Twittersk sirenesang

Publisert som Aftenpostens hovedinnlegg på debattsiden den 29. juli. Det følgende er den opprinnelige teksten, før forkorting til 4000 tegn.

Nye digitale medier har medført et sterkt økende tekstkonsum i samfunn hvor lese- og skrivekunsten har stått sterkt i århundrer. Samtidig er det en synkende evne til å lese lengre tekster der leseren forventes å følge forfatterens tempo og resonnement. Hvilke konsekvenser kan dette få for vitenbaserte samfunn, som forutsetter en fordypende lesemåte?

I en kronikk i Aftenposten 23. juli reflekterer Trond Berg Eriksen over hva det vil si å være intellektuell. Han refererer i den forbindelse sin intellektuelle kanon. Felles for de fleste av hans utvalgte er at de er forfattere av viktige tekster. Dersom vår evne til å lese lange tekster svekkes betydelig, vil imidlertid Eriksens ”Hall of Fame” fremstå som et mausoleum over lese- og skrivekunsten slik vi kjente den.

En grunn til å frykte dette kunne leses i Aron Lunds leder i Expressen to dager tidligere, der Lund hevder at Twitter gjør oss dumme: ”Den generation som blixtsnabbt plockar länkrussin ur Twitterflödets hundrafyrtioteckens¬kakor är usel på att läsa samma mängd text i linjär följd. Nu tappar vi koncentrationen så fort det blir fråga om att följa någon annans tankegång, förlorar fart om vi inte får jaga de egna intellektuella impulserna.”

Et bærende premiss for denne slutningen er at de digitale mediene åpner for en radikalt annen lesemåte enn den fordypende lesningen. Skjermlesergenerasjonen skanner tekster etter essenser, skifter raskt mellom kilder og navigerer etter informasjonslenker på tvers av tekstene. Hva er tilbake av den intellektuelles emneformidling når knapt noen anstrenger seg for å lese hennes sammenhengende refleksjon, men heller skummer eklektiske essenser om emnet på Internettet?

Såkalt sosiale medier har sine antisosiale sider
I den tradisjonelle lesningen overgir leseren seg til forfatterens refleksjon - leseren fortrenger sitt behov for å hevde seg selv til fordel for å la den andre fullføre sitt resonnement. I den nye lesemåten er det derimot leserens innfall og tankespring som regjerer.

Leseren krever selv å være den skapende gjennom sine kombinatoriske valg og bortvalg av tekstelementer, hevder Aron Lund i sin leder. Det vi velger bort, er det som yter motstand, slik som de lange tekstene med de fremmede perspektivene og innfløkte argumentene. De tekstene som ikke er anbefalt av noen vi følger eller er venner med via sosiale medier.

De tradisjonelle mediene er ikke upåvirket. Avisene prioriterer kortfattet stoff ut fra en snever målgruppetenkning på bekostning av forestillingen om en opplyst allmennhet. Her kan vi minnes den kanadiske kommunikasjonsforskeren Harold Innis’ påstand om medienes innvirkning på tre bevissthetsområder: 1. Interessene eller de tingene vi tenker på. 2. Symbolene eller de tingene vi tenker med. 3. Kommunikasjonsfellesskapene eller de stedene tanker utvikles og formidles.

Dette gjør mediene til velegnede redskaper for indoktrinering og propaganda i totalitære samfunn. Samtidig må Innis’ tre områder antas også å kunne gjøres gjeldende for de nye mediene i nettsamfunn med ubegrenset frihet. Forskjellen er at hvert individ her opptrer som redaktør og sensor i produksjonen av sin private forestilling - andre autoriteter er fraværende. Dette fraværet åpner for et mylder av sekterisme og konspirasjonsteorier på Internettet, og kommunikasjonsfellesskapene sluttes i stadig snevrere sirkler, hevder Aron Lund.

Alle får det de vil ha - og vet ikke om noe annet
Hva vil skje om den nye lesemåten helt fortrenger den lese- og skrivekunsten som Europas borgerlig-liberale samfunn er tuftet på? En fortrengning vil neppe bare medføre endringer av kommunikasjonsfellesskapene, men også av maktstrukturer og politisk organisering av de europeiske samfunnene. Personer og figurer, reelle som fiktive, vil bli enda viktigere for meningsproduksjonen på bekostning av partier og ideer.

Et uttrykk for en slik fortrengning kan være at det ikke spørres etter stabile og funksjonelle hukommelsessentrum som er basert på autoritative utvelgelser fra dynamiske ideer. Det vesentlige vil være å konsumere mest mulig av det flyktige som tilfredsstiller ens lyster her og nå, gjerne anbefalt av digitale følgesvenner.

Et uttrykk for en fortrengning kan være at det ikke spørres etter felles, autoritative hukommelsessentrum som er basert på innsiktsfulle utvalg og dynamiske ideer. Det vesentlige vil være å konsumere mest mulig av det som tilfredsstiller ens lyster her og nå, anbefalt av digitale følgesvenner. Alle får det de ber om, og samfunnet fragmenteres intellektuelt og ideologisk.

En slik kommunikasjonskultur vil være en nytelsesorientert glemselskultur der individene lenkes til hverandre digitalt, men ikke moralsk. Kommunikasjonen foregår uten at det etableres gjensidig forpliktende kommunikasjonsfellesskap. I moralsk henseende er dette en teknisk-pragmatisk kommunikasjon heller enn praktisk, for å si det med den tyske tenkeren Jürgen Habermas.

Eller for å se det fra Aron Lunds svenske ståsted: ”På gott och ont bleknar föreställningen om en gemensam svensk referensram bort. Alla får vad de ber om, och samhället fragmenteras intellektuellt och ideologisk.”

Intellektuell kommunikasjon er dialektisk og fellesskapsbyggende
Den fordypende lesningens svanesang er et scenario som ikke behøver bli virkelig. I så fall kreves det en rehabilitering av allmennhetens evne til å lese lange tekster med et erkjennelsesorientert innhold. Dette vil være i tråd med den hegelske sannheten om at en overordnet rasjonalitet og en høy grad av dannelse og fornuft i befolkningen, er en forutsetning for en positiv fremtid for fellesskapet – og dermed for individet.

Noen må også i fortsettelsen ta ansvar for fellesskapets hukommelse og retning, og et slikt ansvar innebærer å bidra til opplyste, liberale og demokratiske samfunn. Disse ”noen” vil som før være alle gode lesere i allmennheten. Det er disse anonyme leserne som utgjør inventaret i det intellektuelle Europas ”Hall of Fame” sammen med de viktige og kjente forfatterne.

Disse anonyme kulturbærerne skal være lese- og skrivekunstens sverddragere, og må ikke fristes til faneflukt i det forførende møtet med twittersk sirenesang. Gi dem da ikke steiner for brød, redaktører i aviser og forlag! Viktige tekster trenger gode lesere for å omdannes fra ting til ånd, slik gode lesere trenger viktige tekster for å dannes fra kjøtt til ånd.

Bare én karakter i norsk?

Kronikk publisert i Nordlys 12. juli 2010.

Denne gangen forsvant den ganske langsomt. Det begynte med halen, ytterst ute i spissen, og endte med smilet som ble stående igjen en stund etter at resten var borte. Tja, jeg har ofte sett katter uten noe smil, tenkte Alice, – men et smil uten katt! Jeg tror det er det rareste jeg har sett i hele mitt liv.

Slik opphever Lewis Carroll Alices realistiske forventninger til sammenhenger i Eventyrland. I utarbeidelsen av Kunnskapsløftet ble et liknende forventningsbrudd gjentatt i norskfaget - det er ikke sammenheng mellom karakteruttrykk og læreplaninnhold. Uttrykk som viser til noe vi ikke kan se, er som smil uten katt.

I disse dager mottar avgangselevene sine vitnemål fra videregående skole. Mange av elevene på de studieforberedende utdanningsprogrammene vil oppleve at hele fem av vitnemålskarakterene er norskkarakterer. Norskfaget får dermed en betydelig innvirkning på det karaktersnittet som danner grunnlaget for deres søknad om opptak til universiteter og høgskoler – over 20 % for enkelte. Dette stiller krav om en særskilt høy bevissthet omkring vurderingssystemet i norsk.

Den gjeldende læreplanen er innrettet mot et sett kompetansemål som kan brytes ned til tre hovedkategorier: 1. Eleven skal ha ferdigheter i tekstanalyse. 2. Eleven skal ha formidlingsferdigheter, muntlig som skriftlig på begge målformer. 3. Eleven skal ha kunnskap om norsk og nordisk språk- og kulturhistorie i et europeisk perspektiv.

Vurderingssystemet er derimot innrettet mot en læreplan med tre hovedområder – formidlingsferdigheter i skriftlig hovedmål og sidemål samt muntlig - som skal ha selvstendige karakterer. Denne læreplanen finnes ikke - norskkarakterene viser til noe vi ikke kan se.

Passive skoleeiere åpner for privatpraksis i skolene
Norskfaget fremstår som tre fag med én læreplan og med et vurderingssystem som er svakt forankret i læreplanens formål, hovedområder og kompetansemål. Resultatet er at vurderingen av elevens kompetanse til å produsere og analysere tekster, eller hennes kunnskap om språk og kultur, i prinsippet kan foregå innenfor alle tre karakterområdene.

Storting og regjering mente nok, dog uten å si dette påfallende høyt og tydelig, at skoleeierne skulle utarbeide planer og systemer som fylte ut den målstrukturen som Kunnskapsløftet vitterlig bare er. Regelen er dessverre at skoleeierne har unnlatt å utvikle lokalt samordnende læreplaner med samsvarende vurderingssystem. Det har dermed i stor grad vært opp til den enkelte skole – i ytterste konsekvens den enkelte lærer – å løse plan- og vurderingsproblemet i norskfaget.

Som om ikke dette var nok, har norskfaget utviklet et rykte som et mekanisk og monotont rettefag med høy slitasje og lav rekrutteringsevne. Det er synd, for knapt noe annet fag har et så spennende og variert innhold som nettopp norskfaget. Og knapt noe annet fag er så viktig for elevenes dannelse og karriere – morsmålet er alle vitenskapers mor.

Vurderingsmengden kan kvele kvaliteten i norskfaget
Selv om faget i utgangspunktet er spennende og våre norsklærere er arbeidsomme og nøysomme, må arbeidsgiver likevel spørre seg hvilken innvirkning rammebetingelsene kan ha på den enkelte norsklærers utvikling og mestring av sitt eget fag. Det gjelder da motivasjon, arbeidsglede og nødvendig overskudd, ikke bare i klasserommet, men også i faglag, skoleorganisasjon og i familieliv.

For å kunne sette én halvårskarakter i en norskdisiplin forventes norsklæreren tradisjonelt ha minst to vurderingsgrunnlag fra hver elev, og på skoler med stort søkergrunnlag har man sjelden færre enn 28 elever i hver klasse. Når så skolene ikke har flere norsklærere enn det de minst må ha, innebærer det at de fleste norsklærerne underviser to klasser i norsk.

I så fall skal våre norsklærere ha vurdert minst 28x2 grunnlag i hver av de tre disiplinene i hvert halvår - 168 vurderinger i hver klasse eller 336 til sammen. I tid kan dette utgjøre fire ukers arbeid hvert halvår når norsklæreren bruker en halvtime på hver vurdering. Dette bør være vel anvendt tid!

Er det nok med én karakter i norsk?
Kan det være en løsning på vurderingsproblemet å redusere antall norskkarakterer, for derved å gjøre fagets innhold og vurderingsuttrykk mer helhetlig og kvalitetspreget? Ved Fana gymnas i Bergen har man i ett år hatt en prøveordning med færre norskkarakterer, og kollegiet ønsker nå å forlenge den, blant annet med følgende begrunnelser:

• Det er blitt mindre mas på elevene om å skaffe seg karakterer i tre norskfag.
• Det er blitt enklere å vurdere kombinerte deler av faget, som sammensatte tekster.
• De enkelte kompetansemålene er blitt bedre ivaretatt i et mer helhetlig norskfag.
• Nynorsk har fått ny status ettersom elevene må ha gode sidemålskunnskaper for å kunne drive norskkarakteren over middels.

Med grunnlag i ovenstående argumentasjon og skoleeiers støtte kommer Kongsbakken videregående skole til å følge Fana gymnas' eksempel, og prøve ut en ordning med bare én karakter i norsk på Vg1 og Vg2 neste år – om Utdanningsdirektoratet godkjenner vår søknad.

Én eller tre karakterer i norsk - våre elever skal uansett erobre sentrale stillinger og funksjoner i samfunnet med grunnlag i fremragende faglige resultater. Dette kan de lykkes med gjennom aktiv tilstedeværelse og faglig trivsel sammen med lærerne sine i skolens ulike undervisningsrom – våre elever vil fortsatt oppleve Kongsbakken som et stort smil med katt i deres karrierebygging!