Kronikk i Nordlys 18. september.
Kunnskapsdepartementet har bedt om ein revisjon av norsklæreplanen og ei omvurdering av vurderingssystemet i norskfaget. I samband med den pågåande læreplanrevisjonen i faget har Utdanningsdirektoratet foreslått både å styrke opplæringa i hovudmålet og å senke ambisjonane for dugleik i sidemålet. Vurderinga av skrivekompetansen til elevane er utan tvil det mest problematiske her.
Mange vil meine at hovudproblemet i skriveopplæringa i norsk er at ho ikkje berre er prega av fagleg einskap, men også av politisk splitting, særleg når vurderingssystemet skal koplast til læreplansystemet. Dette har gjeve oss ei skriveopplæring som er politisk grunngjeven, som dels vantar fagleg legitimitet, og som skapar strid i skulen.
Det norskfaget treng, er ei einskapleg opplæring i og vurdering av skriftleg norsk som er tufta meir på faglege premissar enn på politiske. Dette har Fana gymnas og Kongsbakken vidaregåande skule prøvd å få til i to parallelle forsøk med berre éin karakter i norsk.
Evaluering av forsøka
Nordlandsforskning ved Wenche Rønning har på oppdrag frå Utdanningsdirektoratet evaluert forsøka ved Fana gymnas og Kongsbakken. Rapporten konkluderer med at forsøka i all hovudsak er opplevd positivt av så vel elevar som lærarar ved begge skulane. Det er funne klare indikasjonar på at læringsmiljøet til elevane er styrka som følgje av overgangen frå tre til éin karakter i norsk.
Det kanskje mest tankevekkjande funnet i rapporten er at lærarane gjev uttrykk for at læreplanen er blitt meir synleg og til stades i undervisninga. Det skulle da vel berre mangle, kan ein seie, men dette rører ved det problematiske i norskfaget slik det er i dag. Sett på spissen arbeider ikkje norsklærarane hovudsakleg for å få læringsresultat, men for å få vurderingsgrunnlag.
Eit viktig fagleg funn er også at skriveopplæringa er blitt styrka ved at lærarane har fått tid til å følgje opp elevane betre. Dei har arbeidd prosessretta og teke i bruk tidkrevjande, men effektive metodar som er i samsvar med prinsippa i den nasjonale innsatsen «Vurdering for læring».
Forsøka med éin karakter i norsk blei møtt med skepsis frå ulike hald i målrørsla – éin karakter i norsk vil vere nok ein spiker i kista til nynorsk som sidemål i skulen. Wenche Rønning frå Nordlandsforskning avviser at så skal ha skjedd ved Fana gymnas og Kongsbakken: «Frykten som kritikerne av forsøket hadde, om at det kunne skje en svekking av sidemålet, finnes det ikke noe grunnlag for å hevde har slått til.» (Rønning 2012: 40)
Skriveopplæringa i norsk må avpolitiserast
Det er ei stor utfordring for ansvarlege myndigheiter og skulefolk å bryte fordomsfylte barrierar. Eit døme på kor djupt politisert skriveopplæringa i norsk er, finn vi døme på i samband med at Fana gymnas vendte seg til Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studium (LLE) ved Universitetet i Bergen for å be om ei evaluering av forsøket. Instituttet takka nei av faglege grunnar, men også ut frå politiske avvegingar:
«Samtidig er sidemålskarakteren si rolle i norsk språkpolitikk samansett, og eit argument frå målrørsla har heile tida vore at ein eigen sidemålskarakter er viktig for jamstellinga mellom nynorsk og bokmål. Å fjerne sidemålskarakteren har difor fleire ideologiske og politiske sider ved seg. Desse sidene går vidare enn spørsmål om arbeidsmengda til norsklærarar. Vi ser jo at prosjektet alt i dag (gjennom prosjektdeltakarane) spelar ei rolle i diskusjonen om ein skal fjerne ein eigen sidemålskarakter. Det gjer det viktig at ein tenkjer over og kan stå inne for dei metodiske og forskingsetiske aspekta ved forsøket. Vi ser det slik at vi i dette prosjektet ikkje vil ha kontroll over måten våre evalueringar vil verte brukte på» (Svarbrev frå LLE 11. mars 2011)
Om eg, som prosjektdeltakar og ansvarleg for norskopplæringa ved Kongsbakken, kunne få halde meg til det faglege aleine, skulle utgangspunktet mitt vere at det å kunne skrive norsk, er å kunne formulere seg skriftleg både på hovud- og sidemålet. Samstundes er det slik at ein må forvente at elevane meistrar hovudmålet sitt på eit høgare nivå enn dei meistrar sidemålet. Da må dette visast i læreplanen og vurderingssystemet.
Kvifor ikkje vurdere skriftleg norsk som ein samla dugleik?
Av rapporten frå Nordlandsforskning går det fram at lærarane som deltok i forsøka ved Fana gymnas og Kongsbakken, har ulike syn på korleis vurderingssystemet i norsk skal vere. Dei er likevel samde om eitt: Dei vil ikkje attende til eit system med tre karakterar. Skal vi da ha éin eller to?
Mitt utgangspunkt er at det ikkje er faglege grunnar til å prøve dei skriftlege dugleikane til elevane mot dei same kompetansemåla to gongar – først éin gong på hovudmålet og så enda ein gong på sidemålet. Grammatikk og skriftspråkkvalitetar som tekstbygging, sjangerskriving og virkemiddelbruk må sjåast som delar av éin, felles skrivekompetanse i norskfaget.
Samstundes meiner eg det er ein ulikskap mellom munnleg og skriftleg resonnement og retorikk som kan gjere det naudsynt med en eigen munnlegkarakter. For min eigen del har eg derfor tvilt meg fram til at det kan vere best å gjeve ein munnleg og ein skriftleg standpunktkarakter i norsk etter ungdomstrinnet og etter vidaregåande opplæring.
Den samla skrivedugleiken i norsk må på si side prøvast med éin skriftleg eksamen, både etter 10. trinn og etter Vg3 på studieførebuande utdanningsprogram. Reint praktisk kan dette gjerast ved at elevane skriv eit kortsvar på sidemålet og eit langsvar på hovudmålet.
Eg trur ikkje skriveopplæringa i norskfaget er tent med ei fortsatt splitting i to vurderingsdisiplinar. Derimot trur eg at vi kan gjere heile norskfaget betre om vi handsamar hovudmålet og sidemålet som to litt fagleg ulike, men elles likeverdige delar av éin samla dugleik i skriftleg norsk - og til å vurdere denne treng vi altså berre éin skriftlegkarakter.
Kjelder:
• Wenche Rønning: «Fra karakterjag til læring – fra dommer til trener.» Nordlandsforskning september 2012.
• Svarbrev frå LLE, Universitetet i Bergen 11. mars 2011.
onsdag 19. september 2012
lørdag 18. august 2012
Grunnloven, staten og den enkeltes rett
Lønning-utvalgets
forslag til endringer i Grunnloven fremmes for Stortinget i september, og i den
forbindelse etterlyser Inge Lønning debatt og engasjement i opinionen. Debattgrunnlaget
er den omfattende rapporten fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter
i Grunnloven fra 19. november 2011.
Mellom idealisme og
liberalisme
To
store idésystemer har stått mot hverandre siden slutten av 1700-tallet:
idealismen og liberalismen. Enkelt sagt forestiller man seg i den første at
individets frihet er betinget av plikter for høyere ideer og instanser, som
Gud, historie og (nasjonal)stat, mens den enkeltes rett til liv, eiendom og
frihet i mange varianter er det sentrale i liberalismen.
Henrik Ibsen demonstrerer kanskje disse forskjellene mer kritisk inngående
enn noen idéhistoriker i dramaene Brand og Peer Gynt fra 1866 og
1867. Presten Brand legger så å si alt øde omkring seg under sin blinde misjon
for Verdensånden, mens Peer ødelegger sitt og andres liv gjennom sin
ubegrensede utfoldelse av individuell frihet.
Norges grunnlov er forbundet med flagget, og er et sterkt nasjonalsymbol.
Den er likevel ikke bare uttrykk for en idealistisk, historisk betinget idé om
nasjonalstatens suverenitet. Den er også et uttrykk for en politisk
liberalisering med grunnlag i de naturrettslige ideene bak revolusjonene i USA
og Frankrike: På grunn av sin natur har mennesket visse opprinnelige
rettigheter og plikter som står over statens politiske lovgivning.
Idealismens alternativ på
1800-tallet
I
kontrast til den naturrettslige ånden i vår grunnlov står statslæren til den
prøyssiske idealisten G. W. F. Hegel og den finske varianten av denne i
fennomanen Johan Vilhelm Snellmans Läran om staten (1842. Hans Hegel-inspirerte
statslære gir mening til forestillingen om finlenderne som ”Nordens prøyssere”.
I Läran om staten betoner
Snellman betydningen av nasjonalånden langt sterkere enn Hegel gjør. Denne nasjonale kraften viser seg
i språk, kultur og selvstendighetstrang. Gjennom individets dannelse innenfor
nasjonens ånd, moral, lover og institusjoner blir individet nasjonsbundet. Den
enkelte kan ikke velge bort nasjonen eller velge seg en annen, og
individet er underordnet historien og staten som det allmenne beste.
På dette grunnlaget avviser Snellman naturretten som etisk veiviser,
all den tid denne relativiserer det rette til den enkeltes lystbetonte
innfall. Snellman avviser også pliktetikken fordi samvittigheten i
virkeligheten ikke er én, men like mange som det finnes individer. Det er bare
staten som virkeliggjør det rette likt for alle dens medlemmer, for derved å
gjøre dem politisk og moralsk frie.
Lover
med legitimitet i nasjonalånden
I et motsetningsfylt forhold
til staten som nasjonalt fellesskap står borgerskapets økonomiske virksomhet,
hevder Snellman. Denne reguleres ikke av felleskapsmål,
men av konkurranse og et ubegrenset jeg-begjær som Ibsen viser oss i Peer
Gynt-skikkelsen. Det må lover til om ikke begjæret i borgerskapets økonomiske
virksomhet skal ødelegge fellesskapet. I så måte er advokatveldet et uttrykk
for at borgerskapet er ufritt og handler av egennytte, og ikke ut fra
forestillingen om det rette, sier Snellman.
Lovene er en
pilar i samfunnet som må utformes under veiledning av nasjonalånden, siden
denne er et uttrykk for tradisjonen og nasjonen. Skulle imidlertid staten
underlegges fremmede makter eller lover uten grunnlag i nasjonens tradisjon og moral,
ville lovgivningen bli fremmed for nasjonalånden. Det vil da oppstå et farlig
skille mellom statsforvaltningen og folket som lovene skal styre, på grunn av
det manglende samsvaret mellom rettsoppfatningen til lovforvalterne og
nasjonens innbyggere.
Om staten har
avgitt lovmyndighet til en fremmed makt eller overnasjonal folkerett, kan jo
staten dømmes etter lover som ikke er representative for nasjonalånden. Det
ville være et uttrykk for en rådende umoral og nasjonens forfall, for i
Snellmans tenkning vitner all slags kosmopolitisme om moralsk slapphet. Verken
staten eller historien er til for den enkelte i Snellmans tenkning, og
individet er innesperret i staten; ”det avgörande ordet skall staten ha, och då
hjälper inga appeller till högre forum”.
Kan
livet rettsliggjøres fullt ut?
Avstanden fra Norges grunnlov
til Snellman og idealismen var stor allerede på 1800-tallet, og er ikke blitt
mindre med årene. Etter 1999 har Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK)
hatt forrang foran norsk lov om disse står mot hverandre. Norske borgere kan i
kraft av norsk lov få den norske staten dømt ved et ”högre forum”, Den
europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg, EMD.
Den prinsipielle innretningen av Lønning-utvalgets
forslag om å heve individets rettigheter over statens er i pakt med Grunnlovens
naturrettslige ånd fra 1814. Den store forskjellen synes å ligge i tiden selv:
Den historisk betingede bevisstheten om (nasjonal)staten er en ganske annen i
dag enn i 1814, og det maktbærende, politisk korrekte samfunnslaget synes stort
sett å være ferdige med å være norsk på 1800-tallsmåten.
Ibsen var
dikter, Snellman filosof, mens Lønning er teolog og politiker. I hele
Grunnlovens levetid har diktere, filosofer, teologer og politikere påvirket
opinion og samfunnsutviklingen i saker som angår moralske og politiske aspekter
ved menneskets rettigheter og plikter – utenfor rettssalene. Det problemet som hefter
ved høstens grunnlovsrevisjon, er derfor kanskje mest teknisk-prinsipielt: Hvor
langt skal vi gå i å rettsliggjøre det å være menneske?
torsdag 7. juni 2012
Når språket blir mer politisk enn praktisk
Kronikk i Nordlys 6. mai 2012 og innlegg i Lektorbladet nr. 3 2012.
Fredag 23. mars holdt jeg en forelesning ved Tammerfors universitet i Finland i anledning 50-årsdagen for Helsingforsavtalen om nordisk samarbeid. Der hevdet jeg at Norden ikke bare er idyll i 2012, ettersom individer og grupper fremdeles stigmatiseres når språk blir gjort politiske. Dette erfarte jeg på restaurant Rosso samme kveld, da en ung, finsktalende servitør skulle ta opp bestilling fra meg og jeg snakket norsk til henne. Finland er offisielt tospråklig, og alle finlendere skal lære både finsk og svensk i skolen.
Skolesvensken oppleves ofte ikke å strekke til, men også av politiske og sosiale årsaker i historien kan det falle mange finsktalende tungt å uttrykke seg på svensk, også i møte med nordmenn. Fjorårets valgvinner i Finland, Timo Soini og hans parti Sannfinnene, vil fjerne den obligatoriske opplæringen i svensk.
Samme dag slo forsker Ketil Lenert Hansen ved Senter for samisk helseforskning i Tromsø alarm på førstesiden av avisen Nordlys: Samiske barn ble hetset og slått i kjølvannet av høstens lokalvalg. En av valgkampsakene var spørsmålet om Tromsø skulle innlemmes i det samiske språkforvaltningsområdet. Det ville blant annet medføre at samiske navn skulle stå foran og over norske på offentlige skilt.
Skriftligopplæringen i den norske skolen preges også av politikk. Dette kommer til uttrykk i dagens norsklæreplan. Den bærer ambisjoner om at elevene skal beherske hovedmålet og sidemålet like godt etter 10. trinn. Dette til tross for at elevene har hatt opplæring i hovedmålet i ti år, mot bare to år i sidemålet, som for de fleste er nynorsk.
Situasjonen er at 13 % av elevene i grunnskolen har nynorsk som hovedmål, og de fleste av disse bor på Vestlandet. Tallet halveres når disse elevene selv kan velge hovedmål i videregående skole. I forbindelse med den pågående læreplanrevisjonen i norsk har derfor Utdanningsdirektoratet foreslått både å styrke opplæringen i hovedmålet og å senke ambisjonene for elevenes ferdigheter i sidemålet.
Begge tiltakene kan motvirke frafall fra elevgruppen med nynorsk som hovedmål, og dermed styrke den nynorske skriftkulturen. Likevel har nynorskens politiske våpendragere mobilisert mot direktoratets forslag. Samtidig er nynorsk målform bare i beskjeden bruk i offentligheten, og kan knapt sies å være riksdekkende i medier og arbeids- og næringsliv.
På Island er engelsk og et skandinavisk språk, fortrinnsvis dansk, obligatoriske fremmedspråk i hele opplæringsløpet. Det at de fleste velger dansk, historien til tross, er en pragmatisk løsning. Kanskje skal også finlendere og nordmenn forsøke å løse språkproblemene våre praktisk, uten politisk drevne følelser?
De viktigste språkarenaene våre er praktiske i både materiell og moralsk forstand. Den moralske betydningen av begrepet «praktisk» (av «praksis») skal i denne sammenheng forstås som språklige møter som er preget av åpenhet, symmetri, gjensidighet, dialog, vennskap og tillit. I en moralsk praksis har våre språkhandlinger mål og verdi i seg selv.
Samtidig må vi også kunne bruke språket som middel for å nå materielle mål i samfunns-, arbeids- og næringsliv. I skolen bør derfor ikke skriftligopplæringen reduseres til et middel for utøvelse av kulturpolitikk; nynorsk skriftkultur må vel være noe mer enn en skjønnlitterær kulturarv som lærerne skal forvalte?
Gode norske Storting, sørg da for at også den nynorske målformen blir brukt på mangfoldige og betydningsfulle sosiale og økonomiske arenaer over hele landet! Be også regjeringen om å endre forskriften til stedsnavnsloven og gi Tromsø kommune tilskudd til å skilte alle stedsnavn på både norsk og samisk – i denne pragmatiske rekkefølgen - uten uverdige kamper og avstemninger.
Det samiske språket kan ikke berges av bokstaver på skilt alene - språk trenger mennesker som bruker det i en mangfoldig praksis. Det må derfor være langt viktigere å endre opplæringsloven slik at foreldre til elever som lærer samisk som andrespråk i ungdomsskolen, ikke tar barna ut av samiskundervisningen.
Dette skjer i dag fordi timefordelingen gjør at disse elevene må forlate klassen i norsktimer for å få sin samiskundervisning. Ved siden av barnefødsler i førstespråkfamilier er andrespråkelevene det viktigste rekrutteringsgrunnlaget for samisk språk.
Et Norden uten Finland er utenkelig, men ønsker vi å bruke engelsk i nordiske kommunikasjonsfellesskap? Gode finske Riksdag, la de finskspråklige elevene selv få velge om de skal lære svensk, dansk eller norsk! Så kan svenske, danske og norske myndigheter til gjengjeld sette av en milliard danske kroner til et nordisk språkfellesskapsfond som kan bidra til å finansiere valgfrihet i finske (og islandske) elevers obligatoriske språklæringsstrev til beste også for Norden.
På restaurant Rosso i Tammerfors ber jeg den unge servitøren velge om vi skal kommunisere på svensk eller engelsk. Hennes ansikt får meg til å føle meg som en velkommen gjest, men har også et anstrøk av tvil – kunne hun bare snakke svensk like godt som engelsk, slik at språket ikke skaper sosial asymmetri mellom oss!
Her kan det passe med en påminnelse fra filosofen Hans Skjervheim: Språklige møter mellom mennesker må preges av gjensidig tillit hvor vi etterstreber jevnbyrdighet og å vise hverandre anerkjennelse. Praktiske kommunikasjonsfellesskap trenger en politikk som bidrar til å berge språk og bygge bro mellom brukere av ulike språk.
Det er en språkpolitikk som gjør språket praktisk heller enn politisk, det være seg i skolen, i Tromsø eller i Tammerfors: - Tack så mycket, och välkomna åter! smiler servitøren i det vi fornøyde forlater lokalet. Å formidle og å bli forstått handler også om en felles velvilje for hverandres språklige bestrebelser.
Fredag 23. mars holdt jeg en forelesning ved Tammerfors universitet i Finland i anledning 50-årsdagen for Helsingforsavtalen om nordisk samarbeid. Der hevdet jeg at Norden ikke bare er idyll i 2012, ettersom individer og grupper fremdeles stigmatiseres når språk blir gjort politiske. Dette erfarte jeg på restaurant Rosso samme kveld, da en ung, finsktalende servitør skulle ta opp bestilling fra meg og jeg snakket norsk til henne. Finland er offisielt tospråklig, og alle finlendere skal lære både finsk og svensk i skolen.
Skolesvensken oppleves ofte ikke å strekke til, men også av politiske og sosiale årsaker i historien kan det falle mange finsktalende tungt å uttrykke seg på svensk, også i møte med nordmenn. Fjorårets valgvinner i Finland, Timo Soini og hans parti Sannfinnene, vil fjerne den obligatoriske opplæringen i svensk.
Samme dag slo forsker Ketil Lenert Hansen ved Senter for samisk helseforskning i Tromsø alarm på førstesiden av avisen Nordlys: Samiske barn ble hetset og slått i kjølvannet av høstens lokalvalg. En av valgkampsakene var spørsmålet om Tromsø skulle innlemmes i det samiske språkforvaltningsområdet. Det ville blant annet medføre at samiske navn skulle stå foran og over norske på offentlige skilt.
Skriftligopplæringen i den norske skolen preges også av politikk. Dette kommer til uttrykk i dagens norsklæreplan. Den bærer ambisjoner om at elevene skal beherske hovedmålet og sidemålet like godt etter 10. trinn. Dette til tross for at elevene har hatt opplæring i hovedmålet i ti år, mot bare to år i sidemålet, som for de fleste er nynorsk.
Situasjonen er at 13 % av elevene i grunnskolen har nynorsk som hovedmål, og de fleste av disse bor på Vestlandet. Tallet halveres når disse elevene selv kan velge hovedmål i videregående skole. I forbindelse med den pågående læreplanrevisjonen i norsk har derfor Utdanningsdirektoratet foreslått både å styrke opplæringen i hovedmålet og å senke ambisjonene for elevenes ferdigheter i sidemålet.
Begge tiltakene kan motvirke frafall fra elevgruppen med nynorsk som hovedmål, og dermed styrke den nynorske skriftkulturen. Likevel har nynorskens politiske våpendragere mobilisert mot direktoratets forslag. Samtidig er nynorsk målform bare i beskjeden bruk i offentligheten, og kan knapt sies å være riksdekkende i medier og arbeids- og næringsliv.
På Island er engelsk og et skandinavisk språk, fortrinnsvis dansk, obligatoriske fremmedspråk i hele opplæringsløpet. Det at de fleste velger dansk, historien til tross, er en pragmatisk løsning. Kanskje skal også finlendere og nordmenn forsøke å løse språkproblemene våre praktisk, uten politisk drevne følelser?
De viktigste språkarenaene våre er praktiske i både materiell og moralsk forstand. Den moralske betydningen av begrepet «praktisk» (av «praksis») skal i denne sammenheng forstås som språklige møter som er preget av åpenhet, symmetri, gjensidighet, dialog, vennskap og tillit. I en moralsk praksis har våre språkhandlinger mål og verdi i seg selv.
Samtidig må vi også kunne bruke språket som middel for å nå materielle mål i samfunns-, arbeids- og næringsliv. I skolen bør derfor ikke skriftligopplæringen reduseres til et middel for utøvelse av kulturpolitikk; nynorsk skriftkultur må vel være noe mer enn en skjønnlitterær kulturarv som lærerne skal forvalte?
Gode norske Storting, sørg da for at også den nynorske målformen blir brukt på mangfoldige og betydningsfulle sosiale og økonomiske arenaer over hele landet! Be også regjeringen om å endre forskriften til stedsnavnsloven og gi Tromsø kommune tilskudd til å skilte alle stedsnavn på både norsk og samisk – i denne pragmatiske rekkefølgen - uten uverdige kamper og avstemninger.
Det samiske språket kan ikke berges av bokstaver på skilt alene - språk trenger mennesker som bruker det i en mangfoldig praksis. Det må derfor være langt viktigere å endre opplæringsloven slik at foreldre til elever som lærer samisk som andrespråk i ungdomsskolen, ikke tar barna ut av samiskundervisningen.
Dette skjer i dag fordi timefordelingen gjør at disse elevene må forlate klassen i norsktimer for å få sin samiskundervisning. Ved siden av barnefødsler i førstespråkfamilier er andrespråkelevene det viktigste rekrutteringsgrunnlaget for samisk språk.
Et Norden uten Finland er utenkelig, men ønsker vi å bruke engelsk i nordiske kommunikasjonsfellesskap? Gode finske Riksdag, la de finskspråklige elevene selv få velge om de skal lære svensk, dansk eller norsk! Så kan svenske, danske og norske myndigheter til gjengjeld sette av en milliard danske kroner til et nordisk språkfellesskapsfond som kan bidra til å finansiere valgfrihet i finske (og islandske) elevers obligatoriske språklæringsstrev til beste også for Norden.
På restaurant Rosso i Tammerfors ber jeg den unge servitøren velge om vi skal kommunisere på svensk eller engelsk. Hennes ansikt får meg til å føle meg som en velkommen gjest, men har også et anstrøk av tvil – kunne hun bare snakke svensk like godt som engelsk, slik at språket ikke skaper sosial asymmetri mellom oss!
Her kan det passe med en påminnelse fra filosofen Hans Skjervheim: Språklige møter mellom mennesker må preges av gjensidig tillit hvor vi etterstreber jevnbyrdighet og å vise hverandre anerkjennelse. Praktiske kommunikasjonsfellesskap trenger en politikk som bidrar til å berge språk og bygge bro mellom brukere av ulike språk.
Det er en språkpolitikk som gjør språket praktisk heller enn politisk, det være seg i skolen, i Tromsø eller i Tammerfors: - Tack så mycket, och välkomna åter! smiler servitøren i det vi fornøyde forlater lokalet. Å formidle og å bli forstått handler også om en felles velvilje for hverandres språklige bestrebelser.
mandag 26. mars 2012
"Nordens grunnlov" er 50 år
Papirpublisert som kronikk i Nordlys 23. mars.
I dag er det 50 år siden de nordiske landene inngikk Helsingforsavtalen om nordisk samarbeid. Norden har en historie som viser at landene er bundet sammen på godt og vondt. Personalunioner og Kalmarunionen mellom 1397 og 1521 ga erfaringer på det politisk-administrative feltet, og på det militære som følge av den maktpolitikken som ble ført av de danske og svenske kongene inn i det 19. århundret.
På 1800-tallet spredte nasjonalromantikken seg til Norden, og medførte en nasjonal oppvåkning. Et nordisk studentmøte i Kalmar 1843 tok likevel til orde for en nordisk samling, men den nordiske retorikken falt ikke i de danske og svenske regjeringenes smak.
I 1856 var det et nytt studentmøte om en tilsvarende samling, med bakgrunn i den dansk-tyske striden om Slesvig, men selv om Oscar I sa seg villig til å støtte danskene, sa danskene nei, og det hele låste seg til Henrik Ibsens og andre skandinavisters store forbitrelse.
Forsvars- og utenrikspolitikken splitter Norden
Den 2. verdenskrig splittet de nordiske landene ytterligere i den stadig viktigere utenrikspolitikken i den påfølgende kalde krigen. Polariseringen av verden i vest-øst etter 1945 viste seg innenfor Norden i et geopolitisk spenn mellom Island og Finland.
Sverige fulgte sin nøytralitetstenkning, mens Finland måtte ta hensyn til naboskapet med Sovjetunionen. Vennskaps-, samarbeids- og bistandsavtalen fra 1948 var et tilbud fra Stalin som Paasikivi og Riksdagen ikke kunne si nei til. Frem til 1956 måtte Finland også akseptere at Sovjetunionen brukte finsk territorium, Porkkalaodden like utenfor Helsingfors, som marinebase.
Norge og Danmark vendte seg bort fra Norden og til USA, og trådte inn i NATO i 1949. Så også Island, men her opprettet man i tillegg separate militærforbindelser med USA. Etter 1951 hadde supermakten styrker stasjonert på basen i Keflavik ved Reykjavik.
Noe forpliktende nordisk samarbeid om sentrale forsvars- og utenrikspolitiske spørsmål var derfor utenkelig, selv om man i FN til tider kunne markere nordisk samstemmighet, som ved nominasjoner til Sikkerhetsrådet og i tilslutninger til fredsbevarende operasjoner i FN-regi.
Formalisering av nordisk samarbeid
Nordisk Råd ble etablert i 1952 for å bidra til økonomisk og kulturelt samarbeid i Norden. Finland ble medlem først i 1955, og ved åpningen av den fjerde sesjonen i København i 1956 uttalte Rådets daværende svenske president, Bertil Ohlin, at «vi har känt det som om en stol stod tom, när inte Finland var med […] Först nu är vår nordiska krets fulltalig.» (norden.org/sv/nordiska-raadet/om-nordiska-raadet)
På hjemmesidene til Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd finner man også hovedpunktene i historikken om det nordiske samarbeidets utvikling i forrige århundre. Det er også en historie om store ord og små skritt, som skildret av den daværende danske handelsminister Jens Otto Krag først på 1950-tallet:
I mit kontor i Handelsministeriet i København har jeg et skab, hvori jeg opbevarer vigtige dokumenter. Her har jeg en skuffe der bærer titlen «Undersøgelser og referater vedrørende nordisk økonomisk samarbejde». Den er stuvende fuld. Den bugner med papir. Der findes ingen skuffe, der hedder «Resultater af nordisk samarbejde» – men fandtes den, vilde den vist desværre være – ikke helt tom – men i hvert fald en hel del tyndere belagt.
Helsingforsavtalen undertegnes, men Europa lokker
Tanken om nordisk integrasjon ledet i 1952 til passfrihet ved reiser mellom de nordiske landene og til et felles nordisk arbeidsmarked etter 1954. Parallelt med den nordiske integrasjonen skjedde det tilsvarende og dels konkurrerende prosesser i Europa. I 1960 gikk Norge, Sverige og Danmark inn i EFTA, og kort tid etter søkte Danmark og Norge også medlemskap i EF.
Denne orienteringen bort fra Norden resulterte samtidig i et intensivert arbeid for å få på plass en avtale om nordisk samarbeid. Denne traktaten ble vedtatt i Helsingfors den 23. mars 1962, og Helsingforsavtalen er for Nordens «grunnlov» å regne. Dette betydde likevel ikke at resultatene fra det nordiske samarbeidet kom raskere enn før.
Ti år senere skrev den ovenfor nevnte Jens Otto Krag, nå dansk statsminister, sarkastisk i sin dagbok at «Jeg har deltaget i alle sessioner undtagen to eller tre. Vi fløj herop, hele flyet stopfyldt med danske deltagere. I alt er vi cirka 90. Antallet stiger hvert år svarende til, at vedtagelsernes vægt daler.» (norden.org/da/nordisk-raad/om-nordisk-raad)
Nordisk fellesskap, tross alt!
Med Danmark, Sverige og Finland innenfor EU, må vel visjonene om fellesnordiske løsninger på det politiske feltet sies å være steindøde. Det gjør at bevisstheten om en nordisk kultur er viktigere enn noensinne for å legitimere ideen om Norden.
Mediene spiller en svært viktig rolle her, men av betydning er også alle de små prosjektene i nordisk kultursamarbeid. Disse gir konstante smådrypp av livstegn fra ideen om Norden inn i den nordiske offentligheten. «Spindelvevnordisme» ble dette kalt av den svenske professor i statsvitenskap, Nils Andrén.
Det er derfor viktig at mediene og det politiske toppsjiktet i Norden ikke ser seg blind på store hendelser som Nordisk Råds litteraturpris, men også i fortsettelsen vet å sette pris på de mange små kulturedderkoppene som daglig vever nordisk fellesskap. Gratulerer med dagen, Norden!
Kronikken er basert på min jubileumsforedrag ved Tammerfors Universitet i Finland 23. mars.
I dag er det 50 år siden de nordiske landene inngikk Helsingforsavtalen om nordisk samarbeid. Norden har en historie som viser at landene er bundet sammen på godt og vondt. Personalunioner og Kalmarunionen mellom 1397 og 1521 ga erfaringer på det politisk-administrative feltet, og på det militære som følge av den maktpolitikken som ble ført av de danske og svenske kongene inn i det 19. århundret.
På 1800-tallet spredte nasjonalromantikken seg til Norden, og medførte en nasjonal oppvåkning. Et nordisk studentmøte i Kalmar 1843 tok likevel til orde for en nordisk samling, men den nordiske retorikken falt ikke i de danske og svenske regjeringenes smak.
I 1856 var det et nytt studentmøte om en tilsvarende samling, med bakgrunn i den dansk-tyske striden om Slesvig, men selv om Oscar I sa seg villig til å støtte danskene, sa danskene nei, og det hele låste seg til Henrik Ibsens og andre skandinavisters store forbitrelse.
Forsvars- og utenrikspolitikken splitter Norden
Den 2. verdenskrig splittet de nordiske landene ytterligere i den stadig viktigere utenrikspolitikken i den påfølgende kalde krigen. Polariseringen av verden i vest-øst etter 1945 viste seg innenfor Norden i et geopolitisk spenn mellom Island og Finland.
Sverige fulgte sin nøytralitetstenkning, mens Finland måtte ta hensyn til naboskapet med Sovjetunionen. Vennskaps-, samarbeids- og bistandsavtalen fra 1948 var et tilbud fra Stalin som Paasikivi og Riksdagen ikke kunne si nei til. Frem til 1956 måtte Finland også akseptere at Sovjetunionen brukte finsk territorium, Porkkalaodden like utenfor Helsingfors, som marinebase.
Norge og Danmark vendte seg bort fra Norden og til USA, og trådte inn i NATO i 1949. Så også Island, men her opprettet man i tillegg separate militærforbindelser med USA. Etter 1951 hadde supermakten styrker stasjonert på basen i Keflavik ved Reykjavik.
Noe forpliktende nordisk samarbeid om sentrale forsvars- og utenrikspolitiske spørsmål var derfor utenkelig, selv om man i FN til tider kunne markere nordisk samstemmighet, som ved nominasjoner til Sikkerhetsrådet og i tilslutninger til fredsbevarende operasjoner i FN-regi.
Formalisering av nordisk samarbeid
Nordisk Råd ble etablert i 1952 for å bidra til økonomisk og kulturelt samarbeid i Norden. Finland ble medlem først i 1955, og ved åpningen av den fjerde sesjonen i København i 1956 uttalte Rådets daværende svenske president, Bertil Ohlin, at «vi har känt det som om en stol stod tom, när inte Finland var med […] Först nu är vår nordiska krets fulltalig.» (norden.org/sv/nordiska-raadet/om-nordiska-raadet)
På hjemmesidene til Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd finner man også hovedpunktene i historikken om det nordiske samarbeidets utvikling i forrige århundre. Det er også en historie om store ord og små skritt, som skildret av den daværende danske handelsminister Jens Otto Krag først på 1950-tallet:
I mit kontor i Handelsministeriet i København har jeg et skab, hvori jeg opbevarer vigtige dokumenter. Her har jeg en skuffe der bærer titlen «Undersøgelser og referater vedrørende nordisk økonomisk samarbejde». Den er stuvende fuld. Den bugner med papir. Der findes ingen skuffe, der hedder «Resultater af nordisk samarbejde» – men fandtes den, vilde den vist desværre være – ikke helt tom – men i hvert fald en hel del tyndere belagt.
Helsingforsavtalen undertegnes, men Europa lokker
Tanken om nordisk integrasjon ledet i 1952 til passfrihet ved reiser mellom de nordiske landene og til et felles nordisk arbeidsmarked etter 1954. Parallelt med den nordiske integrasjonen skjedde det tilsvarende og dels konkurrerende prosesser i Europa. I 1960 gikk Norge, Sverige og Danmark inn i EFTA, og kort tid etter søkte Danmark og Norge også medlemskap i EF.
Denne orienteringen bort fra Norden resulterte samtidig i et intensivert arbeid for å få på plass en avtale om nordisk samarbeid. Denne traktaten ble vedtatt i Helsingfors den 23. mars 1962, og Helsingforsavtalen er for Nordens «grunnlov» å regne. Dette betydde likevel ikke at resultatene fra det nordiske samarbeidet kom raskere enn før.
Ti år senere skrev den ovenfor nevnte Jens Otto Krag, nå dansk statsminister, sarkastisk i sin dagbok at «Jeg har deltaget i alle sessioner undtagen to eller tre. Vi fløj herop, hele flyet stopfyldt med danske deltagere. I alt er vi cirka 90. Antallet stiger hvert år svarende til, at vedtagelsernes vægt daler.» (norden.org/da/nordisk-raad/om-nordisk-raad)
Nordisk fellesskap, tross alt!
Med Danmark, Sverige og Finland innenfor EU, må vel visjonene om fellesnordiske løsninger på det politiske feltet sies å være steindøde. Det gjør at bevisstheten om en nordisk kultur er viktigere enn noensinne for å legitimere ideen om Norden.
Mediene spiller en svært viktig rolle her, men av betydning er også alle de små prosjektene i nordisk kultursamarbeid. Disse gir konstante smådrypp av livstegn fra ideen om Norden inn i den nordiske offentligheten. «Spindelvevnordisme» ble dette kalt av den svenske professor i statsvitenskap, Nils Andrén.
Det er derfor viktig at mediene og det politiske toppsjiktet i Norden ikke ser seg blind på store hendelser som Nordisk Råds litteraturpris, men også i fortsettelsen vet å sette pris på de mange små kulturedderkoppene som daglig vever nordisk fellesskap. Gratulerer med dagen, Norden!
Kronikken er basert på min jubileumsforedrag ved Tammerfors Universitet i Finland 23. mars.
fredag 16. september 2011
Sorte riddere på HT i høst
Hålogaland Teater spiller musikalen The Black Rider i høst. Musikken er komponert av Tom Waits, mens tekstene er blitt til i samarbeid mellom ham og den legendariske beat-bohemen William S. Burroughs.
Burroughs kom fra en velstående familie, men forsonet seg aldri med den borgerlige forventningen om at kapital og kjernefamilie ledsages av lykke. Han søkte seg heller mot den sanseoverskridende kombinasjonen av kunst og rus, og var narkoman i mange år. Om dette livet skriver han i Junkie fra 1953.
Som forfatter er Burroughs mest kjent for den kontroversielle Naked lunch (1959), filmatisert av David Cronenberg i 1991. På 1980-tallet samarbeidet han med musikere som Laurie Anderson og Nick Cave, og altså med Tom Waits om The Black Rider i 1990.
Et Tom Waits-repertoar med vidt vingespenn
Tom Waits har utforsket store områder av den vestlige populærmusikkhvelvingen. Dette har resultert i en bred produksjon med innslag av jazz, blues, rhytm and blues, gospel, ballader og folkemusikkinspirerte komposisjoner. Sjangerblanding og særegen stemmebruk er to av hans fremste kjennetegn.
Waits debuterte med Closing Time i 1973. Albumet innledet en periode med heller tradisjonell vise-, jazz- og blues-inspirert musikk som varte til og med Heartattack and Vine (1980). Etter dette skjønte Waits at han stod ved en skillevei – stivne i det samme eller livne til i det nye. Han maktet det siste, og trakk den eksperimentelle Swordfishtrombones opp av hatten i 1983, fulgt av Rain Dogs i 1985 og en serie særegne album frem til århundreskiftet.
Underveis eksperimenterte Waits også med musikkteateruttrykket med referanser til Kurt Weill og tysk 1920-tallsekspresjonisme i musikalen Franks Wild Years i 1986, utgitt som album året etter. Verket har undertittelen ”Un Operachi Romantico”, og kan betraktes som en forløper for The Black Rider.
Mørke myter og svarte skjebner
I det kunstneriske uttrykket har også The Black Rider røtter i mellomkrigstidens tyske ekspresjonisme, mens handlingen er inspirert av middelaldermyter. Det mytiske mørket som sluker Wilhelm i The Black Rider, er germanske myter om ekstraordinære menneskers bragder og målbevisste pakter med djevelen. Skjult i skyggene pusler dr. Johann Faust, som har satt sin sjel i pant til djevelen for at denne skal hjelpe ham til å overskride verdens grenser.
Her står også den sveitsiske nasjonalhelten og mesterskytteren Wilhelm Tell, som skjøt en pil gjennom eplet som tyrannen hadde plassert på hodet til Tells sønn. Myten om Wilhelm Tell er likevel ikke noe lyspunkt i dette mørket. Det sørget William Burroughs selv for i et skjebnesvangert drikkelag i 1951.
I én versjon av den fatale hendelsen trekker han et skarpladd våpen og roper til sin kjæreste Joan Vollmer at hun skal sette glasset hun har i hånden på hodet sitt. Burroughs kule bommer på målet, og Vollmer segner død om.
Det tragiske er en fascinasjon for det forferdelige
I The Black Rider står dette mesterskyttermotivet sentralt, og da hentet fra den tragiske Freischütz-myten: Den lite mandige bokormen Wilhelm er forelsket i jegerens datter, og må bestå en prøve for å få henne. Denne prøven skal utføres med gevær og kuler, og ikke med de redskapene Wilhelm behersker, penn og papir.
Wilhelms lidenskap gjør ham målbevisst og villig til å overskride sine egne grenser. Når så djevelen Pegleg oppsøker ham i skogen og tilbyr magiske kuler som Wilhelm kan styre presist, er dette et tilbud han ikke kan si nei til. Den mørke siden ved denne pakten er at Pegleg beholder kontroll over én av kulene. Dermed er grunnlaget for tragedien lagt.
I tragedien er død og undergang en del av det skjønne ved kunsten. Heltens overlegne fortrinn kan brått bli snudd til egen undergang, ved at det seierssikre forårsaker sin egen ødeleggelse og død. Dette gjør det tragiske dramaet til en estetisk opplevelseskategori som åpner for tilskuerens fascinasjon for det forferdelige, hevder Friedrich Nietzsche i Ecce Homo (1888).
Sporene fører til Tyskland
De skjeve og brutte linjene i The Black Rider, mytiske som musikalske, går fra Tom Waits’ senmoderne USA til det gamle Europa og da Tyskland i særdeleshet. Oppdagelsen av mytestoffet fra det germanske skog- og folkedypet bidro til Sturm und Drang, romantisk idealisme og nasjonal oppvåkning på 1800-tallet.
Disse mytene har også vært grunnlag for ny musikk i spennet mellom Carl Maria von Webers opera Der Freischütz fra 1821, Richard Wagners Faust-ouverture fra 1840, og altså Waits’ musikalske tragedie The Black Rider med premiere nettopp i Tyskland i 1990.
Fra Weber via Wagner til Waits. Det er et langt sprang i kunsten, men kanskje ikke så langt om vi legger til grunn den faustiske viljementaliteten i den transatlantiske, europeiske volds- og vitenskapskulturen, den som har ført menneskeheten til verdens og forstandens yttergrenser.
Dette er en lidenskapelig vilje til å overskride seg selv og grenser vi ikke skulle krysse. Peter W. Zapffe begrunner i sin avhandling Om det tragiske hvordan en slik mentalitet forutsetter et tragisk forløp, skildret uovertruffent av William Shakespeare i Kong Lear, men det er en ganske annen historie. Nå er det Wilhelm det gjelder.
Burroughs kom fra en velstående familie, men forsonet seg aldri med den borgerlige forventningen om at kapital og kjernefamilie ledsages av lykke. Han søkte seg heller mot den sanseoverskridende kombinasjonen av kunst og rus, og var narkoman i mange år. Om dette livet skriver han i Junkie fra 1953.
Som forfatter er Burroughs mest kjent for den kontroversielle Naked lunch (1959), filmatisert av David Cronenberg i 1991. På 1980-tallet samarbeidet han med musikere som Laurie Anderson og Nick Cave, og altså med Tom Waits om The Black Rider i 1990.
Et Tom Waits-repertoar med vidt vingespenn
Tom Waits har utforsket store områder av den vestlige populærmusikkhvelvingen. Dette har resultert i en bred produksjon med innslag av jazz, blues, rhytm and blues, gospel, ballader og folkemusikkinspirerte komposisjoner. Sjangerblanding og særegen stemmebruk er to av hans fremste kjennetegn.
Waits debuterte med Closing Time i 1973. Albumet innledet en periode med heller tradisjonell vise-, jazz- og blues-inspirert musikk som varte til og med Heartattack and Vine (1980). Etter dette skjønte Waits at han stod ved en skillevei – stivne i det samme eller livne til i det nye. Han maktet det siste, og trakk den eksperimentelle Swordfishtrombones opp av hatten i 1983, fulgt av Rain Dogs i 1985 og en serie særegne album frem til århundreskiftet.
Underveis eksperimenterte Waits også med musikkteateruttrykket med referanser til Kurt Weill og tysk 1920-tallsekspresjonisme i musikalen Franks Wild Years i 1986, utgitt som album året etter. Verket har undertittelen ”Un Operachi Romantico”, og kan betraktes som en forløper for The Black Rider.
Mørke myter og svarte skjebner
I det kunstneriske uttrykket har også The Black Rider røtter i mellomkrigstidens tyske ekspresjonisme, mens handlingen er inspirert av middelaldermyter. Det mytiske mørket som sluker Wilhelm i The Black Rider, er germanske myter om ekstraordinære menneskers bragder og målbevisste pakter med djevelen. Skjult i skyggene pusler dr. Johann Faust, som har satt sin sjel i pant til djevelen for at denne skal hjelpe ham til å overskride verdens grenser.
Her står også den sveitsiske nasjonalhelten og mesterskytteren Wilhelm Tell, som skjøt en pil gjennom eplet som tyrannen hadde plassert på hodet til Tells sønn. Myten om Wilhelm Tell er likevel ikke noe lyspunkt i dette mørket. Det sørget William Burroughs selv for i et skjebnesvangert drikkelag i 1951.
I én versjon av den fatale hendelsen trekker han et skarpladd våpen og roper til sin kjæreste Joan Vollmer at hun skal sette glasset hun har i hånden på hodet sitt. Burroughs kule bommer på målet, og Vollmer segner død om.
Det tragiske er en fascinasjon for det forferdelige
I The Black Rider står dette mesterskyttermotivet sentralt, og da hentet fra den tragiske Freischütz-myten: Den lite mandige bokormen Wilhelm er forelsket i jegerens datter, og må bestå en prøve for å få henne. Denne prøven skal utføres med gevær og kuler, og ikke med de redskapene Wilhelm behersker, penn og papir.
Wilhelms lidenskap gjør ham målbevisst og villig til å overskride sine egne grenser. Når så djevelen Pegleg oppsøker ham i skogen og tilbyr magiske kuler som Wilhelm kan styre presist, er dette et tilbud han ikke kan si nei til. Den mørke siden ved denne pakten er at Pegleg beholder kontroll over én av kulene. Dermed er grunnlaget for tragedien lagt.
I tragedien er død og undergang en del av det skjønne ved kunsten. Heltens overlegne fortrinn kan brått bli snudd til egen undergang, ved at det seierssikre forårsaker sin egen ødeleggelse og død. Dette gjør det tragiske dramaet til en estetisk opplevelseskategori som åpner for tilskuerens fascinasjon for det forferdelige, hevder Friedrich Nietzsche i Ecce Homo (1888).
Sporene fører til Tyskland
De skjeve og brutte linjene i The Black Rider, mytiske som musikalske, går fra Tom Waits’ senmoderne USA til det gamle Europa og da Tyskland i særdeleshet. Oppdagelsen av mytestoffet fra det germanske skog- og folkedypet bidro til Sturm und Drang, romantisk idealisme og nasjonal oppvåkning på 1800-tallet.
Disse mytene har også vært grunnlag for ny musikk i spennet mellom Carl Maria von Webers opera Der Freischütz fra 1821, Richard Wagners Faust-ouverture fra 1840, og altså Waits’ musikalske tragedie The Black Rider med premiere nettopp i Tyskland i 1990.
Fra Weber via Wagner til Waits. Det er et langt sprang i kunsten, men kanskje ikke så langt om vi legger til grunn den faustiske viljementaliteten i den transatlantiske, europeiske volds- og vitenskapskulturen, den som har ført menneskeheten til verdens og forstandens yttergrenser.
Dette er en lidenskapelig vilje til å overskride seg selv og grenser vi ikke skulle krysse. Peter W. Zapffe begrunner i sin avhandling Om det tragiske hvordan en slik mentalitet forutsetter et tragisk forløp, skildret uovertruffent av William Shakespeare i Kong Lear, men det er en ganske annen historie. Nå er det Wilhelm det gjelder.
onsdag 13. april 2011
Et norskfag uten Ibsen?
Kronikk i Nordlys 4. april.
7. april er det premiere på Hålogaland teaters oppsetning av Henrik Ibsens En folkefiende fra 1882. Dr. Tomas Stockmanns vilje til å betale den høyeste pris for sannheten er et ikon for det moderne og modige, sannhetssøkende individets ensomme kamp mot den kompakte majoritet: "Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene."
En folkefiende føyer seg fint inn i HTs programprofil under Iren Reppen. Tilbudet er særdeles nyttig for norskundervisningen vår, i og med at både klassikere og ny scenekunst gjøres levende fra HTs scener. Ikke alle ser like lyst som dette på Ibsens skjebne i skolen. I boken Hvorfor Ibsen? som kom ut i desember 2010, uttrykker høyskolelektor i norsk og tidligere skuespiller Ane Hoel dyp bekymring for at Ibsen skal falle ut av norskfaget.
Grunnen til bekymringen er at verken Ibsens navn eller verker er nevnt i norsklæreplanen; Ibsen fremstår ikke som et nasjonalt anliggende i skolen. Ordet ”skjønnlitteratur” er dessuten gjennomgående skiftet ut med ”kultur”, noe som uttrykker den omdefineringen av norskfaget som vi i dag også finner ved høyskoler og universiteter.
Det nye norskfagets økonomiske pragmatisme
I motsetning til alle tidligere norsklæreplaner har imidlertid den gjeldende norsklæreplanen verken nasjonal dannelse som mål eller en kanonisert nasjonallitteratur som middel for å nå sine mål. Skolen skal ikke lenger bygge nasjonalstaten, noe som følger av våre politikeres tilpasning av skolen til samfunnsutviklingen.
Da EØS-avtalen ble iverksatt i 1994, inntrådte en serie tilpasninger til EU-strategier, herunder Lisboa-traktaten. Forenklet følger det av denne at våre barn fortrinnsvis trenger en konkurransedyktig kompetanse for å kunne bli så vel effektive arbeidstakere som smarte konsumenter. I Kunnskapsløftet skal derfor alle læreplaner bidra til å løfte befolkningens ferdigheter i å uttrykke seg skriftlig og muntlig, lese, regne og bruke datateknologi.
Derved kan de også sikre næringslivets konkurranseevne i en globalisert økonomi - noe skal vi jo leve av. I denne sammenhengen viser selv ordet ”kultur” primært til et økonomisk interessefelt i 2011 – "man skal ei lese for å sluke, men for å se hva man kan bruke", triumferte Peer Gynt allerede i 1867.
”Om jeg hamrer eller hamres –”
Individets storhet og begjær er bærende for den økonomisk liberalistiske samfunnsutviklingen som norsklæreplanen står i og skal ivareta gjennom Kunnskapsløftet. Dette fanger Peer Gynts erotiske verdirelativisme i et nøtteskall. Peers manifest er derfor mer i pakt med det egosentriske egenlykkesmedsamfunnet vi vel faktisk lever i, enn det sosiale alleskalmedsamfunnet som våre regjerende politikere forfekter:
Det gyntske selv, - det er den hær
av ønsker, lyster og begjær, -
det gyntske selv, det er det hav
av innfall, fordringer og krav,
kort sagt alt som nettopp mitt bryst hever,
og gjør at jeg, som sådan, lever.
Slik speiler den sosiale karakterbristen som Henrik Ibsen formulerer for Peer Gynt, også vår tids ideologiske overbygning. Når så den norske skolen skal bygge på EUs Lisboa-traktat, nordamerikansk postmodernisme og en global nyliberalisme, på vår tid overhodet, må vi selvsagt åpne skoledøren for Peer!
Riktignok risper Ibsens ironi oss her, for Peer realiserer ikke bare liberalismens frihetsmål, han tar seg også friheter i ly av vulgærliberalismens oppfordringer til individet - vær deg selv, nok!
"Hvis alt du ga foruten livet, da vit at du har intet givet"
Selvnyteren Peer har sitt ideologiske motstykke i presten Brand og hans autoritære idealisme i Brand (1866). Gjensynet med dr. Stockmann på HT blir også et gjensyn med Ibsens refleksjoner over idealismen. Både Brand og Stockmann bærer store og tunge bud, om enn fra to vidt forskjellige kilder, den virkende verdensånden og den verkende samvittigheten.
I En folkefiende blir det individuelle samvittighetsansvaret prøvet som opphøyet ideal, mens selvets samvittighet blir avvist og underkastet idealene om verdensåndens virke i Brand. I begge tilfeller er prisen høy: Den enkelte må ville ofre alt for det sanne, det gode og det rette, enten dydene representeres av individ eller Gud.
Noen offer er nødvendige, og i idealismen er kravene om slike offer absolutte – ”intet eller alt” er den ideale fordringen. Det er Gud som virker gjennom Brand, og som individ er han og hans samvittighet derfor verdenshistorien uvedkommende: "ett er målet, - det å blive tavler hvorpå Gud kan skrive".
Det moderne er lenket til Ibsen fra gjennombrudd til sammenbrudd
En folkefiende aktualiserer også varslersaker som har versert i mediene de siste årene. Som alltid utfordrer Ibsens tanker både gamle og unge, åpner for moralske valg vi helst ikke vil ha. Skulle da ikke Ibsens verker være tilgjengelige i norskfaget?
Selvsagt skal de det. Skolereformer kommer og går, men marmormonumenter og norskfagtradisjoner lar seg ikke så lett rikke eller velte. I taust samspill med kunstnerne på HT bidrar derfor også norsklærerne i formidlingen av Ibsens erkjennelsesstimuli til ungdommen.
Ane Hoel og andre gode venner av Ibsen har derfor lite å frykte, for fagbevisste norsklærere vil aldri sende Ibsen og hans verker på dør. I alle fall ikke før det moderne sammenbruddet ligger langt bak oss, og grunnlaget for en levende erkjennelse av det moderne samfunnets moralske vilkår har forsvunnet. Da kan selv Ibsen tape sin makt - men ”for den saks skyld vær uforsagt, man dør ei midt i femte akt.”
7. april er det premiere på Hålogaland teaters oppsetning av Henrik Ibsens En folkefiende fra 1882. Dr. Tomas Stockmanns vilje til å betale den høyeste pris for sannheten er et ikon for det moderne og modige, sannhetssøkende individets ensomme kamp mot den kompakte majoritet: "Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene."
En folkefiende føyer seg fint inn i HTs programprofil under Iren Reppen. Tilbudet er særdeles nyttig for norskundervisningen vår, i og med at både klassikere og ny scenekunst gjøres levende fra HTs scener. Ikke alle ser like lyst som dette på Ibsens skjebne i skolen. I boken Hvorfor Ibsen? som kom ut i desember 2010, uttrykker høyskolelektor i norsk og tidligere skuespiller Ane Hoel dyp bekymring for at Ibsen skal falle ut av norskfaget.
Grunnen til bekymringen er at verken Ibsens navn eller verker er nevnt i norsklæreplanen; Ibsen fremstår ikke som et nasjonalt anliggende i skolen. Ordet ”skjønnlitteratur” er dessuten gjennomgående skiftet ut med ”kultur”, noe som uttrykker den omdefineringen av norskfaget som vi i dag også finner ved høyskoler og universiteter.
Det nye norskfagets økonomiske pragmatisme
I motsetning til alle tidligere norsklæreplaner har imidlertid den gjeldende norsklæreplanen verken nasjonal dannelse som mål eller en kanonisert nasjonallitteratur som middel for å nå sine mål. Skolen skal ikke lenger bygge nasjonalstaten, noe som følger av våre politikeres tilpasning av skolen til samfunnsutviklingen.
Da EØS-avtalen ble iverksatt i 1994, inntrådte en serie tilpasninger til EU-strategier, herunder Lisboa-traktaten. Forenklet følger det av denne at våre barn fortrinnsvis trenger en konkurransedyktig kompetanse for å kunne bli så vel effektive arbeidstakere som smarte konsumenter. I Kunnskapsløftet skal derfor alle læreplaner bidra til å løfte befolkningens ferdigheter i å uttrykke seg skriftlig og muntlig, lese, regne og bruke datateknologi.
Derved kan de også sikre næringslivets konkurranseevne i en globalisert økonomi - noe skal vi jo leve av. I denne sammenhengen viser selv ordet ”kultur” primært til et økonomisk interessefelt i 2011 – "man skal ei lese for å sluke, men for å se hva man kan bruke", triumferte Peer Gynt allerede i 1867.
”Om jeg hamrer eller hamres –”
Individets storhet og begjær er bærende for den økonomisk liberalistiske samfunnsutviklingen som norsklæreplanen står i og skal ivareta gjennom Kunnskapsløftet. Dette fanger Peer Gynts erotiske verdirelativisme i et nøtteskall. Peers manifest er derfor mer i pakt med det egosentriske egenlykkesmedsamfunnet vi vel faktisk lever i, enn det sosiale alleskalmedsamfunnet som våre regjerende politikere forfekter:
Det gyntske selv, - det er den hær
av ønsker, lyster og begjær, -
det gyntske selv, det er det hav
av innfall, fordringer og krav,
kort sagt alt som nettopp mitt bryst hever,
og gjør at jeg, som sådan, lever.
Slik speiler den sosiale karakterbristen som Henrik Ibsen formulerer for Peer Gynt, også vår tids ideologiske overbygning. Når så den norske skolen skal bygge på EUs Lisboa-traktat, nordamerikansk postmodernisme og en global nyliberalisme, på vår tid overhodet, må vi selvsagt åpne skoledøren for Peer!
Riktignok risper Ibsens ironi oss her, for Peer realiserer ikke bare liberalismens frihetsmål, han tar seg også friheter i ly av vulgærliberalismens oppfordringer til individet - vær deg selv, nok!
"Hvis alt du ga foruten livet, da vit at du har intet givet"
Selvnyteren Peer har sitt ideologiske motstykke i presten Brand og hans autoritære idealisme i Brand (1866). Gjensynet med dr. Stockmann på HT blir også et gjensyn med Ibsens refleksjoner over idealismen. Både Brand og Stockmann bærer store og tunge bud, om enn fra to vidt forskjellige kilder, den virkende verdensånden og den verkende samvittigheten.
I En folkefiende blir det individuelle samvittighetsansvaret prøvet som opphøyet ideal, mens selvets samvittighet blir avvist og underkastet idealene om verdensåndens virke i Brand. I begge tilfeller er prisen høy: Den enkelte må ville ofre alt for det sanne, det gode og det rette, enten dydene representeres av individ eller Gud.
Noen offer er nødvendige, og i idealismen er kravene om slike offer absolutte – ”intet eller alt” er den ideale fordringen. Det er Gud som virker gjennom Brand, og som individ er han og hans samvittighet derfor verdenshistorien uvedkommende: "ett er målet, - det å blive tavler hvorpå Gud kan skrive".
Det moderne er lenket til Ibsen fra gjennombrudd til sammenbrudd
En folkefiende aktualiserer også varslersaker som har versert i mediene de siste årene. Som alltid utfordrer Ibsens tanker både gamle og unge, åpner for moralske valg vi helst ikke vil ha. Skulle da ikke Ibsens verker være tilgjengelige i norskfaget?
Selvsagt skal de det. Skolereformer kommer og går, men marmormonumenter og norskfagtradisjoner lar seg ikke så lett rikke eller velte. I taust samspill med kunstnerne på HT bidrar derfor også norsklærerne i formidlingen av Ibsens erkjennelsesstimuli til ungdommen.
Ane Hoel og andre gode venner av Ibsen har derfor lite å frykte, for fagbevisste norsklærere vil aldri sende Ibsen og hans verker på dør. I alle fall ikke før det moderne sammenbruddet ligger langt bak oss, og grunnlaget for en levende erkjennelse av det moderne samfunnets moralske vilkår har forsvunnet. Da kan selv Ibsen tape sin makt - men ”for den saks skyld vær uforsagt, man dør ei midt i femte akt.”
mandag 27. desember 2010
Korleis blir det å ha berre ein karakter i norsk på Kongsbakken?
Kronikk i Nordlys 13. desember
Utdanningsdirektoratet har sagt ja til at Kongsbakken kan gjennomføre forsøk med ein karakter i norskfaget. Dei elevane som omfattast av forsøket, er elevane på Vg1 skuleåret 2010-2011 og Vg2 skuleåret 2011-2012. Før me går inn på dei praktiske sidene ved gjennomføringa av forsøket, skal me sjå nærare på bakgrunnen til det.
Den styrande regelen for vurderingssystemet i norsk skule står i § 3-3 i den nye vurderingsforskrifta til opplæringslova: Grunnlaget for vurderinga i fag er dei samla kompetansemåla i læreplanen for faget. Korleis skal ein så gå fram for å oppfylle dei forskriftsfesta forventingane om ei samla kompetansemålvurdering i eit fag med tre karakterdisiplinar?
Forskrift og rundskriv peiker mot ein karakter i norskfaget
Me meiner det vil vere galt å fordele dei om lag seksti kompetansemåla i norsk på tre karakterområde. Det skuldast at ein da let eit avgrensa utval kompetansemål vere grunnlag for halvårs- eller sluttkarakterar, til dømes for ein nynorskkarakter til standpunkt på Vg3 på utdaningsprogrammet for studiespesialisering. I læreplanen finn me berre ni aktuelle kompetansemål for ein slik nynorskkarakter.
Ei slik kompetansemålavgrensande karakterinndeling harmonerer på ingen måte med forventingane i den nye vurderingsforskrifta i § 3-3. Utdanningsdirektoratet understrekar i eit rundskriv at ”kompetansemålene må ses i samanheng, og at det ikke er adgang til å vurdere kompetansen i forbindelse med standpunktkarakter bare på grunnlag av et utvalg av kompetansemålene” (Udir-1-2010: 12). Ei slik utsegn føreset etter vår meining at norskfaget er eitt fag med ein læreplan og ein karakter.
I det same rundskrivet heiter det også at ”[k]arakteren skal fastsettes på grunnlag av kompetansemålene som er gjennomgått i opplæringen, og det er ikke adgang til å sette en halvårsvurdering med karakter på grunnlag av bare noen av målene som er gjennomgått.” Når elevane til dømes skal ha norskkarakterar etter Vg2, kan ikkje læraren dele opp Vg2-kompetansemåla, gjere eit utval og så gjeve ei halvårsvurdering med karakterar i tre disiplinar ut frå dette.
Frå karakterjag til læringsfremjande vurdering
Om læraren ikkje fordeler kompetansemåla på dei tre karakterdisiplinane, blir resultatet at vurderinga av eleven etter dei samla kompetansemåla i læreplanen vil måtte gå føre seg på alle tre karakterområda samstundes.
Det vil til dømes seie at Vg3-elevane først skal kunne vise kompetanse i å ”drøfte sider ved norsk språkpolitikk og kulturutvikling i et globaliseringsperspektiv” på hovudmålet sitt. Så skal dei prestere det same på sidemålet, før dei endeleg får dokumentere at dei også i faget munnleg norsk kan drøfte sider ved norsk språkpolitikk og kulturutvikling i eit globaliseringsperspektiv.
Slik gjer norsklærarar noko som lærarar i andre fag av gode grunner ikkje gjer, sjølv ikkje matematikklærarar - norsklærarane gangar alt med tre. På den måten er det systemet me har i dag, med på å fremje eit kvantumsorientert karakterjag heller enn læringsfremjande vurderingskvalitet i norskopplæringa.
Med berre ein karakter i norskfaget ser me for oss at elevar og lærarar raskt skal merke at kvalitet kjem føre kvantitet. Samstundes skal me byggje den manglande brua mellom læreplanen og vurderingssystemet i norskfaget.
Slik gjer me det på Kongsbakken
Norskfaget er til liks med andre fag styrt av lov, læreplan og vurderingsforskrift. I samsvar med disse har norsklærarane på Vg1 ved Kongsbakken delt kompetansemåla i læreplanen inn i tre kunnskaps- og dugleiksområde: 1. Kunnskap. 2. Lesing og analyse. 3. Formidling. Formidlinga skal vere munnleg og skriftleg på hovudmål og sidemål, og den skal vere sjangerorientert.
Norsklærarane på Vg1 har utarbeidd ein progresjonsplan som viser kva for kompetansemål som ligg til grunn for fire arbeidskrav eller vurderingsgrunnlag med karakterar i kvart halvår. Dei fire vurderingsgrunnlaga omfattar to skriftlege arbeid der elevane får vist kompetanse i å skrive sjangerbestemt på bokmål og nynorsk.
I tillegg til disse to skal det vere eit munnleg vurderingsgrunnlag der elevane også får vist kompetanse i å lage samansette tekstar. Det siste av dei fire vurderingsgrunnlaga for ein halvårskarakter i norsk er ei prøving av elevane i kompetansemål som er retta mot kunnskapsstoffet i norsk. Dei fire arbeidskrava veg i prinsippet like mykje i den forstand at ein elev normalt ikkje kan få karakter i faget utan å ha dokumentert kompetanse i dei måla som er dekka av dei fire vurderingsgrunnlaga.
Det er ein klår føresetnad for forsøket at forsøkselevane skal stille likt med andre elevar i konkurransen om elevplassane på neste nivå. Dette kan skje ved at halvårskarakteren som forsøkselevane får i norsk ved avslutninga av Vg1 og Vg2, skal telje som tre karakterar ved opptaka til Vg2 og Vg3. Det vil også vere mogleg for elevar å reservere seg mot deltaking i forsøket. I slike høve skal det ordinære vurderingssystemet nyttast.
Saman med Fana gymnas skal no Vg1-elevar og norsklærarar ved Kongsbakken vere med på eit svært interessant forsøk, fagleg sett. Dei skal gjeve dei nasjonale utdaningsmyndigheitene eit røynslegrunnlag for ei endeleg avgjerd om vurderingssystemet i norsk - blir det berre ein karakter i norsk?
Utdanningsdirektoratet har sagt ja til at Kongsbakken kan gjennomføre forsøk med ein karakter i norskfaget. Dei elevane som omfattast av forsøket, er elevane på Vg1 skuleåret 2010-2011 og Vg2 skuleåret 2011-2012. Før me går inn på dei praktiske sidene ved gjennomføringa av forsøket, skal me sjå nærare på bakgrunnen til det.
Den styrande regelen for vurderingssystemet i norsk skule står i § 3-3 i den nye vurderingsforskrifta til opplæringslova: Grunnlaget for vurderinga i fag er dei samla kompetansemåla i læreplanen for faget. Korleis skal ein så gå fram for å oppfylle dei forskriftsfesta forventingane om ei samla kompetansemålvurdering i eit fag med tre karakterdisiplinar?
Forskrift og rundskriv peiker mot ein karakter i norskfaget
Me meiner det vil vere galt å fordele dei om lag seksti kompetansemåla i norsk på tre karakterområde. Det skuldast at ein da let eit avgrensa utval kompetansemål vere grunnlag for halvårs- eller sluttkarakterar, til dømes for ein nynorskkarakter til standpunkt på Vg3 på utdaningsprogrammet for studiespesialisering. I læreplanen finn me berre ni aktuelle kompetansemål for ein slik nynorskkarakter.
Ei slik kompetansemålavgrensande karakterinndeling harmonerer på ingen måte med forventingane i den nye vurderingsforskrifta i § 3-3. Utdanningsdirektoratet understrekar i eit rundskriv at ”kompetansemålene må ses i samanheng, og at det ikke er adgang til å vurdere kompetansen i forbindelse med standpunktkarakter bare på grunnlag av et utvalg av kompetansemålene” (Udir-1-2010: 12). Ei slik utsegn føreset etter vår meining at norskfaget er eitt fag med ein læreplan og ein karakter.
I det same rundskrivet heiter det også at ”[k]arakteren skal fastsettes på grunnlag av kompetansemålene som er gjennomgått i opplæringen, og det er ikke adgang til å sette en halvårsvurdering med karakter på grunnlag av bare noen av målene som er gjennomgått.” Når elevane til dømes skal ha norskkarakterar etter Vg2, kan ikkje læraren dele opp Vg2-kompetansemåla, gjere eit utval og så gjeve ei halvårsvurdering med karakterar i tre disiplinar ut frå dette.
Frå karakterjag til læringsfremjande vurdering
Om læraren ikkje fordeler kompetansemåla på dei tre karakterdisiplinane, blir resultatet at vurderinga av eleven etter dei samla kompetansemåla i læreplanen vil måtte gå føre seg på alle tre karakterområda samstundes.
Det vil til dømes seie at Vg3-elevane først skal kunne vise kompetanse i å ”drøfte sider ved norsk språkpolitikk og kulturutvikling i et globaliseringsperspektiv” på hovudmålet sitt. Så skal dei prestere det same på sidemålet, før dei endeleg får dokumentere at dei også i faget munnleg norsk kan drøfte sider ved norsk språkpolitikk og kulturutvikling i eit globaliseringsperspektiv.
Slik gjer norsklærarar noko som lærarar i andre fag av gode grunner ikkje gjer, sjølv ikkje matematikklærarar - norsklærarane gangar alt med tre. På den måten er det systemet me har i dag, med på å fremje eit kvantumsorientert karakterjag heller enn læringsfremjande vurderingskvalitet i norskopplæringa.
Med berre ein karakter i norskfaget ser me for oss at elevar og lærarar raskt skal merke at kvalitet kjem føre kvantitet. Samstundes skal me byggje den manglande brua mellom læreplanen og vurderingssystemet i norskfaget.
Slik gjer me det på Kongsbakken
Norskfaget er til liks med andre fag styrt av lov, læreplan og vurderingsforskrift. I samsvar med disse har norsklærarane på Vg1 ved Kongsbakken delt kompetansemåla i læreplanen inn i tre kunnskaps- og dugleiksområde: 1. Kunnskap. 2. Lesing og analyse. 3. Formidling. Formidlinga skal vere munnleg og skriftleg på hovudmål og sidemål, og den skal vere sjangerorientert.
Norsklærarane på Vg1 har utarbeidd ein progresjonsplan som viser kva for kompetansemål som ligg til grunn for fire arbeidskrav eller vurderingsgrunnlag med karakterar i kvart halvår. Dei fire vurderingsgrunnlaga omfattar to skriftlege arbeid der elevane får vist kompetanse i å skrive sjangerbestemt på bokmål og nynorsk.
I tillegg til disse to skal det vere eit munnleg vurderingsgrunnlag der elevane også får vist kompetanse i å lage samansette tekstar. Det siste av dei fire vurderingsgrunnlaga for ein halvårskarakter i norsk er ei prøving av elevane i kompetansemål som er retta mot kunnskapsstoffet i norsk. Dei fire arbeidskrava veg i prinsippet like mykje i den forstand at ein elev normalt ikkje kan få karakter i faget utan å ha dokumentert kompetanse i dei måla som er dekka av dei fire vurderingsgrunnlaga.
Det er ein klår føresetnad for forsøket at forsøkselevane skal stille likt med andre elevar i konkurransen om elevplassane på neste nivå. Dette kan skje ved at halvårskarakteren som forsøkselevane får i norsk ved avslutninga av Vg1 og Vg2, skal telje som tre karakterar ved opptaka til Vg2 og Vg3. Det vil også vere mogleg for elevar å reservere seg mot deltaking i forsøket. I slike høve skal det ordinære vurderingssystemet nyttast.
Saman med Fana gymnas skal no Vg1-elevar og norsklærarar ved Kongsbakken vere med på eit svært interessant forsøk, fagleg sett. Dei skal gjeve dei nasjonale utdaningsmyndigheitene eit røynslegrunnlag for ei endeleg avgjerd om vurderingssystemet i norsk - blir det berre ein karakter i norsk?
Abonner på:
Innlegg (Atom)