Ein karakter i skriftleg norsk

Kronikk i Bergens Tidende 9. oktober 2012

Kunnskapsdepartementet har bedt om ein revisjon av norsklæreplanen og ei omvurdering av vurderingssystemet i norskfaget. I samband med den pågåande læreplanrevisjonen i faget har Utdanningsdirektoratet foreslått både å styrke opplæringa i hovudmålet og å senke ambisjonane for dugleik i sidemålet. Vurderinga av skrivekompetansen til elevane er utan tvil det mest problematiske her.

Mange vil meine at hovudproblemet i skriveopplæringa i norsk er at ho ikkje berre er prega av fagleg einskap, men også av politisk splitting, særleg når vurderingssystemet skal koplast til læreplanen. Dette har gjeve oss ei skriveopplæring som er politisk grunngjeven, som dels vantar fagleg legitimitet, og som skapar strid i skulen.

Det norskfaget treng, er ei einskapleg opplæring i og vurdering av skriftleg norsk som er tufta meir på faglege premissar enn på politiske. Dette har Fana gymnas og Kongsbakken vidaregåande skule prøvd å få til i to parallelle forsøk med berre éin karakter i norsk.

Evaluering av forsøka

Forsøka er utforma i tråd med lov, rundskriv og alminneleg praksis. I slike lokale forsøk blir det normalt ikkje kravd ekstern, vitskapleg evaluering, men Nordlandsforskning fekk i oppdrag av Utdanningsdirektoratet å evaluere forsøka.

            Evalueringsrapporten konkluderer med at forsøka i all hovudsak er opplevd positivt av så vel elevar som lærarar ved begge skulane. Det er funne klare indikasjonar på at læringsmiljøet er styrka som følgje av overgangen frå tre til éin karakter i norsk.

            Det kanskje mest tankevekkjande funnet er at lærarane gjev uttrykk for at læreplanen er blitt meir synleg og til stades i undervisninga. Det skulle da berre mangle, kan ein seie, men dette rører ved det problematiske i norskfaget slik det er i dag. Sett på spissen arbeider ikkje norsklærarane hovudsakleg for å få læringsresultat, men for å få vurderingsgrunnlag.

            Eit anna viktig pedagogisk funn er at skriveopplæringa er blitt styrka ved at lærarane har fått tid til å følgje opp elevane betre. Dei har arbeidd prosessretta og teke i bruk tidkrevjande, men effektive metodar som er i samsvar med prinsippa i den nasjonale innsatsen «Vurdering for læring».

Ein urimeleg språkpolitisk kritikk av eit pedagogisk forsøk

Det er interessant at dei som tidleg kritiserte forsøka for ikkje å ha ekstern evaluering, også blei arge for at det likevel kom ei slik. Dei kalla straks rapporten for eit bestillingsmakkverk, og skulda dermed indirekte Nordlandsforskning og Utdanningsdirektoratet for både korrupsjon og inkompetanse. Og verre: Kritikarane fnyser av røynslene til lærarar og elevar, og føyser dei bort som illegitime ved å vise til manglande vitskaplege premissar som dei veit aldri har lege føre i desse forsøka.

Dei som står og har stått i desse pedagogiske forsøka på å knytte kompetansemåla i læreplanen til vurderingssystemet på eit rasjonelt vis, er norsklærarar med høg fagleg integritet og kompetanse og lang fartstid innaføre eit fagfelt dei meistrar så uendeleg mykje betre enn kritikarane sine. Den småfrekke arrogansen mot desse lærarane og det daglege arbeidet deira meiner eg er eit misbruk av målsaka som berre kan gjere skade i tilhøvet mellom skulen og målrørsla.

Eit døme på kor djupt politisert skriveopplæringa i norsk er, finn vi døme på i samband med at forsøksskulane bad Universitetet i Bergen om å evaluere forsøka. Endre Brunstad ved LLE-instituttet takka høfleg og sakleg nei av faglege grunnar, men også ut ifrå politiske avvegingar:

«Samtidig er sidemålskarakteren si rolle i norsk språkpolitikk samansett, og eit argument frå målrørsla har heile tida vore at ein eigen sidemålskarakter er viktig for jamstellinga mellom nynorsk og bokmål. Å fjerne sidemålskarakteren har difor fleire ideologiske og politiske sider ved seg. Desse sidene går vidare enn spørsmål om arbeidsmengda til norsklærarar. Vi ser jo at prosjektet alt i dag (gjennom prosjektdeltakarane) spelar ei rolle i diskusjonen om ein skal fjerne ein eigen sidemålskarakter. Det gjer det viktig at ein tenkjer over og kan stå inne for dei metodiske og forskingsetiske aspekta ved forsøket.».

Eitt slikt forskingsetisk aspekt er at Brunstad kunne ha informert oss om at han heller ikkje ville gjere arbeidet ut ifrå si ideologiske overtyding. Hadde den tidlegare leiaren av Noregs Mållag allereie teke standpunkt for at det av omsyn til sidemålet skal vere tre karakterar i norskfaget, uansett kva for røynsler lærarar og elevar ved Fana gymnas og Kongsbakken måtte få gjennom forsøket? Ein slik forskarståstad ville gjere ei upartisk evaluering heilt umogeleg.

Kvifor ikkje vurdere skriftleg norsk som ein samla dugleik?

Om eg, som ansvarleg for norskopplæringa til 650 elevar ved Kongsbakken, kunne få halde meg til det faglege i denne saken, skulle utgangspunktet mitt vere at det å kunne skrive norsk, er å kunne formulere seg skriftleg både på hovud- og sidemålet. Samstundes er det slik at ein må forvente at elevane meistrar hovudmålet sitt på eit høgare nivå enn dei meistrar sidemålet. Da må dette visast i læreplanen og vurderingssystemet.

Mitt utgangspunkt er det same som da forsøket byrja: Det er ikkje faglege grunnar til å prøve dei skriftlege dugleikane til elevane mot dei same kompetansemåla to gongar – først éin gong på hovudmålet og så enda ein gong på sidemålet. Samstundes meiner eg at det er ein ulikskap mellom munnleg og skriftleg resonnement og retorikk som kan gjere det naudsynt med ein eigen munnlegkarakter.

Som følgje av forsøket har eg derfor tvilt meg fram til at det kan vere best å gjeve ein munnleg og ein skriftleg standpunktkarakter i norsk etter ungdomstrinnet og etter vidaregåande opplæring. Den samla skrivedugleiken i norsk må på si side prøvast med éin skriftleg eksamen, både etter 10. trinn og etter Vg3 på studieførebuande utdanningsprogram. Reint praktisk kan dette gjerast ved at elevane skriv eit kortsvar på sidemålet og eit langsvar på hovudmålet.

Eg trur ikkje skriveopplæringa i norskfaget er tent med ei splitting i to vurderingsdisiplinar. Derimot trur eg at vi kan gjere heile norskfaget betre om vi handsamar hovudmålet og sidemålet som to litt fagleg ulike, men elles likeverdige delar av éin samla dugleik i skriftleg norsk - og til å vurdere denne treng vi altså berre éin skriftlegkarakter.

Kjelder:

·         Wenche Rønning: «Fra karakterjag til læring – fra dommer til trener.» Nordlandsforskning september 2012.

·         Svarbrev frå LLE, Universitetet i Bergen 11. mars 2011.

Kan elevane få ei einskapleg opplæring i skriftleg norsk?

Kronikk i Nordlys 18. september.

Kunnskapsdepartementet har bedt om ein revisjon av norsklæreplanen og ei omvurdering av vurderingssystemet i norskfaget. I samband med den pågåande læreplanrevisjonen i faget har Utdanningsdirektoratet foreslått både å styrke opplæringa i hovudmålet og å senke ambisjonane for dugleik i sidemålet. Vurderinga av skrivekompetansen til elevane er utan tvil det mest problematiske her.

Mange vil meine at hovudproblemet i skriveopplæringa i norsk er at ho ikkje berre er prega av fagleg einskap, men også av politisk splitting, særleg når vurderingssystemet skal koplast til læreplansystemet. Dette har gjeve oss ei skriveopplæring som er politisk grunngjeven, som dels vantar fagleg legitimitet, og som skapar strid i skulen.

Det norskfaget treng, er ei einskapleg opplæring i og vurdering av skriftleg norsk som er tufta meir på faglege premissar enn på politiske. Dette har Fana gymnas og Kongsbakken vidaregåande skule prøvd å få til i to parallelle forsøk med berre éin karakter i norsk.

Evaluering av forsøka
Nordlandsforskning ved Wenche Rønning har på oppdrag frå Utdanningsdirektoratet evaluert forsøka ved Fana gymnas og Kongsbakken. Rapporten konkluderer med at forsøka i all hovudsak er opplevd positivt av så vel elevar som lærarar ved begge skulane. Det er funne klare indikasjonar på at læringsmiljøet til elevane er styrka som følgje av overgangen frå tre til éin karakter i norsk.

Det kanskje mest tankevekkjande funnet i rapporten er at lærarane gjev uttrykk for at læreplanen er blitt meir synleg og til stades i undervisninga. Det skulle da vel berre mangle, kan ein seie, men dette rører ved det problematiske i norskfaget slik det er i dag. Sett på spissen arbeider ikkje norsklærarane hovudsakleg for å få læringsresultat, men for å få vurderingsgrunnlag.

Eit viktig fagleg funn er også at skriveopplæringa er blitt styrka ved at lærarane har fått tid til å følgje opp elevane betre. Dei har arbeidd prosessretta og teke i bruk tidkrevjande, men effektive metodar som er i samsvar med prinsippa i den nasjonale innsatsen «Vurdering for læring».

Forsøka med éin karakter i norsk blei møtt med skepsis frå ulike hald i målrørsla – éin karakter i norsk vil vere nok ein spiker i kista til nynorsk som sidemål i skulen. Wenche Rønning frå Nordlandsforskning avviser at så skal ha skjedd ved Fana gymnas og Kongsbakken: «Frykten som kritikerne av forsøket hadde, om at det kunne skje en svekking av sidemålet, finnes det ikke noe grunnlag for å hevde har slått til.» (Rønning 2012: 40)

Skriveopplæringa i norsk må avpolitiserast
Det er ei stor utfordring for ansvarlege myndigheiter og skulefolk å bryte fordomsfylte barrierar. Eit døme på kor djupt politisert skriveopplæringa i norsk er, finn vi døme på i samband med at Fana gymnas vendte seg til Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studium (LLE) ved Universitetet i Bergen for å be om ei evaluering av forsøket. Instituttet takka nei av faglege grunnar, men også ut frå politiske avvegingar:

«Samtidig er sidemålskarakteren si rolle i norsk språkpolitikk samansett, og eit argument frå målrørsla har heile tida vore at ein eigen sidemålskarakter er viktig for jamstellinga mellom nynorsk og bokmål. Å fjerne sidemålskarakteren har difor fleire ideologiske og politiske sider ved seg. Desse sidene går vidare enn spørsmål om arbeidsmengda til norsklærarar. Vi ser jo at prosjektet alt i dag (gjennom prosjektdeltakarane) spelar ei rolle i diskusjonen om ein skal fjerne ein eigen sidemålskarakter. Det gjer det viktig at ein tenkjer over og kan stå inne for dei metodiske og forskingsetiske aspekta ved forsøket. Vi ser det slik at vi i dette prosjektet ikkje vil ha kontroll over måten våre evalueringar vil verte brukte på» (Svarbrev frå LLE 11. mars 2011)

Om eg, som prosjektdeltakar og ansvarleg for norskopplæringa ved Kongsbakken, kunne få halde meg til det faglege aleine, skulle utgangspunktet mitt vere at det å kunne skrive norsk, er å kunne formulere seg skriftleg både på hovud- og sidemålet. Samstundes er det slik at ein må forvente at elevane meistrar hovudmålet sitt på eit høgare nivå enn dei meistrar sidemålet. Da må dette visast i læreplanen og vurderingssystemet.

Kvifor ikkje vurdere skriftleg norsk som ein samla dugleik?
Av rapporten frå Nordlandsforskning går det fram at lærarane som deltok i forsøka ved Fana gymnas og Kongsbakken, har ulike syn på korleis vurderingssystemet i norsk skal vere. Dei er likevel samde om eitt: Dei vil ikkje attende til eit system med tre karakterar. Skal vi da ha éin eller to?

Mitt utgangspunkt er at det ikkje er faglege grunnar til å prøve dei skriftlege dugleikane til elevane mot dei same kompetansemåla to gongar – først éin gong på hovudmålet og så enda ein gong på sidemålet. Grammatikk og skriftspråkkvalitetar som tekstbygging, sjangerskriving og virkemiddelbruk må sjåast som delar av éin, felles skrivekompetanse i norskfaget.

Samstundes meiner eg det er ein ulikskap mellom munnleg og skriftleg resonnement og retorikk som kan gjere det naudsynt med en eigen munnlegkarakter. For min eigen del har eg derfor tvilt meg fram til at det kan vere best å gjeve ein munnleg og ein skriftleg standpunktkarakter i norsk etter ungdomstrinnet og etter vidaregåande opplæring.

Den samla skrivedugleiken i norsk må på si side prøvast med éin skriftleg eksamen, både etter 10. trinn og etter Vg3 på studieførebuande utdanningsprogram. Reint praktisk kan dette gjerast ved at elevane skriv eit kortsvar på sidemålet og eit langsvar på hovudmålet.

Eg trur ikkje skriveopplæringa i norskfaget er tent med ei fortsatt splitting i to vurderingsdisiplinar. Derimot trur eg at vi kan gjere heile norskfaget betre om vi handsamar hovudmålet og sidemålet som to litt fagleg ulike, men elles likeverdige delar av éin samla dugleik i skriftleg norsk - og til å vurdere denne treng vi altså berre éin skriftlegkarakter.

Kjelder:
• Wenche Rønning: «Fra karakterjag til læring – fra dommer til trener.» Nordlandsforskning september 2012.
• Svarbrev frå LLE, Universitetet i Bergen 11. mars 2011.

Grunnloven, staten og den enkeltes rett

Lønning-utvalgets forslag til endringer i Grunnloven fremmes for Stortinget i september, og i den forbindelse etterlyser Inge Lønning debatt og engasjement i opinionen. Debattgrunnlaget er den omfattende rapporten fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven fra 19. november 2011.

Mellom idealisme og liberalisme

To store idésystemer har stått mot hverandre siden slutten av 1700-tallet: idealismen og liberalismen. Enkelt sagt forestiller man seg i den første at individets frihet er betinget av plikter for høyere ideer og instanser, som Gud, historie og (nasjonal)stat, mens den enkeltes rett til liv, eiendom og frihet i mange varianter er det sentrale i liberalismen.

Henrik Ibsen demonstrerer kanskje disse forskjellene mer kritisk inngående enn noen idéhistoriker i dramaene Brand og Peer Gynt fra 1866 og 1867. Presten Brand legger så å si alt øde omkring seg under sin blinde misjon for Verdensånden, mens Peer ødelegger sitt og andres liv gjennom sin ubegrensede utfoldelse av individuell frihet.

Norges grunnlov er forbundet med flagget, og er et sterkt nasjonalsymbol. Den er likevel ikke bare uttrykk for en idealistisk, historisk betinget idé om nasjonalstatens suverenitet. Den er også et uttrykk for en politisk liberalisering med grunnlag i de naturrettslige ideene bak revolusjonene i USA og Frankrike: På grunn av sin natur har mennesket visse opprinnelige rettigheter og plikter som står over statens politiske lovgivning.

Idealismens alternativ på 1800-tallet

I kontrast til den naturrettslige ånden i vår grunnlov står statslæren til den prøyssiske idealisten G. W. F. Hegel og den finske varianten av denne i fennomanen Johan Vilhelm Snellmans Läran om staten (1842. Hans Hegel-inspirerte statslære gir mening til forestillingen om finlenderne som ”Nordens prøyssere”.

            I Läran om staten betoner Snellman betydningen av nasjonalånden langt sterkere enn Hegel gjør. Denne nasjonale kraften viser seg i språk, kultur og selvstendighetstrang. Gjennom individets dannelse innenfor nasjonens ånd, moral, lover og institusjoner blir individet nasjonsbundet. Den enkelte kan ikke velge bort nasjonen eller velge seg en annen, og individet er underordnet historien og staten som det allmenne beste.

På dette grunnlaget avviser Snellman naturretten som etisk veiviser, all den tid denne relativiserer det rette til den enkeltes lystbetonte innfall. Snellman avviser også pliktetikken fordi samvittigheten i virkeligheten ikke er én, men like mange som det finnes individer. Det er bare staten som virkeliggjør det rette likt for alle dens medlemmer, for derved å gjøre dem politisk og moralsk frie.

Lover med legitimitet i nasjonalånden

I et motsetningsfylt forhold til staten som nasjonalt fellesskap står borgerskapets økonomiske virksomhet, hevder Snellman. Denne reguleres ikke av felleskapsmål, men av konkurranse og et ubegrenset jeg-begjær som Ibsen viser oss i Peer Gynt-skikkelsen. Det må lover til om ikke begjæret i borgerskapets økonomiske virksomhet skal ødelegge fellesskapet. I så måte er advokatveldet et uttrykk for at borgerskapet er ufritt og handler av egennytte, og ikke ut fra forestillingen om det rette, sier Snellman.

Lovene er en pilar i samfunnet som må utformes under veiledning av nasjonalånden, siden denne er et uttrykk for tradisjonen og nasjonen. Skulle imidlertid staten underlegges fremmede makter eller lover uten grunnlag i nasjonens tradisjon og moral, ville lovgivningen bli fremmed for nasjonalånden. Det vil da oppstå et farlig skille mellom statsforvaltningen og folket som lovene skal styre, på grunn av det manglende samsvaret mellom rettsoppfatningen til lovforvalterne og nasjonens innbyggere.

Om staten har avgitt lovmyndighet til en fremmed makt eller overnasjonal folkerett, kan jo staten dømmes etter lover som ikke er representative for nasjonalånden. Det ville være et uttrykk for en rådende umoral og nasjonens forfall, for i Snellmans tenkning vitner all slags kosmopolitisme om moralsk slapphet. Verken staten eller historien er til for den enkelte i Snellmans tenkning, og individet er innesperret i staten; ”det avgörande ordet skall staten ha, och då hjälper inga appeller till högre forum”.

Kan livet rettsliggjøres fullt ut?

Avstanden fra Norges grunnlov til Snellman og idealismen var stor allerede på 1800-tallet, og er ikke blitt mindre med årene. Etter 1999 har Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) hatt forrang foran norsk lov om disse står mot hverandre. Norske borgere kan i kraft av norsk lov få den norske staten dømt ved et ”högre forum”, Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg, EMD.

            Den prinsipielle innretningen av Lønning-utvalgets forslag om å heve individets rettigheter over statens er i pakt med Grunnlovens naturrettslige ånd fra 1814. Den store forskjellen synes å ligge i tiden selv: Den historisk betingede bevisstheten om (nasjonal)staten er en ganske annen i dag enn i 1814, og det maktbærende, politisk korrekte samfunnslaget synes stort sett å være ferdige med å være norsk på 1800-tallsmåten.

Ibsen var dikter, Snellman filosof, mens Lønning er teolog og politiker. I hele Grunnlovens levetid har diktere, filosofer, teologer og politikere påvirket opinion og samfunnsutviklingen i saker som angår moralske og politiske aspekter ved menneskets rettigheter og plikter – utenfor rettssalene. Det problemet som hefter ved høstens grunnlovsrevisjon, er derfor kanskje mest teknisk-prinsipielt: Hvor langt skal vi gå i å rettsliggjøre det å være menneske? 

Når språket blir mer politisk enn praktisk

Kronikk i Nordlys 6. mai 2012 og innlegg i Lektorbladet nr. 3 2012.

Fredag 23. mars holdt jeg en forelesning ved Tammerfors universitet i Finland i anledning 50-årsdagen for Helsingforsavtalen om nordisk samarbeid. Der hevdet jeg at Norden ikke bare er idyll i 2012, ettersom individer og grupper fremdeles stigmatiseres når språk blir gjort politiske. Dette erfarte jeg på restaurant Rosso samme kveld, da en ung, finsktalende servitør skulle ta opp bestilling fra meg og jeg snakket norsk til henne. Finland er offisielt tospråklig, og alle finlendere skal lære både finsk og svensk i skolen.

Skolesvensken oppleves ofte ikke å strekke til, men også av politiske og sosiale årsaker i historien kan det falle mange finsktalende tungt å uttrykke seg på svensk, også i møte med nordmenn. Fjorårets valgvinner i Finland, Timo Soini og hans parti Sannfinnene, vil fjerne den obligatoriske opplæringen i svensk.

 Samme dag slo forsker Ketil Lenert Hansen ved Senter for samisk helseforskning i Tromsø alarm på førstesiden av avisen Nordlys: Samiske barn ble hetset og slått i kjølvannet av høstens lokalvalg. En av valgkampsakene var spørsmålet om Tromsø skulle innlemmes i det samiske språkforvaltningsområdet. Det ville blant annet medføre at samiske navn skulle stå foran og over norske på offentlige skilt.

Skriftligopplæringen i den norske skolen preges også av politikk. Dette kommer til uttrykk i dagens norsklæreplan. Den bærer ambisjoner om at elevene skal beherske hovedmålet og sidemålet like godt etter 10. trinn. Dette til tross for at elevene har hatt opplæring i hovedmålet i ti år, mot bare to år i sidemålet, som for de fleste er nynorsk.

Situasjonen er at 13 % av elevene i grunnskolen har nynorsk som hovedmål, og de fleste av disse bor på Vestlandet. Tallet halveres når disse elevene selv kan velge hovedmål i videregående skole. I forbindelse med den pågående læreplanrevisjonen i norsk har derfor Utdanningsdirektoratet foreslått både å styrke opplæringen i hovedmålet og å senke ambisjonene for elevenes ferdigheter i sidemålet.

Begge tiltakene kan motvirke frafall fra elevgruppen med nynorsk som hovedmål, og dermed styrke den nynorske skriftkulturen. Likevel har nynorskens politiske våpendragere mobilisert mot direktoratets forslag. Samtidig er nynorsk målform bare i beskjeden bruk i offentligheten, og kan knapt sies å være riksdekkende i medier og arbeids- og næringsliv.

På Island er engelsk og et skandinavisk språk, fortrinnsvis dansk, obligatoriske fremmedspråk i hele opplæringsløpet. Det at de fleste velger dansk, historien til tross, er en pragmatisk løsning. Kanskje skal også finlendere og nordmenn forsøke å løse språkproblemene våre praktisk, uten politisk drevne følelser? 

De viktigste språkarenaene våre er praktiske i både materiell og moralsk forstand. Den moralske betydningen av begrepet «praktisk» (av «praksis») skal i denne sammenheng forstås som språklige møter som er preget av åpenhet, symmetri, gjensidighet, dialog, vennskap og tillit. I en moralsk praksis har våre språkhandlinger mål og verdi i seg selv.

Samtidig må vi også kunne bruke språket som middel for å nå materielle mål i samfunns-, arbeids- og næringsliv. I skolen bør derfor ikke skriftligopplæringen reduseres til et middel for utøvelse av kulturpolitikk; nynorsk skriftkultur må vel være noe mer enn en skjønnlitterær kulturarv som lærerne skal forvalte?

Gode norske Storting, sørg da for at også den nynorske målformen blir brukt på mangfoldige og betydningsfulle sosiale og økonomiske arenaer over hele landet! Be også regjeringen om å endre forskriften til stedsnavnsloven og gi Tromsø kommune tilskudd til å skilte alle stedsnavn på både norsk og samisk – i denne pragmatiske rekkefølgen - uten uverdige kamper og avstemninger.

Det samiske språket kan ikke berges av bokstaver på skilt alene - språk trenger mennesker som bruker det i en mangfoldig praksis. Det må derfor være langt viktigere å endre opplæringsloven slik at foreldre til elever som lærer samisk som andrespråk i ungdomsskolen, ikke tar barna ut av samiskundervisningen.

Dette skjer i dag fordi timefordelingen gjør at disse elevene må forlate klassen i norsktimer for å få sin samiskundervisning. Ved siden av barnefødsler i førstespråkfamilier er andrespråkelevene det viktigste rekrutteringsgrunnlaget for samisk språk.

Et Norden uten Finland er utenkelig, men ønsker vi å bruke engelsk i nordiske kommunikasjonsfellesskap? Gode finske Riksdag, la de finskspråklige elevene selv få velge om de skal lære svensk, dansk eller norsk! Så kan svenske, danske og norske myndigheter til gjengjeld sette av en milliard danske kroner til et nordisk språkfellesskapsfond som kan bidra til å finansiere valgfrihet i finske (og islandske) elevers obligatoriske språklæringsstrev til beste også for Norden.

På restaurant Rosso i Tammerfors ber jeg den unge servitøren velge om vi skal kommunisere på svensk eller engelsk. Hennes ansikt får meg til å føle meg som en velkommen gjest, men har også et anstrøk av tvil – kunne hun bare snakke svensk like godt som engelsk, slik at språket ikke skaper sosial asymmetri mellom oss!

Her kan det passe med en påminnelse fra filosofen Hans Skjervheim: Språklige møter mellom mennesker må preges av gjensidig tillit hvor vi etterstreber jevnbyrdighet og å vise hverandre anerkjennelse. Praktiske kommunikasjonsfellesskap trenger en politikk som bidrar til å berge språk og bygge bro mellom brukere av ulike språk.

Det er en språkpolitikk som gjør språket praktisk heller enn politisk, det være seg i skolen, i Tromsø eller i Tammerfors: - Tack så mycket, och välkomna åter! smiler servitøren i det vi fornøyde forlater lokalet. Å formidle og å bli forstått handler også om en felles velvilje for hverandres språklige bestrebelser.

"Nordens grunnlov" er 50 år

Papirpublisert som kronikk i Nordlys 23. mars.

I dag er det 50 år siden de nordiske landene inngikk Helsingforsavtalen om nordisk samarbeid. Norden har en historie som viser at landene er bundet sammen på godt og vondt. Personalunioner og Kalmarunionen mellom 1397 og 1521 ga erfaringer på det politisk-administrative feltet, og på det militære som følge av den maktpolitikken som ble ført av de danske og svenske kongene inn i det 19. århundret.

På 1800-tallet spredte nasjonalromantikken seg til Norden, og medførte en nasjonal oppvåkning. Et nordisk studentmøte i Kalmar 1843 tok likevel til orde for en nordisk samling, men den nordiske retorikken falt ikke i de danske og svenske regjeringenes smak.

I 1856 var det et nytt studentmøte om en tilsvarende samling, med bakgrunn i den dansk-tyske striden om Slesvig, men selv om Oscar I sa seg villig til å støtte danskene, sa danskene nei, og det hele låste seg til Henrik Ibsens og andre skandinavisters store forbitrelse.

Forsvars- og utenrikspolitikken splitter Norden
Den 2. verdenskrig splittet de nordiske landene ytterligere i den stadig viktigere utenrikspolitikken i den påfølgende kalde krigen. Polariseringen av verden i vest-øst etter 1945 viste seg innenfor Norden i et geopolitisk spenn mellom Island og Finland.
Sverige fulgte sin nøytralitetstenkning, mens Finland måtte ta hensyn til naboskapet med Sovjetunionen. Vennskaps-, samarbeids- og bistandsavtalen fra 1948 var et tilbud fra Stalin som Paasikivi og Riksdagen ikke kunne si nei til. Frem til 1956 måtte Finland også akseptere at Sovjetunionen brukte finsk territorium, Porkkalaodden like utenfor Helsingfors, som marinebase.

Norge og Danmark vendte seg bort fra Norden og til USA, og trådte inn i NATO i 1949. Så også Island, men her opprettet man i tillegg separate militærforbindelser med USA. Etter 1951 hadde supermakten styrker stasjonert på basen i Keflavik ved Reykjavik.
Noe forpliktende nordisk samarbeid om sentrale forsvars- og utenrikspolitiske spørsmål var derfor utenkelig, selv om man i FN til tider kunne markere nordisk samstemmighet, som ved nominasjoner til Sikkerhetsrådet og i tilslutninger til fredsbevarende operasjoner i FN-regi.

Formalisering av nordisk samarbeid
Nordisk Råd ble etablert i 1952 for å bidra til økonomisk og kulturelt samarbeid i Norden. Finland ble medlem først i 1955, og ved åpningen av den fjerde sesjonen i København i 1956 uttalte Rådets daværende svenske president, Bertil Ohlin, at «vi har känt det som om en stol stod tom, när inte Finland var med […] Först nu är vår nordiska krets fulltalig.» (norden.org/sv/nordiska-raadet/om-nordiska-raadet)

På hjemmesidene til Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd finner man også hovedpunktene i historikken om det nordiske samarbeidets utvikling i forrige århundre. Det er også en historie om store ord og små skritt, som skildret av den daværende danske handelsminister Jens Otto Krag først på 1950-tallet:

I mit kontor i Handelsministeriet i København har jeg et skab, hvori jeg opbevarer vigtige dokumenter. Her har jeg en skuffe der bærer titlen «Undersøgelser og referater vedrørende nordisk økonomisk samarbejde». Den er stuvende fuld. Den bugner med papir. Der findes ingen skuffe, der hedder «Resultater af nordisk samarbejde» – men fandtes den, vilde den vist desværre være – ikke helt tom – men i hvert fald en hel del tyndere belagt.

Helsingforsavtalen undertegnes, men Europa lokker
Tanken om nordisk integrasjon ledet i 1952 til passfrihet ved reiser mellom de nordiske landene og til et felles nordisk arbeidsmarked etter 1954. Parallelt med den nordiske integrasjonen skjedde det tilsvarende og dels konkurrerende prosesser i Europa. I 1960 gikk Norge, Sverige og Danmark inn i EFTA, og kort tid etter søkte Danmark og Norge også medlemskap i EF.

Denne orienteringen bort fra Norden resulterte samtidig i et intensivert arbeid for å få på plass en avtale om nordisk samarbeid. Denne traktaten ble vedtatt i Helsingfors den 23. mars 1962, og Helsingforsavtalen er for Nordens «grunnlov» å regne. Dette betydde likevel ikke at resultatene fra det nordiske samarbeidet kom raskere enn før.
Ti år senere skrev den ovenfor nevnte Jens Otto Krag, nå dansk statsminister, sarkastisk i sin dagbok at «Jeg har deltaget i alle sessioner undtagen to eller tre. Vi fløj herop, hele flyet stopfyldt med danske deltagere. I alt er vi cirka 90. Antallet stiger hvert år svarende til, at vedtagelsernes vægt daler.» (norden.org/da/nordisk-raad/om-nordisk-raad)

Nordisk fellesskap, tross alt!
Med Danmark, Sverige og Finland innenfor EU, må vel visjonene om fellesnordiske løsninger på det politiske feltet sies å være steindøde. Det gjør at bevisstheten om en nordisk kultur er viktigere enn noensinne for å legitimere ideen om Norden.
Mediene spiller en svært viktig rolle her, men av betydning er også alle de små prosjektene i nordisk kultursamarbeid. Disse gir konstante smådrypp av livstegn fra ideen om Norden inn i den nordiske offentligheten. «Spindelvevnordisme» ble dette kalt av den svenske professor i statsvitenskap, Nils Andrén.

Det er derfor viktig at mediene og det politiske toppsjiktet i Norden ikke ser seg blind på store hendelser som Nordisk Råds litteraturpris, men også i fortsettelsen vet å sette pris på de mange små kulturedderkoppene som daglig vever nordisk fellesskap. Gratulerer med dagen, Norden!

Kronikken er basert på min jubileumsforedrag ved Tammerfors Universitet i Finland 23. mars.