Er det fornuftig å la elevene ha tilgang på datamaskiner og Internettet i undervisningstiden når vi vet at de misbruker dette verktøyet til spill og sosial aktivitet? Det paradoksale er at det kan være fornuftig å avvise IKT-verktøyene, til tross for at de er de fremste produktene av Vestens rasjonalisme og vitenskapskultur. Eller er dette irrasjonelt bakstreveri i 2009?
En klasse på Vg3 i utdanningsprogram for studiespesialisering har norsk i dagens første økt. Klassen er rolig, med unntak av en gruppe på fem-seks elever som ler og snakker høyt. Det er likevel ikke disse som blir fulgt av norsklektorens argusøyne.
Han ser de 23 som lett bakoverlent stirrer inn i skjermene mens fingrene går på tastaturet, skjønt ingen skulle skrive noe – ennå – og han vet med seg selv at nå gjør de det igjen, er på MSN, Facebook eller spiller obskure dataspill.
Han behersker seg, for bare bakgrunnsbildene på skrivebordene og de uskyldige uttrykkene i elevansiktene vil være å se om han forsøker å ta dem på fersken. Etter en kort tenkepause kommer det fra ham: - Legg ned lokkene, vi tar for oss oppgaven i fellesskap på tavla!
Fra nasjonalisme til scientisme?
Kunnskapsløftet forutsetter at den norske skolen skal reflektere samfunnsutviklingen ved at ny viten og teknologi brukes i opplæringen. I norskfaget er det derfor ikke lenger vesentlig at elevene møter nasjonens skriftspråk gjennom nasjonallitteraturen under forestillingen ”én stat, én nasjon, ett folk”.
Elevene skal møte tekster fra Vestens litterære kanon, og de skal beherske argumentasjonsteknikk og elektroniske kommunikasjonsmidler. Elevene skal følgelig arbeide med litteratur og formidlingsteknikker som står den vestlige vitenskapstradisjonen nær.
Fra et ståsted i norskfagets nasjonale dannelsestradisjon synes det da betimelig å reise følgende problemstilling: Har norsk skole en vitenskapskultur som er sterk nok til å kompensere for bortfallet av den nasjonale kraften i skolens kjernefag?
Bærbare PC-er som uttrykk for vitenskapskulturens kår i skolen
Det innledende eksemplet fra en norskøkt illustrerer en motsetning mellom underholdning og vitenskap som er bygd inn i elevenes bærbare PC-er. Dette er en motsetning som er harmonisert i samfunnet for øvrig, og som kan være til skade for vitenskapskulturen i skolen.
I formidlingen fra vitenskapene har underholdningsmedier vel så sterk gjennomslagskraft som lærere og klasserom. Det er ikke primært opplæringen i skolen, men oftere programmene på Discovery Channel og National Geographic Channel som får min sønn på elleve til å stille meg store spørsmål, om big bang og sorte hull, om broers bæreevne og om ulike metallers ulike egenskaper.
Unge mennesker har en utsøkt evne til å sette spørsmålstegn ved forhold i sin egen tilværelse, og for å fremme vitenskapskulturen skulle deres lærere kanskje tenke mer som filosofen Hans Skjervheim. Han mente at lærerens sentrale oppgave er å få eleven til å tenke ”Å, fan – her er det noe jeg vil vite mer om!”
Vet du hvem Caspar Wessel var?
Jeg lærte selv noe nytt av en annen av våre samfunnsvitere, Sigurd Skirbekk, da jeg leste Prosa 3/08. Der spør Skirbekk meg om jeg vet hvem Caspar Wessel var. Caspar Wessel? Han var bror til Johan Herman Wessel, han som ga oss uttrykket ”å rette baker for smed” i fortellingen ”Smeden og bageren”, og som fikk oss til å le av sine gravsteinvers, som ”Her ligger Walt. Han gjorde malt. Og det var alt”. Eller ”Man sukker, for han er ei mer. Man husker hva han var, og ler.”
Problemet til Caspar Wessel er at knapt noen husker verken mannen eller verket, i Norge, vel å merke. I et stort verk som kom ut på det prestisjetunge HarperCollins-forlaget i New York i 2004, regnes Caspar Wessel likefullt for å være av de fire tusen viktigste forskerne i verden mellom år 850 f. Kr. og 1950. Grunnen er at Wessel skrev et manuskript i 1797 med en beskrivelse av et ordnende prinsipp for massestatistiske analyser og geometrisk fortolkning av komplekse tall.
Hvilket ordnende prinsipp? Jo, det våre elever må forholde seg til som x-aksen og y-aksen. Caspar Wessel het han som ga verden x- og y-aksen, og han var bror til dikteren Johan Herman Wessel, som til sin egen gravstein foreslo følgende nonsensinnskrift: ”Han syntes født til bagateller, og noget stort han ble ei heller.” Dette har kulturbevisste norsklærere forhindret, men hvem skal rydde plass i historien til våre naturvitenskapelige forskere og oppdagere i fortid, nåtid og fremtid?
På den annen side…
I korridoren sitter elever langs veggene med plugger i ørene og PC-er i fangene og venter på sine respektive lærere og lektorer, men utenfor kjemilaben venter ingen. Døren er åpen og rommet fylt av ungdommer som løser reaksjonslikninger, konstruerer molekylmodeller og simulerer kjemiske prosesser, alene og i grupper. En elev demonstrerer sin egen løsning for resten av gruppen i en animert tredimensjonal modell på den digitale tavlen.
- Vi har forresten avtalt med prosessfag at vi drar bort til dem i neste uke for å se om vi kan bidra med noe til elevbedriften deres – kan ikke du snakke med norsklektoren slik at vi får bruke norsktimene onsdag til dette?
Kjemilektoren er skeptisk, men nikker, lover og ser interessert på modellen på den digitale tavlen.
- Det der er et bra stykke arbeid, sier hun, og smiler mot klassen.
Men det er det knapt noen av elevene som ser eller hører, for hver og en er opptatt med sitt bak oppslåtte lokk på sine bærbare PC-er.
lørdag 26. september 2009
mandag 22. juni 2009
- Ærer de unge!
Tale til avgangselevene, våren 2009.
God kveld, godtfolk!
- Ærer de unge, sa Knut Hamsun, og det har også jeg fått det ærefulle oppdrag å gjøre i kveld. Ikke så mye fordi det var Hamsun som sa dette, men mer fordi det var rektor som ba meg holde tale til våre avgangselever på vegne av kontaktlærerne.
Kongsbakken er en gammel skole, talen er en gammel sjanger, men dere som er våre hedersgjester i kveld, er de unge. Måtte dere huske årene her på skolen med glede! Det er i så måte kanskje et lite skår i gleden at alle veier inn til Kongsbakken, og alle veier ut herfra, fører bort fra nettopp ungdommen, i alle fall om vi har gjort det rett, det vi skulle gjøre her.
Albert Einstein har betydelig troverdighet innenfor fysikken, men jeg vet ikke hvor langt hans etos rekker når det kommer til utviklingspsykologi, når Einstein sier: ”I ungdommen dreier alle tanker seg om kjærlighet. Med årene går all kjærlighet over til tanker.”
Kongsbakken viser vei til tradisjon og moden voksenhet. Det skulle derfor ikke forundre meg om dere i det daglige kanskje har opplevd at det har vært lite her på huset som har oppfordret dere til å leve i øyeblikket og nyte nuet. Da regner jeg ikke med den dionysiske avsporingen mellom 1. og 17. mai.
Nettopp russetiden bringer til overflaten Friedrich Nietzsches postulat om at det finnes en urkraft, en urvilje som av og til trenger igjennom og fortrenger en rasjonell og vitenskapelig orden. Da er det Thespis og hans bukkemaskerte bande som ankommer dionysiene med fengende musikk, vill dans og et alkoholinntak av en annen verden. Så er det over, og rasjonaliteten gjenvinner plassen i førersetet.
Eller? Akkurat på dette punktet uttrykker landsfader Bjørnstjerne Bjørnson en passende motsetningsfull tvetydighet i sin omtale av ungdommen. Han fremholder følgende:
a) ”Ungdommen skal more seg. Siden kommer så meget.”
b) ”Man taler om ungdommen som den lykkeligste tid. Jeg vil pinedød ikke ha den opp igjen - all denne sanselige galskap, dumhet, forfengelighet, alt det sludder -.”
Sa gamle Bjørnson, som selv aldri holdt opp med å nyte selskapeligheter og andre kvinner enn den Karoline han skulle holde seg til.
Det var da, det. I dag har de unge fått konkurranse fra så vel foreldre som besteforeldre om å leve i og dyrke ungdommen. I dette har de eldre generasjonene fordelene av at de både har penger, tid og ikke minst påkrevd erfaring til å nyte ungdommen. De unge selv må studere og ha ekstrajobber ved siden av, må vite…
Da er Henrik Ibsen seg selv lik, altså en dramatisk tørrpinn, om vi skal holde oss med en jubilerende Hamarøy-forfatter som sannhetsvitne, når Ibsen sier om de unge at de eier tiden, men at tiden eier også dem. Selv er jeg litt svak for den noe mindre pretensiøse bemerkningen om ungdomstiden som sier at en mann er i ferd med å bli gammel når han ser på menyen før han ser på serveringsdamen. Ditto gjelder når damene går løs på barkartet uten å betrakte barkeeperen først. Det heter vel forresten bartender på norsk, ja.
Men det er altså lenge til for deres del. På veien fremover ber jeg dere ta med dere våre varme hilsener, vi som ærer dere unge. Med Fridtjof Nansens brystnorske ord vil jeg heise flagget til topps og avslutte med en salutt: ”Det er de unge som skal skape fremtiden og gjøre verden til et bedre sted å leve i.”
Det skulle jammen ikke forundre meg om disse ordene også ligger under det pensjonsforliket som ble inngått mellom Staten og arbeidstakerorganisasjonene mens dere var på russefest.
Vi ønsker dere lykke til, og takker for de fine årene vi har hatt sammen med dere!
God kveld, godtfolk!
- Ærer de unge, sa Knut Hamsun, og det har også jeg fått det ærefulle oppdrag å gjøre i kveld. Ikke så mye fordi det var Hamsun som sa dette, men mer fordi det var rektor som ba meg holde tale til våre avgangselever på vegne av kontaktlærerne.
Kongsbakken er en gammel skole, talen er en gammel sjanger, men dere som er våre hedersgjester i kveld, er de unge. Måtte dere huske årene her på skolen med glede! Det er i så måte kanskje et lite skår i gleden at alle veier inn til Kongsbakken, og alle veier ut herfra, fører bort fra nettopp ungdommen, i alle fall om vi har gjort det rett, det vi skulle gjøre her.
Albert Einstein har betydelig troverdighet innenfor fysikken, men jeg vet ikke hvor langt hans etos rekker når det kommer til utviklingspsykologi, når Einstein sier: ”I ungdommen dreier alle tanker seg om kjærlighet. Med årene går all kjærlighet over til tanker.”
Kongsbakken viser vei til tradisjon og moden voksenhet. Det skulle derfor ikke forundre meg om dere i det daglige kanskje har opplevd at det har vært lite her på huset som har oppfordret dere til å leve i øyeblikket og nyte nuet. Da regner jeg ikke med den dionysiske avsporingen mellom 1. og 17. mai.
Nettopp russetiden bringer til overflaten Friedrich Nietzsches postulat om at det finnes en urkraft, en urvilje som av og til trenger igjennom og fortrenger en rasjonell og vitenskapelig orden. Da er det Thespis og hans bukkemaskerte bande som ankommer dionysiene med fengende musikk, vill dans og et alkoholinntak av en annen verden. Så er det over, og rasjonaliteten gjenvinner plassen i førersetet.
Eller? Akkurat på dette punktet uttrykker landsfader Bjørnstjerne Bjørnson en passende motsetningsfull tvetydighet i sin omtale av ungdommen. Han fremholder følgende:
a) ”Ungdommen skal more seg. Siden kommer så meget.”
b) ”Man taler om ungdommen som den lykkeligste tid. Jeg vil pinedød ikke ha den opp igjen - all denne sanselige galskap, dumhet, forfengelighet, alt det sludder -.”
Sa gamle Bjørnson, som selv aldri holdt opp med å nyte selskapeligheter og andre kvinner enn den Karoline han skulle holde seg til.
Det var da, det. I dag har de unge fått konkurranse fra så vel foreldre som besteforeldre om å leve i og dyrke ungdommen. I dette har de eldre generasjonene fordelene av at de både har penger, tid og ikke minst påkrevd erfaring til å nyte ungdommen. De unge selv må studere og ha ekstrajobber ved siden av, må vite…
Da er Henrik Ibsen seg selv lik, altså en dramatisk tørrpinn, om vi skal holde oss med en jubilerende Hamarøy-forfatter som sannhetsvitne, når Ibsen sier om de unge at de eier tiden, men at tiden eier også dem. Selv er jeg litt svak for den noe mindre pretensiøse bemerkningen om ungdomstiden som sier at en mann er i ferd med å bli gammel når han ser på menyen før han ser på serveringsdamen. Ditto gjelder når damene går løs på barkartet uten å betrakte barkeeperen først. Det heter vel forresten bartender på norsk, ja.
Men det er altså lenge til for deres del. På veien fremover ber jeg dere ta med dere våre varme hilsener, vi som ærer dere unge. Med Fridtjof Nansens brystnorske ord vil jeg heise flagget til topps og avslutte med en salutt: ”Det er de unge som skal skape fremtiden og gjøre verden til et bedre sted å leve i.”
Det skulle jammen ikke forundre meg om disse ordene også ligger under det pensjonsforliket som ble inngått mellom Staten og arbeidstakerorganisasjonene mens dere var på russefest.
Vi ønsker dere lykke til, og takker for de fine årene vi har hatt sammen med dere!
mandag 12. januar 2009
Lul, lul! lokker Hamsun fra skogsmørket
Kronikken stod på trykk på side 3 i Nordlys 12. januar 2009. Debatten (klikk!) gikk livlig for seg i Nordlys i ukene etter!
”Nu har jeg gåt ind i skogene. […] For jeg skal gå her og tænke og gjøre store jærn røde”. Slik åpner Knut Hamsun (f. 1859) sin sivilisasjonskritiske Den siste glæde fra 1912. Han formidler sin kritikk i profetens gåtefulle vendinger med referanser til Nietzsches tenkning og med nedverdigende sammenligninger av samer med dyr.
I et uforlignelig vakkert språk lokker Hamsun sine lesere inn i skogen med underbevissthetens nedrigste motiver. Store deler av litteraturkritikken fremhever nettopp Hamsun-verkets estetiske storhet kompromissløst, samtidig som de moralsk uakseptable verdiene i verkets underbevissthet fortrenges som personlige feiltrinn uten litterær relevans.
I 2009 er det så anledning til å markere 150 år siden Knut Hamsuns fødsel. Eller er det moralsk riktigste å la være? Utgangspunktet er at Hamsun har gitt oss et litterært språk som savner sidestykke, mens han som medborger har krenket det nasjonale selvbildet på det groveste.
Gåte og tåke som litteraturkritisk ”forklaring”
I stedet for å bli satt i stand til å ta stilling til Hamsuns ideologi, henvises generasjon etter generasjon av nye lesere til tåken og gåten: Hvordan kunne samme sinn være opphav til en slik storslått kunst og et så forkastelig verdisyn? Den dominerende løsningen på dilemmaet har vært å genierklære forfatteren Knut Hamsun, og å fordømme politikeren Knut Hamsun.
Hamsun uttrykte forakt for valget av Carl von Ossietzky som vinner av Nobels fredspris i 1935, han gav sin tilslutning til Vidkun Quisling og hans nazistiske parti Nasjonal Samling (NS) etter Tysklands okkupasjon av Norge, og skrev under på et opprop i NS-avisa Fritt folk 4. mai 1940 med ordene ”Nordmenn! Kast børsa og gå hjem! Tyskerne kjemper for oss alle og knekker nu Englands tyranni”.
Hamsun støttet Tysklands krig kompromissløst på alle fronter. Hans ord om at «det gaar riktig godt nu: Ubaatene arbeider jo Nat og Dag» fremstår som avskyelige med tanke på den store, norske handelsflåten som gikk i de alliertes Atlanterhav-konvoier, og med omtanke for de tusener av norske sjøfolk som ble drept og kvestet av fulltreffere fra tyske ubåters torpedoer. Knut Hamsun besøkte til overmål Joseph Goebbels og Adolf Hitler i 1943, og han skrev en nekrolog over Hitler i Aftenposten 7. mai 1945 der han hyllet Hitler for å være ”en Kriger for Menneskeheden og en Forkynder av Evangeliet om Ret for alle Nasjoner”.
Litteraturkritikkens etisk rensende funksjon på Hamsuns diktning
Store deler av den norske kritikken har lagt til grunn en personliggjøring av ideologien i Hamsuns verk på en måte som isolerer Hamsuns fascisme til et uforståelig personlig feiltrinn. Dette er et avgjørende grep i det dobbelsporet som Nordahl Grieg åpnet i essayet ”Knut Hamsun” (1936) ved å genierklære forfatteren Hamsun og bortforklare politikeren i samme person.
At nettopp Nordahl Grieg gjorde dette, er betydningsfullt. Han var marxistisk dramatiker, nasjonalstemt lyriker og dessuten journalisthelt som ble skutt ned under et britisk bombetokt over Berlin i 1943 – for øvrig samme år som Hamsun besøkte Hitler og Goebbels for å kaste glans over dem i det tredje rikets ideologiske sentrum. Nordahl Grieg var dessuten bror til Harald Grieg, Hamsuns forlegger i Gyldendal.
I motsetning til Nordahl Grieg hevdet den tyske litteratursosiologen Leo Löwenthal at man i stort sett alle av Hamsuns verk kan finne belegg for en tese om at disse er ideologisk foregripende og senere sammenfallende med sentralt tankegods i samtidens europeiske fascisme og tyske nazisme.
I artikkelen ”Knut Hamsun. Zur Vorgeschichte der autoritären Ideologie” fra 1937 finner Löwenthal at den reaksjonære ideologien i Hamsuns verk uttrykkes ved at forfatteren inviterer leseren til en tilslutning til Hamsun-verdier. Dette er fascistiske kjerneverdier som ekthet og styrke, fruktbarhet og manndomsutlevelse, verdier som oppretter ideologiske forbindelser til natur og jord, slekt og kjønn. Lul, lul; hør selv hvor Hamsun lokker i Den siste glæde!
En besvimelse i rette øyeblikk
Hvordan skal så norsklæreren kunne bruke Hamsuns tekster når hun kjenner hans fascisme? En slik bruk kan bare få et skinn av anstendighet dersom hun fortrenger det moralsk uakseptable i verket. Dette innebærer nødvendigvis at Hamsun-verkets underbevissthet tillates å nedkjempe hennes bevissthet, hvilket er en lesningsstrategi som Roland Barthes betegner som en besvimelse i rette øyeblikk.
Ut fra det foranstående må Knut Hamsuns ideologi og den dominerende delen av Hamsun-kritikkens forhold til denne regnes som å stride mot skolens verdigrunnlag. I debatten om det bør reises byster og statuer over Knut Hamsun, skal det heller ikke glemmes at forhåpentligvis bevisstløse norsklærere har bygget Hamsun-bautaer gjennom generasjoner.
I så henseende burde Universitetet i Tromsø og Hamsunselskapet nå hjelpe skolene ut av de mørke, ideologiske skogene som den hamsunske estetikken lokker leserne inn i. Det kan skje ved en gjennomgående moralsk belysning av Hamsuns liv og diktning, gjerne etter mønster av De hvite bussenes og Yad Vashems medlidende minnereise med fascismens ofre. Det ville være en Hamsun-markering som er den norske skolens verdigrunnlag verdig i 2009.
”Nu har jeg gåt ind i skogene. […] For jeg skal gå her og tænke og gjøre store jærn røde”. Slik åpner Knut Hamsun (f. 1859) sin sivilisasjonskritiske Den siste glæde fra 1912. Han formidler sin kritikk i profetens gåtefulle vendinger med referanser til Nietzsches tenkning og med nedverdigende sammenligninger av samer med dyr.
I et uforlignelig vakkert språk lokker Hamsun sine lesere inn i skogen med underbevissthetens nedrigste motiver. Store deler av litteraturkritikken fremhever nettopp Hamsun-verkets estetiske storhet kompromissløst, samtidig som de moralsk uakseptable verdiene i verkets underbevissthet fortrenges som personlige feiltrinn uten litterær relevans.
I 2009 er det så anledning til å markere 150 år siden Knut Hamsuns fødsel. Eller er det moralsk riktigste å la være? Utgangspunktet er at Hamsun har gitt oss et litterært språk som savner sidestykke, mens han som medborger har krenket det nasjonale selvbildet på det groveste.
Gåte og tåke som litteraturkritisk ”forklaring”
I stedet for å bli satt i stand til å ta stilling til Hamsuns ideologi, henvises generasjon etter generasjon av nye lesere til tåken og gåten: Hvordan kunne samme sinn være opphav til en slik storslått kunst og et så forkastelig verdisyn? Den dominerende løsningen på dilemmaet har vært å genierklære forfatteren Knut Hamsun, og å fordømme politikeren Knut Hamsun.
Hamsun uttrykte forakt for valget av Carl von Ossietzky som vinner av Nobels fredspris i 1935, han gav sin tilslutning til Vidkun Quisling og hans nazistiske parti Nasjonal Samling (NS) etter Tysklands okkupasjon av Norge, og skrev under på et opprop i NS-avisa Fritt folk 4. mai 1940 med ordene ”Nordmenn! Kast børsa og gå hjem! Tyskerne kjemper for oss alle og knekker nu Englands tyranni”.
Hamsun støttet Tysklands krig kompromissløst på alle fronter. Hans ord om at «det gaar riktig godt nu: Ubaatene arbeider jo Nat og Dag» fremstår som avskyelige med tanke på den store, norske handelsflåten som gikk i de alliertes Atlanterhav-konvoier, og med omtanke for de tusener av norske sjøfolk som ble drept og kvestet av fulltreffere fra tyske ubåters torpedoer. Knut Hamsun besøkte til overmål Joseph Goebbels og Adolf Hitler i 1943, og han skrev en nekrolog over Hitler i Aftenposten 7. mai 1945 der han hyllet Hitler for å være ”en Kriger for Menneskeheden og en Forkynder av Evangeliet om Ret for alle Nasjoner”.
Litteraturkritikkens etisk rensende funksjon på Hamsuns diktning
Store deler av den norske kritikken har lagt til grunn en personliggjøring av ideologien i Hamsuns verk på en måte som isolerer Hamsuns fascisme til et uforståelig personlig feiltrinn. Dette er et avgjørende grep i det dobbelsporet som Nordahl Grieg åpnet i essayet ”Knut Hamsun” (1936) ved å genierklære forfatteren Hamsun og bortforklare politikeren i samme person.
At nettopp Nordahl Grieg gjorde dette, er betydningsfullt. Han var marxistisk dramatiker, nasjonalstemt lyriker og dessuten journalisthelt som ble skutt ned under et britisk bombetokt over Berlin i 1943 – for øvrig samme år som Hamsun besøkte Hitler og Goebbels for å kaste glans over dem i det tredje rikets ideologiske sentrum. Nordahl Grieg var dessuten bror til Harald Grieg, Hamsuns forlegger i Gyldendal.
I motsetning til Nordahl Grieg hevdet den tyske litteratursosiologen Leo Löwenthal at man i stort sett alle av Hamsuns verk kan finne belegg for en tese om at disse er ideologisk foregripende og senere sammenfallende med sentralt tankegods i samtidens europeiske fascisme og tyske nazisme.
I artikkelen ”Knut Hamsun. Zur Vorgeschichte der autoritären Ideologie” fra 1937 finner Löwenthal at den reaksjonære ideologien i Hamsuns verk uttrykkes ved at forfatteren inviterer leseren til en tilslutning til Hamsun-verdier. Dette er fascistiske kjerneverdier som ekthet og styrke, fruktbarhet og manndomsutlevelse, verdier som oppretter ideologiske forbindelser til natur og jord, slekt og kjønn. Lul, lul; hør selv hvor Hamsun lokker i Den siste glæde!
En besvimelse i rette øyeblikk
Hvordan skal så norsklæreren kunne bruke Hamsuns tekster når hun kjenner hans fascisme? En slik bruk kan bare få et skinn av anstendighet dersom hun fortrenger det moralsk uakseptable i verket. Dette innebærer nødvendigvis at Hamsun-verkets underbevissthet tillates å nedkjempe hennes bevissthet, hvilket er en lesningsstrategi som Roland Barthes betegner som en besvimelse i rette øyeblikk.
Ut fra det foranstående må Knut Hamsuns ideologi og den dominerende delen av Hamsun-kritikkens forhold til denne regnes som å stride mot skolens verdigrunnlag. I debatten om det bør reises byster og statuer over Knut Hamsun, skal det heller ikke glemmes at forhåpentligvis bevisstløse norsklærere har bygget Hamsun-bautaer gjennom generasjoner.
I så henseende burde Universitetet i Tromsø og Hamsunselskapet nå hjelpe skolene ut av de mørke, ideologiske skogene som den hamsunske estetikken lokker leserne inn i. Det kan skje ved en gjennomgående moralsk belysning av Hamsuns liv og diktning, gjerne etter mønster av De hvite bussenes og Yad Vashems medlidende minnereise med fascismens ofre. Det ville være en Hamsun-markering som er den norske skolens verdigrunnlag verdig i 2009.
Abonner på:
Innlegg (Atom)