner med papir. Der findes ingen skuffe, der hedder «Resultater af nordisk samarbejde» – men fandtes den, vilde den vist desværre være – ikke helt tom – men i hvert fald en hel del tyndere belagt.
Helsingforsavtalen undertegnes, men Europa lokker
Tanken om nordisk integrasjon ledet i 1952 til passfrihet ved reiser mellom de nordiske landene og til et felles nordisk arbeidsmarked etter 1954. Parallelt med den nordiske integrasjonen skjedde det tilsvarende og dels konkurrerende prosesser i Europa. I 1960 gikk Norge, Sverige og Danmark inn i EFTA, og kort tid etter søkte Danmark og Norge også medlemskap i EF.
Denne orienteringen bort fra Norden resulterte samtidig i et intensivert arbeid for å få på plass en avtale om nordisk samarbeid. Denne traktaten ble vedtatt i Helsingfors den 23. mars 1962, og Helsingforsavtalen er for Nordens «grunnlov» å regne. Dette betydde likevel ikke at resultatene fra det nordiske samarbeidet kom raskere enn før.
Ti år senere skrev den ovenfor nevnte Jens Otto Krag, nå dansk statsminister, sarkastisk i sin dagbok at «Jeg har deltaget i alle sessioner undtagen to eller tre. Vi fløj herop, hele flyet stopfyldt med danske deltagere. I alt er vi cirka 90. Antallet stiger hvert år svarende til, at vedtagelsernes vægt daler.» (norden.org/da/nordisk-raad/om-nordisk-raad)
Nordisk fellesskap, tross alt!
Med Danmark, Sverige og Finland innenfor EU, må vel visjonene om fellesnordiske løsninger på det politiske feltet sies å være steindøde. Det gjør at bevisstheten om en nordisk kultur er viktigere enn noensinne for å legitimere ideen om Norden.
Mediene spiller en svært viktig rolle her, men av betydning er også alle de små prosjektene i nordisk kultursamarbeid. Disse gir konstante smådrypp av livstegn fra ideen om Norden inn i den nordiske offentligheten. «Spindelvevnordisme» ble dette kalt av den svenske professor i statsvitenskap, Nils Andrén.
Det er derfor viktig at mediene og det politiske toppsjiktet i Norden ikke ser seg blind på store hendelser som Nordisk Råds litteraturpris, men også i fortsettelsen vet å sette pris på de mange små kulturedderkoppene som daglig vever nordisk fellesskap. Gratulerer med dagen, Norden!
Kronikken er basert på min jubileumsforedrag ved Tammerfors Universitet i Finland 23. mars.
fredag 16. september 2011
Sorte riddere på HT i høst
Hålogaland Teater spiller musikalen The Black Rider i høst. Musikken er komponert av Tom Waits, mens tekstene er blitt til i samarbeid mellom ham og den legendariske beat-bohemen William S. Burroughs.
Burroughs kom fra en velstående familie, men forsonet seg aldri med den borgerlige forventningen om at kapital og kjernefamilie ledsages av lykke. Han søkte seg heller mot den sanseoverskridende kombinasjonen av kunst og rus, og var narkoman i mange år. Om dette livet skriver han i Junkie fra 1953.
Som forfatter er Burroughs mest kjent for den kontroversielle Naked lunch (1959), filmatisert av David Cronenberg i 1991. På 1980-tallet samarbeidet han med musikere som Laurie Anderson og Nick Cave, og altså med Tom Waits om The Black Rider i 1990.
Et Tom Waits-repertoar med vidt vingespenn
Tom Waits har utforsket store områder av den vestlige populærmusikkhvelvingen. Dette har resultert i en bred produksjon med innslag av jazz, blues, rhytm and blues, gospel, ballader og folkemusikkinspirerte komposisjoner. Sjangerblanding og særegen stemmebruk er to av hans fremste kjennetegn.
Waits debuterte med Closing Time i 1973. Albumet innledet en periode med heller tradisjonell vise-, jazz- og blues-inspirert musikk som varte til og med Heartattack and Vine (1980). Etter dette skjønte Waits at han stod ved en skillevei – stivne i det samme eller livne til i det nye. Han maktet det siste, og trakk den eksperimentelle Swordfishtrombones opp av hatten i 1983, fulgt av Rain Dogs i 1985 og en serie særegne album frem til århundreskiftet.
Underveis eksperimenterte Waits også med musikkteateruttrykket med referanser til Kurt Weill og tysk 1920-tallsekspresjonisme i musikalen Franks Wild Years i 1986, utgitt som album året etter. Verket har undertittelen ”Un Operachi Romantico”, og kan betraktes som en forløper for The Black Rider.
Mørke myter og svarte skjebner
I det kunstneriske uttrykket har også The Black Rider røtter i mellomkrigstidens tyske ekspresjonisme, mens handlingen er inspirert av middelaldermyter. Det mytiske mørket som sluker Wilhelm i The Black Rider, er germanske myter om ekstraordinære menneskers bragder og målbevisste pakter med djevelen. Skjult i skyggene pusler dr. Johann Faust, som har satt sin sjel i pant til djevelen for at denne skal hjelpe ham til å overskride verdens grenser.
Her står også den sveitsiske nasjonalhelten og mesterskytteren Wilhelm Tell, som skjøt en pil gjennom eplet som tyrannen hadde plassert på hodet til Tells sønn. Myten om Wilhelm Tell er likevel ikke noe lyspunkt i dette mørket. Det sørget William Burroughs selv for i et skjebnesvangert drikkelag i 1951.
I én versjon av den fatale hendelsen trekker han et skarpladd våpen og roper til sin kjæreste Joan Vollmer at hun skal sette glasset hun har i hånden på hodet sitt. Burroughs kule bommer på målet, og Vollmer segner død om.
Det tragiske er en fascinasjon for det forferdelige
I The Black Rider står dette mesterskyttermotivet sentralt, og da hentet fra den tragiske Freischütz-myten: Den lite mandige bokormen Wilhelm er forelsket i jegerens datter, og må bestå en prøve for å få henne. Denne prøven skal utføres med gevær og kuler, og ikke med de redskapene Wilhelm behersker, penn og papir.
Wilhelms lidenskap gjør ham målbevisst og villig til å overskride sine egne grenser. Når så djevelen Pegleg oppsøker ham i skogen og tilbyr magiske kuler som Wilhelm kan styre presist, er dette et tilbud han ikke kan si nei til. Den mørke siden ved denne pakten er at Pegleg beholder kontroll over én av kulene. Dermed er grunnlaget for tragedien lagt.
I tragedien er død og undergang en del av det skjønne ved kunsten. Heltens overlegne fortrinn kan brått bli snudd til egen undergang, ved at det seierssikre forårsaker sin egen ødeleggelse og død. Dette gjør det tragiske dramaet til en estetisk opplevelseskategori som åpner for tilskuerens fascinasjon for det forferdelige, hevder Friedrich Nietzsche i Ecce Homo (1888).
Sporene fører til Tyskland
De skjeve og brutte linjene i The Black Rider, mytiske som musikalske, går fra Tom Waits’ senmoderne USA til det gamle Europa og da Tyskland i særdeleshet. Oppdagelsen av mytestoffet fra det germanske skog- og folkedypet bidro til Sturm und Drang, romantisk idealisme og nasjonal oppvåkning på 1800-tallet.
Disse mytene har også vært grunnlag for ny musikk i spennet mellom Carl Maria von Webers opera Der Freischütz fra 1821, Richard Wagners Faust-ouverture fra 1840, og altså Waits’ musikalske tragedie The Black Rider med premiere nettopp i Tyskland i 1990.
Fra Weber via Wagner til Waits. Det er et langt sprang i kunsten, men kanskje ikke så langt om vi legger til grunn den faustiske viljementaliteten i den transatlantiske, europeiske volds- og vitenskapskulturen, den som har ført menneskeheten til verdens og forstandens yttergrenser.
Dette er en lidenskapelig vilje til å overskride seg selv og grenser vi ikke skulle krysse. Peter W. Zapffe begrunner i sin avhandling Om det tragiske hvordan en slik mentalitet forutsetter et tragisk forløp, skildret uovertruffent av William Shakespeare i Kong Lear, men det er en ganske annen historie. Nå er det Wilhelm det gjelder.
Burroughs kom fra en velstående familie, men forsonet seg aldri med den borgerlige forventningen om at kapital og kjernefamilie ledsages av lykke. Han søkte seg heller mot den sanseoverskridende kombinasjonen av kunst og rus, og var narkoman i mange år. Om dette livet skriver han i Junkie fra 1953.
Som forfatter er Burroughs mest kjent for den kontroversielle Naked lunch (1959), filmatisert av David Cronenberg i 1991. På 1980-tallet samarbeidet han med musikere som Laurie Anderson og Nick Cave, og altså med Tom Waits om The Black Rider i 1990.
Et Tom Waits-repertoar med vidt vingespenn
Tom Waits har utforsket store områder av den vestlige populærmusikkhvelvingen. Dette har resultert i en bred produksjon med innslag av jazz, blues, rhytm and blues, gospel, ballader og folkemusikkinspirerte komposisjoner. Sjangerblanding og særegen stemmebruk er to av hans fremste kjennetegn.
Waits debuterte med Closing Time i 1973. Albumet innledet en periode med heller tradisjonell vise-, jazz- og blues-inspirert musikk som varte til og med Heartattack and Vine (1980). Etter dette skjønte Waits at han stod ved en skillevei – stivne i det samme eller livne til i det nye. Han maktet det siste, og trakk den eksperimentelle Swordfishtrombones opp av hatten i 1983, fulgt av Rain Dogs i 1985 og en serie særegne album frem til århundreskiftet.
Underveis eksperimenterte Waits også med musikkteateruttrykket med referanser til Kurt Weill og tysk 1920-tallsekspresjonisme i musikalen Franks Wild Years i 1986, utgitt som album året etter. Verket har undertittelen ”Un Operachi Romantico”, og kan betraktes som en forløper for The Black Rider.
Mørke myter og svarte skjebner
I det kunstneriske uttrykket har også The Black Rider røtter i mellomkrigstidens tyske ekspresjonisme, mens handlingen er inspirert av middelaldermyter. Det mytiske mørket som sluker Wilhelm i The Black Rider, er germanske myter om ekstraordinære menneskers bragder og målbevisste pakter med djevelen. Skjult i skyggene pusler dr. Johann Faust, som har satt sin sjel i pant til djevelen for at denne skal hjelpe ham til å overskride verdens grenser.
Her står også den sveitsiske nasjonalhelten og mesterskytteren Wilhelm Tell, som skjøt en pil gjennom eplet som tyrannen hadde plassert på hodet til Tells sønn. Myten om Wilhelm Tell er likevel ikke noe lyspunkt i dette mørket. Det sørget William Burroughs selv for i et skjebnesvangert drikkelag i 1951.
I én versjon av den fatale hendelsen trekker han et skarpladd våpen og roper til sin kjæreste Joan Vollmer at hun skal sette glasset hun har i hånden på hodet sitt. Burroughs kule bommer på målet, og Vollmer segner død om.
Det tragiske er en fascinasjon for det forferdelige
I The Black Rider står dette mesterskyttermotivet sentralt, og da hentet fra den tragiske Freischütz-myten: Den lite mandige bokormen Wilhelm er forelsket i jegerens datter, og må bestå en prøve for å få henne. Denne prøven skal utføres med gevær og kuler, og ikke med de redskapene Wilhelm behersker, penn og papir.
Wilhelms lidenskap gjør ham målbevisst og villig til å overskride sine egne grenser. Når så djevelen Pegleg oppsøker ham i skogen og tilbyr magiske kuler som Wilhelm kan styre presist, er dette et tilbud han ikke kan si nei til. Den mørke siden ved denne pakten er at Pegleg beholder kontroll over én av kulene. Dermed er grunnlaget for tragedien lagt.
I tragedien er død og undergang en del av det skjønne ved kunsten. Heltens overlegne fortrinn kan brått bli snudd til egen undergang, ved at det seierssikre forårsaker sin egen ødeleggelse og død. Dette gjør det tragiske dramaet til en estetisk opplevelseskategori som åpner for tilskuerens fascinasjon for det forferdelige, hevder Friedrich Nietzsche i Ecce Homo (1888).
Sporene fører til Tyskland
De skjeve og brutte linjene i The Black Rider, mytiske som musikalske, går fra Tom Waits’ senmoderne USA til det gamle Europa og da Tyskland i særdeleshet. Oppdagelsen av mytestoffet fra det germanske skog- og folkedypet bidro til Sturm und Drang, romantisk idealisme og nasjonal oppvåkning på 1800-tallet.
Disse mytene har også vært grunnlag for ny musikk i spennet mellom Carl Maria von Webers opera Der Freischütz fra 1821, Richard Wagners Faust-ouverture fra 1840, og altså Waits’ musikalske tragedie The Black Rider med premiere nettopp i Tyskland i 1990.
Fra Weber via Wagner til Waits. Det er et langt sprang i kunsten, men kanskje ikke så langt om vi legger til grunn den faustiske viljementaliteten i den transatlantiske, europeiske volds- og vitenskapskulturen, den som har ført menneskeheten til verdens og forstandens yttergrenser.
Dette er en lidenskapelig vilje til å overskride seg selv og grenser vi ikke skulle krysse. Peter W. Zapffe begrunner i sin avhandling Om det tragiske hvordan en slik mentalitet forutsetter et tragisk forløp, skildret uovertruffent av William Shakespeare i Kong Lear, men det er en ganske annen historie. Nå er det Wilhelm det gjelder.
onsdag 13. april 2011
Et norskfag uten Ibsen?
Kronikk i Nordlys 4. april.
7. april er det premiere på Hålogaland teaters oppsetning av Henrik Ibsens En folkefiende fra 1882. Dr. Tomas Stockmanns vilje til å betale den høyeste pris for sannheten er et ikon for det moderne og modige, sannhetssøkende individets ensomme kamp mot den kompakte majoritet: "Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene."
En folkefiende føyer seg fint inn i HTs programprofil under Iren Reppen. Tilbudet er særdeles nyttig for norskundervisningen vår, i og med at både klassikere og ny scenekunst gjøres levende fra HTs scener. Ikke alle ser like lyst som dette på Ibsens skjebne i skolen. I boken Hvorfor Ibsen? som kom ut i desember 2010, uttrykker høyskolelektor i norsk og tidligere skuespiller Ane Hoel dyp bekymring for at Ibsen skal falle ut av norskfaget.
Grunnen til bekymringen er at verken Ibsens navn eller verker er nevnt i norsklæreplanen; Ibsen fremstår ikke som et nasjonalt anliggende i skolen. Ordet ”skjønnlitteratur” er dessuten gjennomgående skiftet ut med ”kultur”, noe som uttrykker den omdefineringen av norskfaget som vi i dag også finner ved høyskoler og universiteter.
Det nye norskfagets økonomiske pragmatisme
I motsetning til alle tidligere norsklæreplaner har imidlertid den gjeldende norsklæreplanen verken nasjonal dannelse som mål eller en kanonisert nasjonallitteratur som middel for å nå sine mål. Skolen skal ikke lenger bygge nasjonalstaten, noe som følger av våre politikeres tilpasning av skolen til samfunnsutviklingen.
Da EØS-avtalen ble iverksatt i 1994, inntrådte en serie tilpasninger til EU-strategier, herunder Lisboa-traktaten. Forenklet følger det av denne at våre barn fortrinnsvis trenger en konkurransedyktig kompetanse for å kunne bli så vel effektive arbeidstakere som smarte konsumenter. I Kunnskapsløftet skal derfor alle læreplaner bidra til å løfte befolkningens ferdigheter i å uttrykke seg skriftlig og muntlig, lese, regne og bruke datateknologi.
Derved kan de også sikre næringslivets konkurranseevne i en globalisert økonomi - noe skal vi jo leve av. I denne sammenhengen viser selv ordet ”kultur” primært til et økonomisk interessefelt i 2011 – "man skal ei lese for å sluke, men for å se hva man kan bruke", triumferte Peer Gynt allerede i 1867.
”Om jeg hamrer eller hamres –”
Individets storhet og begjær er bærende for den økonomisk liberalistiske samfunnsutviklingen som norsklæreplanen står i og skal ivareta gjennom Kunnskapsløftet. Dette fanger Peer Gynts erotiske verdirelativisme i et nøtteskall. Peers manifest er derfor mer i pakt med det egosentriske egenlykkesmedsamfunnet vi vel faktisk lever i, enn det sosiale alleskalmedsamfunnet som våre regjerende politikere forfekter:
Det gyntske selv, - det er den hær
av ønsker, lyster og begjær, -
det gyntske selv, det er det hav
av innfall, fordringer og krav,
kort sagt alt som nettopp mitt bryst hever,
og gjør at jeg, som sådan, lever.
Slik speiler den sosiale karakterbristen som Henrik Ibsen formulerer for Peer Gynt, også vår tids ideologiske overbygning. Når så den norske skolen skal bygge på EUs Lisboa-traktat, nordamerikansk postmodernisme og en global nyliberalisme, på vår tid overhodet, må vi selvsagt åpne skoledøren for Peer!
Riktignok risper Ibsens ironi oss her, for Peer realiserer ikke bare liberalismens frihetsmål, han tar seg også friheter i ly av vulgærliberalismens oppfordringer til individet - vær deg selv, nok!
"Hvis alt du ga foruten livet, da vit at du har intet givet"
Selvnyteren Peer har sitt ideologiske motstykke i presten Brand og hans autoritære idealisme i Brand (1866). Gjensynet med dr. Stockmann på HT blir også et gjensyn med Ibsens refleksjoner over idealismen. Både Brand og Stockmann bærer store og tunge bud, om enn fra to vidt forskjellige kilder, den virkende verdensånden og den verkende samvittigheten.
I En folkefiende blir det individuelle samvittighetsansvaret prøvet som opphøyet ideal, mens selvets samvittighet blir avvist og underkastet idealene om verdensåndens virke i Brand. I begge tilfeller er prisen høy: Den enkelte må ville ofre alt for det sanne, det gode og det rette, enten dydene representeres av individ eller Gud.
Noen offer er nødvendige, og i idealismen er kravene om slike offer absolutte – ”intet eller alt” er den ideale fordringen. Det er Gud som virker gjennom Brand, og som individ er han og hans samvittighet derfor verdenshistorien uvedkommende: "ett er målet, - det å blive tavler hvorpå Gud kan skrive".
Det moderne er lenket til Ibsen fra gjennombrudd til sammenbrudd
En folkefiende aktualiserer også varslersaker som har versert i mediene de siste årene. Som alltid utfordrer Ibsens tanker både gamle og unge, åpner for moralske valg vi helst ikke vil ha. Skulle da ikke Ibsens verker være tilgjengelige i norskfaget?
Selvsagt skal de det. Skolereformer kommer og går, men marmormonumenter og norskfagtradisjoner lar seg ikke så lett rikke eller velte. I taust samspill med kunstnerne på HT bidrar derfor også norsklærerne i formidlingen av Ibsens erkjennelsesstimuli til ungdommen.
Ane Hoel og andre gode venner av Ibsen har derfor lite å frykte, for fagbevisste norsklærere vil aldri sende Ibsen og hans verker på dør. I alle fall ikke før det moderne sammenbruddet ligger langt bak oss, og grunnlaget for en levende erkjennelse av det moderne samfunnets moralske vilkår har forsvunnet. Da kan selv Ibsen tape sin makt - men ”for den saks skyld vær uforsagt, man dør ei midt i femte akt.”
7. april er det premiere på Hålogaland teaters oppsetning av Henrik Ibsens En folkefiende fra 1882. Dr. Tomas Stockmanns vilje til å betale den høyeste pris for sannheten er et ikon for det moderne og modige, sannhetssøkende individets ensomme kamp mot den kompakte majoritet: "Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene."
En folkefiende føyer seg fint inn i HTs programprofil under Iren Reppen. Tilbudet er særdeles nyttig for norskundervisningen vår, i og med at både klassikere og ny scenekunst gjøres levende fra HTs scener. Ikke alle ser like lyst som dette på Ibsens skjebne i skolen. I boken Hvorfor Ibsen? som kom ut i desember 2010, uttrykker høyskolelektor i norsk og tidligere skuespiller Ane Hoel dyp bekymring for at Ibsen skal falle ut av norskfaget.
Grunnen til bekymringen er at verken Ibsens navn eller verker er nevnt i norsklæreplanen; Ibsen fremstår ikke som et nasjonalt anliggende i skolen. Ordet ”skjønnlitteratur” er dessuten gjennomgående skiftet ut med ”kultur”, noe som uttrykker den omdefineringen av norskfaget som vi i dag også finner ved høyskoler og universiteter.
Det nye norskfagets økonomiske pragmatisme
I motsetning til alle tidligere norsklæreplaner har imidlertid den gjeldende norsklæreplanen verken nasjonal dannelse som mål eller en kanonisert nasjonallitteratur som middel for å nå sine mål. Skolen skal ikke lenger bygge nasjonalstaten, noe som følger av våre politikeres tilpasning av skolen til samfunnsutviklingen.
Da EØS-avtalen ble iverksatt i 1994, inntrådte en serie tilpasninger til EU-strategier, herunder Lisboa-traktaten. Forenklet følger det av denne at våre barn fortrinnsvis trenger en konkurransedyktig kompetanse for å kunne bli så vel effektive arbeidstakere som smarte konsumenter. I Kunnskapsløftet skal derfor alle læreplaner bidra til å løfte befolkningens ferdigheter i å uttrykke seg skriftlig og muntlig, lese, regne og bruke datateknologi.
Derved kan de også sikre næringslivets konkurranseevne i en globalisert økonomi - noe skal vi jo leve av. I denne sammenhengen viser selv ordet ”kultur” primært til et økonomisk interessefelt i 2011 – "man skal ei lese for å sluke, men for å se hva man kan bruke", triumferte Peer Gynt allerede i 1867.
”Om jeg hamrer eller hamres –”
Individets storhet og begjær er bærende for den økonomisk liberalistiske samfunnsutviklingen som norsklæreplanen står i og skal ivareta gjennom Kunnskapsløftet. Dette fanger Peer Gynts erotiske verdirelativisme i et nøtteskall. Peers manifest er derfor mer i pakt med det egosentriske egenlykkesmedsamfunnet vi vel faktisk lever i, enn det sosiale alleskalmedsamfunnet som våre regjerende politikere forfekter:
Det gyntske selv, - det er den hær
av ønsker, lyster og begjær, -
det gyntske selv, det er det hav
av innfall, fordringer og krav,
kort sagt alt som nettopp mitt bryst hever,
og gjør at jeg, som sådan, lever.
Slik speiler den sosiale karakterbristen som Henrik Ibsen formulerer for Peer Gynt, også vår tids ideologiske overbygning. Når så den norske skolen skal bygge på EUs Lisboa-traktat, nordamerikansk postmodernisme og en global nyliberalisme, på vår tid overhodet, må vi selvsagt åpne skoledøren for Peer!
Riktignok risper Ibsens ironi oss her, for Peer realiserer ikke bare liberalismens frihetsmål, han tar seg også friheter i ly av vulgærliberalismens oppfordringer til individet - vær deg selv, nok!
"Hvis alt du ga foruten livet, da vit at du har intet givet"
Selvnyteren Peer har sitt ideologiske motstykke i presten Brand og hans autoritære idealisme i Brand (1866). Gjensynet med dr. Stockmann på HT blir også et gjensyn med Ibsens refleksjoner over idealismen. Både Brand og Stockmann bærer store og tunge bud, om enn fra to vidt forskjellige kilder, den virkende verdensånden og den verkende samvittigheten.
I En folkefiende blir det individuelle samvittighetsansvaret prøvet som opphøyet ideal, mens selvets samvittighet blir avvist og underkastet idealene om verdensåndens virke i Brand. I begge tilfeller er prisen høy: Den enkelte må ville ofre alt for det sanne, det gode og det rette, enten dydene representeres av individ eller Gud.
Noen offer er nødvendige, og i idealismen er kravene om slike offer absolutte – ”intet eller alt” er den ideale fordringen. Det er Gud som virker gjennom Brand, og som individ er han og hans samvittighet derfor verdenshistorien uvedkommende: "ett er målet, - det å blive tavler hvorpå Gud kan skrive".
Det moderne er lenket til Ibsen fra gjennombrudd til sammenbrudd
En folkefiende aktualiserer også varslersaker som har versert i mediene de siste årene. Som alltid utfordrer Ibsens tanker både gamle og unge, åpner for moralske valg vi helst ikke vil ha. Skulle da ikke Ibsens verker være tilgjengelige i norskfaget?
Selvsagt skal de det. Skolereformer kommer og går, men marmormonumenter og norskfagtradisjoner lar seg ikke så lett rikke eller velte. I taust samspill med kunstnerne på HT bidrar derfor også norsklærerne i formidlingen av Ibsens erkjennelsesstimuli til ungdommen.
Ane Hoel og andre gode venner av Ibsen har derfor lite å frykte, for fagbevisste norsklærere vil aldri sende Ibsen og hans verker på dør. I alle fall ikke før det moderne sammenbruddet ligger langt bak oss, og grunnlaget for en levende erkjennelse av det moderne samfunnets moralske vilkår har forsvunnet. Da kan selv Ibsen tape sin makt - men ”for den saks skyld vær uforsagt, man dør ei midt i femte akt.”
mandag 27. desember 2010
Korleis blir det å ha berre ein karakter i norsk på Kongsbakken?
Kronikk i Nordlys 13. desember
Utdanningsdirektoratet har sagt ja til at Kongsbakken kan gjennomføre forsøk med ein karakter i norskfaget. Dei elevane som omfattast av forsøket, er elevane på Vg1 skuleåret 2010-2011 og Vg2 skuleåret 2011-2012. Før me går inn på dei praktiske sidene ved gjennomføringa av forsøket, skal me sjå nærare på bakgrunnen til det.
Den styrande regelen for vurderingssystemet i norsk skule står i § 3-3 i den nye vurderingsforskrifta til opplæringslova: Grunnlaget for vurderinga i fag er dei samla kompetansemåla i læreplanen for faget. Korleis skal ein så gå fram for å oppfylle dei forskriftsfesta forventingane om ei samla kompetansemålvurdering i eit fag med tre karakterdisiplinar?
Forskrift og rundskriv peiker mot ein karakter i norskfaget
Me meiner det vil vere galt å fordele dei om lag seksti kompetansemåla i norsk på tre karakterområde. Det skuldast at ein da let eit avgrensa utval kompetansemål vere grunnlag for halvårs- eller sluttkarakterar, til dømes for ein nynorskkarakter til standpunkt på Vg3 på utdaningsprogrammet for studiespesialisering. I læreplanen finn me berre ni aktuelle kompetansemål for ein slik nynorskkarakter.
Ei slik kompetansemålavgrensande karakterinndeling harmonerer på ingen måte med forventingane i den nye vurderingsforskrifta i § 3-3. Utdanningsdirektoratet understrekar i eit rundskriv at ”kompetansemålene må ses i samanheng, og at det ikke er adgang til å vurdere kompetansen i forbindelse med standpunktkarakter bare på grunnlag av et utvalg av kompetansemålene” (Udir-1-2010: 12). Ei slik utsegn føreset etter vår meining at norskfaget er eitt fag med ein læreplan og ein karakter.
I det same rundskrivet heiter det også at ”[k]arakteren skal fastsettes på grunnlag av kompetansemålene som er gjennomgått i opplæringen, og det er ikke adgang til å sette en halvårsvurdering med karakter på grunnlag av bare noen av målene som er gjennomgått.” Når elevane til dømes skal ha norskkarakterar etter Vg2, kan ikkje læraren dele opp Vg2-kompetansemåla, gjere eit utval og så gjeve ei halvårsvurdering med karakterar i tre disiplinar ut frå dette.
Frå karakterjag til læringsfremjande vurdering
Om læraren ikkje fordeler kompetansemåla på dei tre karakterdisiplinane, blir resultatet at vurderinga av eleven etter dei samla kompetansemåla i læreplanen vil måtte gå føre seg på alle tre karakterområda samstundes.
Det vil til dømes seie at Vg3-elevane først skal kunne vise kompetanse i å ”drøfte sider ved norsk språkpolitikk og kulturutvikling i et globaliseringsperspektiv” på hovudmålet sitt. Så skal dei prestere det same på sidemålet, før dei endeleg får dokumentere at dei også i faget munnleg norsk kan drøfte sider ved norsk språkpolitikk og kulturutvikling i eit globaliseringsperspektiv.
Slik gjer norsklærarar noko som lærarar i andre fag av gode grunner ikkje gjer, sjølv ikkje matematikklærarar - norsklærarane gangar alt med tre. På den måten er det systemet me har i dag, med på å fremje eit kvantumsorientert karakterjag heller enn læringsfremjande vurderingskvalitet i norskopplæringa.
Med berre ein karakter i norskfaget ser me for oss at elevar og lærarar raskt skal merke at kvalitet kjem føre kvantitet. Samstundes skal me byggje den manglande brua mellom læreplanen og vurderingssystemet i norskfaget.
Slik gjer me det på Kongsbakken
Norskfaget er til liks med andre fag styrt av lov, læreplan og vurderingsforskrift. I samsvar med disse har norsklærarane på Vg1 ved Kongsbakken delt kompetansemåla i læreplanen inn i tre kunnskaps- og dugleiksområde: 1. Kunnskap. 2. Lesing og analyse. 3. Formidling. Formidlinga skal vere munnleg og skriftleg på hovudmål og sidemål, og den skal vere sjangerorientert.
Norsklærarane på Vg1 har utarbeidd ein progresjonsplan som viser kva for kompetansemål som ligg til grunn for fire arbeidskrav eller vurderingsgrunnlag med karakterar i kvart halvår. Dei fire vurderingsgrunnlaga omfattar to skriftlege arbeid der elevane får vist kompetanse i å skrive sjangerbestemt på bokmål og nynorsk.
I tillegg til disse to skal det vere eit munnleg vurderingsgrunnlag der elevane også får vist kompetanse i å lage samansette tekstar. Det siste av dei fire vurderingsgrunnlaga for ein halvårskarakter i norsk er ei prøving av elevane i kompetansemål som er retta mot kunnskapsstoffet i norsk. Dei fire arbeidskrava veg i prinsippet like mykje i den forstand at ein elev normalt ikkje kan få karakter i faget utan å ha dokumentert kompetanse i dei måla som er dekka av dei fire vurderingsgrunnlaga.
Det er ein klår føresetnad for forsøket at forsøkselevane skal stille likt med andre elevar i konkurransen om elevplassane på neste nivå. Dette kan skje ved at halvårskarakteren som forsøkselevane får i norsk ved avslutninga av Vg1 og Vg2, skal telje som tre karakterar ved opptaka til Vg2 og Vg3. Det vil også vere mogleg for elevar å reservere seg mot deltaking i forsøket. I slike høve skal det ordinære vurderingssystemet nyttast.
Saman med Fana gymnas skal no Vg1-elevar og norsklærarar ved Kongsbakken vere med på eit svært interessant forsøk, fagleg sett. Dei skal gjeve dei nasjonale utdaningsmyndigheitene eit røynslegrunnlag for ei endeleg avgjerd om vurderingssystemet i norsk - blir det berre ein karakter i norsk?
Utdanningsdirektoratet har sagt ja til at Kongsbakken kan gjennomføre forsøk med ein karakter i norskfaget. Dei elevane som omfattast av forsøket, er elevane på Vg1 skuleåret 2010-2011 og Vg2 skuleåret 2011-2012. Før me går inn på dei praktiske sidene ved gjennomføringa av forsøket, skal me sjå nærare på bakgrunnen til det.
Den styrande regelen for vurderingssystemet i norsk skule står i § 3-3 i den nye vurderingsforskrifta til opplæringslova: Grunnlaget for vurderinga i fag er dei samla kompetansemåla i læreplanen for faget. Korleis skal ein så gå fram for å oppfylle dei forskriftsfesta forventingane om ei samla kompetansemålvurdering i eit fag med tre karakterdisiplinar?
Forskrift og rundskriv peiker mot ein karakter i norskfaget
Me meiner det vil vere galt å fordele dei om lag seksti kompetansemåla i norsk på tre karakterområde. Det skuldast at ein da let eit avgrensa utval kompetansemål vere grunnlag for halvårs- eller sluttkarakterar, til dømes for ein nynorskkarakter til standpunkt på Vg3 på utdaningsprogrammet for studiespesialisering. I læreplanen finn me berre ni aktuelle kompetansemål for ein slik nynorskkarakter.
Ei slik kompetansemålavgrensande karakterinndeling harmonerer på ingen måte med forventingane i den nye vurderingsforskrifta i § 3-3. Utdanningsdirektoratet understrekar i eit rundskriv at ”kompetansemålene må ses i samanheng, og at det ikke er adgang til å vurdere kompetansen i forbindelse med standpunktkarakter bare på grunnlag av et utvalg av kompetansemålene” (Udir-1-2010: 12). Ei slik utsegn føreset etter vår meining at norskfaget er eitt fag med ein læreplan og ein karakter.
I det same rundskrivet heiter det også at ”[k]arakteren skal fastsettes på grunnlag av kompetansemålene som er gjennomgått i opplæringen, og det er ikke adgang til å sette en halvårsvurdering med karakter på grunnlag av bare noen av målene som er gjennomgått.” Når elevane til dømes skal ha norskkarakterar etter Vg2, kan ikkje læraren dele opp Vg2-kompetansemåla, gjere eit utval og så gjeve ei halvårsvurdering med karakterar i tre disiplinar ut frå dette.
Frå karakterjag til læringsfremjande vurdering
Om læraren ikkje fordeler kompetansemåla på dei tre karakterdisiplinane, blir resultatet at vurderinga av eleven etter dei samla kompetansemåla i læreplanen vil måtte gå føre seg på alle tre karakterområda samstundes.
Det vil til dømes seie at Vg3-elevane først skal kunne vise kompetanse i å ”drøfte sider ved norsk språkpolitikk og kulturutvikling i et globaliseringsperspektiv” på hovudmålet sitt. Så skal dei prestere det same på sidemålet, før dei endeleg får dokumentere at dei også i faget munnleg norsk kan drøfte sider ved norsk språkpolitikk og kulturutvikling i eit globaliseringsperspektiv.
Slik gjer norsklærarar noko som lærarar i andre fag av gode grunner ikkje gjer, sjølv ikkje matematikklærarar - norsklærarane gangar alt med tre. På den måten er det systemet me har i dag, med på å fremje eit kvantumsorientert karakterjag heller enn læringsfremjande vurderingskvalitet i norskopplæringa.
Med berre ein karakter i norskfaget ser me for oss at elevar og lærarar raskt skal merke at kvalitet kjem føre kvantitet. Samstundes skal me byggje den manglande brua mellom læreplanen og vurderingssystemet i norskfaget.
Slik gjer me det på Kongsbakken
Norskfaget er til liks med andre fag styrt av lov, læreplan og vurderingsforskrift. I samsvar med disse har norsklærarane på Vg1 ved Kongsbakken delt kompetansemåla i læreplanen inn i tre kunnskaps- og dugleiksområde: 1. Kunnskap. 2. Lesing og analyse. 3. Formidling. Formidlinga skal vere munnleg og skriftleg på hovudmål og sidemål, og den skal vere sjangerorientert.
Norsklærarane på Vg1 har utarbeidd ein progresjonsplan som viser kva for kompetansemål som ligg til grunn for fire arbeidskrav eller vurderingsgrunnlag med karakterar i kvart halvår. Dei fire vurderingsgrunnlaga omfattar to skriftlege arbeid der elevane får vist kompetanse i å skrive sjangerbestemt på bokmål og nynorsk.
I tillegg til disse to skal det vere eit munnleg vurderingsgrunnlag der elevane også får vist kompetanse i å lage samansette tekstar. Det siste av dei fire vurderingsgrunnlaga for ein halvårskarakter i norsk er ei prøving av elevane i kompetansemål som er retta mot kunnskapsstoffet i norsk. Dei fire arbeidskrava veg i prinsippet like mykje i den forstand at ein elev normalt ikkje kan få karakter i faget utan å ha dokumentert kompetanse i dei måla som er dekka av dei fire vurderingsgrunnlaga.
Det er ein klår føresetnad for forsøket at forsøkselevane skal stille likt med andre elevar i konkurransen om elevplassane på neste nivå. Dette kan skje ved at halvårskarakteren som forsøkselevane får i norsk ved avslutninga av Vg1 og Vg2, skal telje som tre karakterar ved opptaka til Vg2 og Vg3. Det vil også vere mogleg for elevar å reservere seg mot deltaking i forsøket. I slike høve skal det ordinære vurderingssystemet nyttast.
Saman med Fana gymnas skal no Vg1-elevar og norsklærarar ved Kongsbakken vere med på eit svært interessant forsøk, fagleg sett. Dei skal gjeve dei nasjonale utdaningsmyndigheitene eit røynslegrunnlag for ei endeleg avgjerd om vurderingssystemet i norsk - blir det berre ein karakter i norsk?
lørdag 11. september 2010
Virkeligheten skapt i drømmens bilde
Kronikk i Nordlys 14. september 2010.
Torsdag 16. september 2010 var det premiere for Hålogaland Teaters oppsetning av Et drømspill. Det er skrevet av den ruvende skikkelsen i svensk dramatikk, August Strindberg.
Strindberg var en produktiv forfatter, og hans samlede produksjon rommer 55 titler. Han bidro også til samtidens kunst- og moraldebatter med intense provokasjoner av makteliten i avispolemikker og bøker.
Den første litterære merkesteinen i Strindbergs liv er Mäster Olov, et historisk drama fra reformasjonstiden. Strindberg slet med å få Mäster Olov antatt og spilt. Stykket ble skrevet i 1872, men først satt opp i 1881, godt hjulpet av den anerkjennelsen Strindberg oppnådde med nøkkelromanen Röda Rummet i 1879.
I denne romanen tar Strindberg et oppgjør med den reaksjonære vendingen av Sverige etter Oscar IIs tiltredelse. Det moralsk radikale og samfunnskritiske perspektivet bæres av Arvid Falk. Han hopper av en juristkarriere for å leve som skribent og kunstner.
Samfunnssatire ga blasfemitiltale
Den voksende konflikten mellom bohemen Falk og samfunnet er bærende for handlingen i Röda rummet. Den radikale innstillingen og motsetningen mellom den ene visjonære og alle de andre, går som en rød tråd gjennom forfatterskapet. Vi finner den igjen i Det nya riket, som også er en nøkkelroman hvor borgerlighetens ærbare støtter er lett identifiserbare.
Viljen til å rense ved å refse og avsløre er ikke mindre i novellesamlingene Giftas I & II, hvor det borgerlige fornuftsekteskapet og seksualmoralen utleveres. Dette siste var sikkert grunn god nok for borgerskapet til å kreve Strindberg tiltalt og straffet. Det var likevel hans karakteristikker av nattverden i novellen ”Dygdens lön” i Giftas I som ble utpekt som blasfemisk.
August Strindberg hadde flyttet til Sveits for å finne fred og frisk luft å puste i. Da han ble tiltalt for blasfemi, nektet han å vende hjem. Mange forfattere, deriblant Bjørnstjerne Bjørnson, skrev overtalelsesbrev til Strindberg. Da han omsider bestemte seg for å møte i retten i Sverige, ble han frikjent.
Den kanskje største ulykken i Strindbergs liv var at han både så seg selv som den uovertrufne dikter, og at han virket samtidig med Henrik Ibsen. Strindberg måtte alltid måle seg opp mot ham, og i novellen ”Ett Dockhem” og forordet til Giftas I angriper og latterliggjør han Ibsen for hans liberale kvinnesyn i Et dukkehjem.
Nettopp kvinnesynet til August Strindberg var med på å undergrave inntrykket av hans ellers så radikale forfatterholdning. I synet på kvinnen var Strindberg i selskap med de mest usiviliserte og reaksjonære i samtiden. Dette viser seg ikke minst i hans ubarmhjertige og usympatiske utleveringer av hustruen Siri von Essen.
Livet i drømmens bilde
I Norge er det dramatikeren Strindberg som er mest kjent, med naturalistiske og teaterfornyende sørgespill som Fadren og Fröken Julie. Dessuten de symbolistiske og nærmest surrealistiske drømme- og kammerspillene etter århundreskiftet, som Ett drömspel fra 1902 hører til.
Tittelen til tross – Ett drömspel er ingen drømmefremstilling, men en fremstilling av livet som en drøm. I prologen til stykket gir han leseren en nøkkel: Én bevissthet står over alle, det er drømmerens. Det finnes ingen hemmeligheter, ingen inkonsekvens, ingen skrupler, ingen lov. Drømmeren dømmer ikke, frikjenner ikke, han bare relaterer.
Ett drömspel er et bilde på menneskelivet og vilkårene for dette under mentalt mørke betingelser. Stykket er et drama om lidelse, og gjennomgangsmelodien er at det er synd på menneskene. Denne innsikten formidles av den indiske guden Indras datter, som har steget ned til jorden for å se hvordan menneskene har det.
Strindbergs idé bak stykket er at drømmens usammenhengende og ulogiske form passer utmerket til en sann fremstilling av livet. Alt kan skje, alt er mulig og sannsynlig, skriver han i forordet. Alt flyter, skifter form, oppløses – et tre blir en kleshenger eller en kandelaber - men likevel bindes verden sammen til en slags helhet. Dette skjer gjennom drømmerens bevissthet om livet.
Omstridt til det siste
I sin samtid var Strindberg av de mest omdiskuterte personene i svensk åndsliv. Dette skyldtes dels hans periodiske sinnsforstyrrelser, som den religiøse Infernokrisen i Paris på 1890-tallet, dels hans reaksjonære kvinnesyn, men særlig hans vedvarende radikale kritikk av det kulturbærende borgerskapet.
Med romanen Svarta fanor, som kom ut i 1907, satte Strindberg for siste gang fyr i maktelitens frakkeskjøter. Denne gangen på grunn av den beske satiren over den kapitalistiske samfunnsutviklingen i Sverige. Han holdt liv i denne siste feiden frem til sin død i 1912. Strindbergfeiden resulterte for øvrig i at den radikale arbeiderbevegelsen trykket ham til sitt bryst.
Hålogaland Teaters valg av Strindberg og Ett drömspel er derfor mer enn et valg av skuespill. Det er også et standpunkt til samfunnsutviklingen og de vilkårene som menneskelivet tilbys under denne. Strindberg og hans drømmespill skal man derfor ikke forholde seg likegyldig til. Gudedatterens innsikt om at "det er synd om människorna", synes ikke mindre gyldig i dag enn for hundre år siden.
Torsdag 16. september 2010 var det premiere for Hålogaland Teaters oppsetning av Et drømspill. Det er skrevet av den ruvende skikkelsen i svensk dramatikk, August Strindberg.
Strindberg var en produktiv forfatter, og hans samlede produksjon rommer 55 titler. Han bidro også til samtidens kunst- og moraldebatter med intense provokasjoner av makteliten i avispolemikker og bøker.
Den første litterære merkesteinen i Strindbergs liv er Mäster Olov, et historisk drama fra reformasjonstiden. Strindberg slet med å få Mäster Olov antatt og spilt. Stykket ble skrevet i 1872, men først satt opp i 1881, godt hjulpet av den anerkjennelsen Strindberg oppnådde med nøkkelromanen Röda Rummet i 1879.
I denne romanen tar Strindberg et oppgjør med den reaksjonære vendingen av Sverige etter Oscar IIs tiltredelse. Det moralsk radikale og samfunnskritiske perspektivet bæres av Arvid Falk. Han hopper av en juristkarriere for å leve som skribent og kunstner.
Samfunnssatire ga blasfemitiltale
Den voksende konflikten mellom bohemen Falk og samfunnet er bærende for handlingen i Röda rummet. Den radikale innstillingen og motsetningen mellom den ene visjonære og alle de andre, går som en rød tråd gjennom forfatterskapet. Vi finner den igjen i Det nya riket, som også er en nøkkelroman hvor borgerlighetens ærbare støtter er lett identifiserbare.
Viljen til å rense ved å refse og avsløre er ikke mindre i novellesamlingene Giftas I & II, hvor det borgerlige fornuftsekteskapet og seksualmoralen utleveres. Dette siste var sikkert grunn god nok for borgerskapet til å kreve Strindberg tiltalt og straffet. Det var likevel hans karakteristikker av nattverden i novellen ”Dygdens lön” i Giftas I som ble utpekt som blasfemisk.
August Strindberg hadde flyttet til Sveits for å finne fred og frisk luft å puste i. Da han ble tiltalt for blasfemi, nektet han å vende hjem. Mange forfattere, deriblant Bjørnstjerne Bjørnson, skrev overtalelsesbrev til Strindberg. Da han omsider bestemte seg for å møte i retten i Sverige, ble han frikjent.
Den kanskje største ulykken i Strindbergs liv var at han både så seg selv som den uovertrufne dikter, og at han virket samtidig med Henrik Ibsen. Strindberg måtte alltid måle seg opp mot ham, og i novellen ”Ett Dockhem” og forordet til Giftas I angriper og latterliggjør han Ibsen for hans liberale kvinnesyn i Et dukkehjem.
Nettopp kvinnesynet til August Strindberg var med på å undergrave inntrykket av hans ellers så radikale forfatterholdning. I synet på kvinnen var Strindberg i selskap med de mest usiviliserte og reaksjonære i samtiden. Dette viser seg ikke minst i hans ubarmhjertige og usympatiske utleveringer av hustruen Siri von Essen.
Livet i drømmens bilde
I Norge er det dramatikeren Strindberg som er mest kjent, med naturalistiske og teaterfornyende sørgespill som Fadren og Fröken Julie. Dessuten de symbolistiske og nærmest surrealistiske drømme- og kammerspillene etter århundreskiftet, som Ett drömspel fra 1902 hører til.
Tittelen til tross – Ett drömspel er ingen drømmefremstilling, men en fremstilling av livet som en drøm. I prologen til stykket gir han leseren en nøkkel: Én bevissthet står over alle, det er drømmerens. Det finnes ingen hemmeligheter, ingen inkonsekvens, ingen skrupler, ingen lov. Drømmeren dømmer ikke, frikjenner ikke, han bare relaterer.
Ett drömspel er et bilde på menneskelivet og vilkårene for dette under mentalt mørke betingelser. Stykket er et drama om lidelse, og gjennomgangsmelodien er at det er synd på menneskene. Denne innsikten formidles av den indiske guden Indras datter, som har steget ned til jorden for å se hvordan menneskene har det.
Strindbergs idé bak stykket er at drømmens usammenhengende og ulogiske form passer utmerket til en sann fremstilling av livet. Alt kan skje, alt er mulig og sannsynlig, skriver han i forordet. Alt flyter, skifter form, oppløses – et tre blir en kleshenger eller en kandelaber - men likevel bindes verden sammen til en slags helhet. Dette skjer gjennom drømmerens bevissthet om livet.
Omstridt til det siste
I sin samtid var Strindberg av de mest omdiskuterte personene i svensk åndsliv. Dette skyldtes dels hans periodiske sinnsforstyrrelser, som den religiøse Infernokrisen i Paris på 1890-tallet, dels hans reaksjonære kvinnesyn, men særlig hans vedvarende radikale kritikk av det kulturbærende borgerskapet.
Med romanen Svarta fanor, som kom ut i 1907, satte Strindberg for siste gang fyr i maktelitens frakkeskjøter. Denne gangen på grunn av den beske satiren over den kapitalistiske samfunnsutviklingen i Sverige. Han holdt liv i denne siste feiden frem til sin død i 1912. Strindbergfeiden resulterte for øvrig i at den radikale arbeiderbevegelsen trykket ham til sitt bryst.
Hålogaland Teaters valg av Strindberg og Ett drömspel er derfor mer enn et valg av skuespill. Det er også et standpunkt til samfunnsutviklingen og de vilkårene som menneskelivet tilbys under denne. Strindberg og hans drømmespill skal man derfor ikke forholde seg likegyldig til. Gudedatterens innsikt om at "det er synd om människorna", synes ikke mindre gyldig i dag enn for hundre år siden.
lørdag 7. august 2010
Frafall er et forutsigbart skoleresultat
Papirpublisert som kronikk i Nordlys 7. august 2010.
I Troms kan vi oppleve at opptil førti prosent av elevene som er under videregående opplæring, ikke fullfører. Når Nordlys og iTromsø lager saker om dette problemet, bruker de gjerne Kongsbakken-bygningen som illustrasjon.
Det er et interessant valg, ettersom leserne med det blir bedt om å se i en annen lei enn den problemet befinner seg i. Frafallsproblemet har ikke sin rot i videregående opplæring, og i alle fall ikke i Kongsbakken.
Den offentlige drøftningen av frafallsproblemet har i stor grad blitt orientert mot innholdet i den videregående opplæringen. De som har løftet blikket litt mer, har pekt på ungdomsskoleårene som problemet.
I det følgende vil jeg invitere til å løfte blikket enda mer. Mitt utgangspunkt er at frafallet i videregående skole i betydelig grad er forutbestemt fra 6-åringene skrives inn i skolen. Postnummeret til skolen gir klare indikasjoner på barnets mulighet til å foreta frie fremtidsvalg etter den 10-årige grunnopplæringen.
Postnummereffekten
Det store frafallet fra videregående skole kan forklares på forskjellige måter. Én faktor kan imidlertid ikke tillegges stor nok vekt: Elever med svake ferdigheter i å lese, skrive og regne har dårlige odds for å fullføre videregående opplæring. Derfor er Kunnskapsløftet så sterkt orientert mot basisferdighetene, og derfor gjennomfører vi årlige Nasjonale prøver for å kartlegge dem.
Mediene er opptatte av resultatene fra Nasjonale prøver, og vi inviteres til å lese resultatoversikten som fotballtabeller der alle lagene er samlet i én divisjon, uansett ressurser – Mandalskameratene er plassert i samme tabell som Manchester United. Her kommer levekårene og den sosiale reproduksjonen inn i bildet.
Den kommunale skolestrukturen er distrikts- og bydelsorganisert, og vi kan som regel forutsi resultatene til Nasjonale prøver etter barneskolen ut fra ungdomsskolenes postnummer. Om man legger årets oversikt over Tromsø-skolenes resultater til Nasjonale prøver i 8. klasse ved siden av SSBs sist oppgitte bydelsoversikt i levekårindeksen (2008), får man få overraskelser: Skoler som rekrutterer fra områder med høyt utdannings- og inntektsnivå, ligger høyest på tabellen, mens skoler med motsatt levekårskår ligger nederst.
Frafallsproblemet er et barneskoleproblem
Ferdighetsgrunnlaget for å fullføre videregående opplæring er lagt når barna forlater barneskolen. Det må følgelig iverksettes tidlig innsats med robuste ressurser og rammer for å gi tilnærmet alle elever muligheter til å fullføre videregående opplæring.
Som robuste ressurser og rammer tenker jeg faglig og metodisk flinke lærere med omsorg og respekt for barnas læringsprosess. Barna i risikosonen trenger også disiplinære rammer som gjør dem trygge på seg selv og andre trygge på dem. Dette er et ansvar rektorene må være seg særlig bevisst. De må stå opp og forsvare skolen mot den ettergivenhetskulturen som har fått bre seg med læreryrkets autoritetsfall.
Jeg kan ikke forstå at det skal være nødvendig for enkelte skoler å måtte henvise ti prosent av elevene til PPT på grunn av lærevansker. Jeg kan heller ikke forstå hvordan det er mulig at tjue prosent av guttene i Norge kan avslutte grunnopplæringen som funksjonelle analfabeter. Det kan umulig skyldes disse guttene selv, med mindre norske gutter har en genfeil som hindrer dem i å lære å lese.
Det tror jeg ikke de har. Jeg tror vi har sunne og lærenemme gutter og jenter i norsk skole. Det kan bare skyldes en systemfeil at de ikke lærer det de skal. Jeg kan akseptere at to-tre prosent av elevene kan ha behov for særskilt tilrettelagt opplæring i grunnopplæringen. Mange av de elevene som i dag sendes til diagnostisering av PPT, kunne sluppet dette gjennom en robust ressursanvendelse i normalopplæringen de første skoleårene.
Det skulle heller ikke være behov for å ta opp mer enn to-tre prosent på særskilte vilkår til videregående opplæring. At enkelte videregående skoler opplever at tjue prosent av et årskull tas opp på særskilte vilkår, kan bare bunne i den samme systemfeilen. Vi bruker altfor mye penger i videregående opplæring på å løse et barneskoleproblem.
La læreplanene være i fred!
Det er ikke læreplaninnholdet i videregående opplæring som er problemet, ikke når det er elevenes manglende ferdigheter i å lese, skrive og regne som forhindrer dem fra å fullføre. Ungdomsskolen er heller ikke problemet - det er ingen som begynner på ungdomsskolen for å lære seg å lese, skrive og regne. Det skal man allerede kunne.
Å rette frafallstiltakene mot det teoretiske innholdet i videregående skole kan bare få ødeleggende virkninger. De læreplanene vi har, er ikke laget for å gjøre livet surt for våre elever – tvert imot. De er laget for å sikre samfunnet deres den kompetansen som næringsliv og offentlig sektor trenger, og vi lever i et stadig mer språk- og teknologibasert samfunn.
Ved Kongsbakken fullfører så å si alle våre elever, og mange av dem skal innta sentrale stillinger og funksjoner i samfunnet med grunnlag i fremragende faglige resultater. Bildet av Kongsbakken-bygningen kan derfor illustrere at det meste går godt i den videregående opplæringen i Troms fylkeskommune - frafallsproblemet hører ikke hjemme her.
I Troms kan vi oppleve at opptil førti prosent av elevene som er under videregående opplæring, ikke fullfører. Når Nordlys og iTromsø lager saker om dette problemet, bruker de gjerne Kongsbakken-bygningen som illustrasjon.
Det er et interessant valg, ettersom leserne med det blir bedt om å se i en annen lei enn den problemet befinner seg i. Frafallsproblemet har ikke sin rot i videregående opplæring, og i alle fall ikke i Kongsbakken.
Den offentlige drøftningen av frafallsproblemet har i stor grad blitt orientert mot innholdet i den videregående opplæringen. De som har løftet blikket litt mer, har pekt på ungdomsskoleårene som problemet.
I det følgende vil jeg invitere til å løfte blikket enda mer. Mitt utgangspunkt er at frafallet i videregående skole i betydelig grad er forutbestemt fra 6-åringene skrives inn i skolen. Postnummeret til skolen gir klare indikasjoner på barnets mulighet til å foreta frie fremtidsvalg etter den 10-årige grunnopplæringen.
Postnummereffekten
Det store frafallet fra videregående skole kan forklares på forskjellige måter. Én faktor kan imidlertid ikke tillegges stor nok vekt: Elever med svake ferdigheter i å lese, skrive og regne har dårlige odds for å fullføre videregående opplæring. Derfor er Kunnskapsløftet så sterkt orientert mot basisferdighetene, og derfor gjennomfører vi årlige Nasjonale prøver for å kartlegge dem.
Mediene er opptatte av resultatene fra Nasjonale prøver, og vi inviteres til å lese resultatoversikten som fotballtabeller der alle lagene er samlet i én divisjon, uansett ressurser – Mandalskameratene er plassert i samme tabell som Manchester United. Her kommer levekårene og den sosiale reproduksjonen inn i bildet.
Den kommunale skolestrukturen er distrikts- og bydelsorganisert, og vi kan som regel forutsi resultatene til Nasjonale prøver etter barneskolen ut fra ungdomsskolenes postnummer. Om man legger årets oversikt over Tromsø-skolenes resultater til Nasjonale prøver i 8. klasse ved siden av SSBs sist oppgitte bydelsoversikt i levekårindeksen (2008), får man få overraskelser: Skoler som rekrutterer fra områder med høyt utdannings- og inntektsnivå, ligger høyest på tabellen, mens skoler med motsatt levekårskår ligger nederst.
Frafallsproblemet er et barneskoleproblem
Ferdighetsgrunnlaget for å fullføre videregående opplæring er lagt når barna forlater barneskolen. Det må følgelig iverksettes tidlig innsats med robuste ressurser og rammer for å gi tilnærmet alle elever muligheter til å fullføre videregående opplæring.
Som robuste ressurser og rammer tenker jeg faglig og metodisk flinke lærere med omsorg og respekt for barnas læringsprosess. Barna i risikosonen trenger også disiplinære rammer som gjør dem trygge på seg selv og andre trygge på dem. Dette er et ansvar rektorene må være seg særlig bevisst. De må stå opp og forsvare skolen mot den ettergivenhetskulturen som har fått bre seg med læreryrkets autoritetsfall.
Jeg kan ikke forstå at det skal være nødvendig for enkelte skoler å måtte henvise ti prosent av elevene til PPT på grunn av lærevansker. Jeg kan heller ikke forstå hvordan det er mulig at tjue prosent av guttene i Norge kan avslutte grunnopplæringen som funksjonelle analfabeter. Det kan umulig skyldes disse guttene selv, med mindre norske gutter har en genfeil som hindrer dem i å lære å lese.
Det tror jeg ikke de har. Jeg tror vi har sunne og lærenemme gutter og jenter i norsk skole. Det kan bare skyldes en systemfeil at de ikke lærer det de skal. Jeg kan akseptere at to-tre prosent av elevene kan ha behov for særskilt tilrettelagt opplæring i grunnopplæringen. Mange av de elevene som i dag sendes til diagnostisering av PPT, kunne sluppet dette gjennom en robust ressursanvendelse i normalopplæringen de første skoleårene.
Det skulle heller ikke være behov for å ta opp mer enn to-tre prosent på særskilte vilkår til videregående opplæring. At enkelte videregående skoler opplever at tjue prosent av et årskull tas opp på særskilte vilkår, kan bare bunne i den samme systemfeilen. Vi bruker altfor mye penger i videregående opplæring på å løse et barneskoleproblem.
La læreplanene være i fred!
Det er ikke læreplaninnholdet i videregående opplæring som er problemet, ikke når det er elevenes manglende ferdigheter i å lese, skrive og regne som forhindrer dem fra å fullføre. Ungdomsskolen er heller ikke problemet - det er ingen som begynner på ungdomsskolen for å lære seg å lese, skrive og regne. Det skal man allerede kunne.
Å rette frafallstiltakene mot det teoretiske innholdet i videregående skole kan bare få ødeleggende virkninger. De læreplanene vi har, er ikke laget for å gjøre livet surt for våre elever – tvert imot. De er laget for å sikre samfunnet deres den kompetansen som næringsliv og offentlig sektor trenger, og vi lever i et stadig mer språk- og teknologibasert samfunn.
Ved Kongsbakken fullfører så å si alle våre elever, og mange av dem skal innta sentrale stillinger og funksjoner i samfunnet med grunnlag i fremragende faglige resultater. Bildet av Kongsbakken-bygningen kan derfor illustrere at det meste går godt i den videregående opplæringen i Troms fylkeskommune - frafallsproblemet hører ikke hjemme her.
Abonner på:
Innlegg (Atom)