Kronikk i Nordlys 16. oktober 2007.
Statsbudsjettet for 2008 ble lagt frem fredag 5. oktober. I et forsknings- og utdanningsperspektiv var det foregående budsjettet et svik fra den bevilgende myndighetens side, eller et hvileår, som daværende statsråd Øystein Djupedal karakteriserte tilbakeskrittet som.
Uansett hva Djupedal og hans etterfølger Tora Aasland nå måtte mene, så er Norge fremdeles en ubetydelighet innen forskning i OECD-landene, og vil etter all sannsynlighet fortsette å være et heller uinteressant land for internasjonale innovasjons- og forskningsmiljøer også i overskuelig fremtid.
Slik hadde det nødvendigvis ikke trengt å være. Samtidig som debatten om drivstoffavgifter og renteutgifter tok av etter statsministerens betoning av statsbudsjettets ansvarlighet nevnte fredag, leste jeg en artikkel om fremtidsforskningen – futurologien – som vokste frem omkring 1980, da Norge for alvor tok skrittet inn i oljealderen.
Inspirert av denne artikkelen har jeg våget meg på et suksesscenario for en tenkt norsk forskningsgren X under problemstillingen ”Hvorfor ikke i Norge?”, der premissene for scenariet er som følger:
1. I forhold til folkemengden er X-forskningen i Norge omfattende, og ligger på et bemerkelsesverdig høyt internasjonalt nivå.
2. Beviset på dette er at norske X-forskere ofte skriver og siteres i de ledende, internasjonale fagjournalene.
3. Av de norske X-forskerne vil jeg særlig fremheve professor A. B. som har vært formann for ”World X-Studies Federation”.
4. Professor A. B. har sammen med sin yngre kollega C. D. tatt initiativ til dannelsen av det norske ”Selskapet for X-forskning”, som i dag har over 650 medlemmer.
5. Ved siden av de nasjonale X-forskernes innsats har også landets ledende filosofer - slike som E. F. og G. H og i særdeleshet I. J. – vist stor interesse for X-forskningen. Særlig har I. J. vært en aktiv skribent om utviklingen på feltet de senere årene.
6. Et absolutt høydepunkt i norsk X-forskning var da den 13. verdenskongressen for ”World X-Studies Federation” ble arrangert i Tromsø.
7. X-instituttet ved Universitetet i Tromsø er et knutepunkt for X-forskningen nasjonalt og internasjonalt, selv med bare ett professorat og ett gjesteprofessorat. Likefullt har instituttet ferdigstilt over 30 doktoravhandlinger siden programmet ble startet for tjue år siden, og instituttet har grunnlagt et magisterstudium for X-forskning. Dette er unikt i OECD-sammenheng.
I henhold til Akademikernes årelange kamp mot den norske utdannings- og forskningspolitikkens utilstrekkelighet, må noen av disse premissene åpenbart være riv ruskende gale. Selvsagt påvirker også mitt eget ståsted scenariet i betraktelig grad som feilkilde.
Dette ståstedet synes å være under sterkest innflytelse av de to følgende generelle fordommene: Norsk forskning mangler penger, men pengemangelen er ikke avgjørende i seg selv. Den alvorligste bristen er mangelen på en opplyst allmennhet som er bevisst på at den skal representeres av politikere med tilstrekkelig respekt for vitenskapskulturen.
Dette har skarpere hoder og tunger som for eksempel Georg Johannesen uttrykt langt bedre utallige ganger tidligere. Imidlertid er Johannesens og andre norske intellektuelles opposisjon mot den brede respektløsheten nokså irrelevant for scenariet for norsk forskningsfremtid. Det er kunnskapsministerens kunnskap om og respekt for den internasjonale vitenskapskulturen som er relevant.
Så da spør jeg kunnskapsministeren, ut ifra hennes forutsatte interesse for norsk forsknings fremtid: Hvilken norsk forskningsgren kunne det være snakk om i scenariet ovenfor? Hvem ville i så fall de forskerne som nevnes i premiss nr. 4, sannsynligvis være? Hva heter de filosofene som det refereres til i premiss nr. 5, og hva er de særlig kjent for? Og kan i det hele tatt noen av premissene i scenariet være sanne?
Svaret på det siste spørsmålet er selvsagt et rungende ja. En opplyst allmennhet med respekt for vitenskapskulturen kan derfor ikke overlate til kunnskapsministeren alene å løse problemene med norsk forsknings fremtid. Vi må alle stille vår kunnskap og vilje til viten til hennes og statens disposisjon ved å arbeide for vitenskapskulturens anseelse i det offentlige roms fulle bredde.
La oss til slutt vende tilbake til spørsmålet om forskningsscenariets troverdighet: Hvis nå det ovenstående scenariet skulle vise seg egentlig å være en suksesshistorie fra ett av våre naboland i årene 1988–2008, hvilket land, by og forskningsgren tror dere da dette er? Svaret får dere ved å sende en e-postmelding til odd.gaare@tromso.kommune.no
