Publisert i Nordlys 6. desember 2008.
I dag er det Finlands nasjonaldag, og som i andre historisk og kulturelt selvbevisste stater markeres dette med nasjonale symboler. Nasjonalismen blir gjerne fremstilt som en voldelig og kulturelt innskrenkende idé i vår tid. Selv om også Finland treffes av denne beskrivelsen gjennom sin historie, er det likevel sannsynlig at nasjonalismen har hatt flere positive enn negative virkninger i små land som Finland og Norge. Den kanskje viktigste fellesnevneren er da et enhetlig skolesystem, sosialt som nasjonalt.
I verket Läran om staten (1842) understreker den finske statsfilosofen og språkpioneren Johan Vilhelm Snellman at den nasjonale viljen viser seg i nasjonens språk, kultur og selvstendighetstrang. Snellman engasjerte seg sterkt i arbeidet for et kulturelt selvstendig Finland med folkeskolen som det sentrale redskapet for å sikre landet politisk, kulturell og økonomisk selvstendighet; gjennom opplæring i folkespråket finsk i en felles folkeskole skulle det finske folket dannes og frigjøres.
Her må vi huske at Finland hadde vært svensk lydrike siden middelalderen og russisk storfyrstedømme siden 1809, og at det var svensk og russisk som var offisielle språk. Til dette undertrykkelsesbildet hører også at Finland fikk beskåret sin nasjonale selvstendighet etter 1945 som følge av landets tvungne undertegnelse av vennskaps-, samarbeids- og bistandspakten (VSB-avtalen) med Sovjetunionen i 1948.
Nokia bygde på folkeskolens kunnskapsfrukter
Den frihetsinnskrenkende VSB-avtalen ble sagt opp av Finland etter Sovjetunionens oppløsning 1991. Bortfallet av denne betydningsfulle handelspartneren bidro også til at den finske nasjonaløkonomien falt voldsomt under den samtidige krisen i verdensøkonomien først på 1990-tallet. Nye Nokia bidro imidlertid sterkt til gjenreisningen av den finske nasjonaløkonomien utover 1990-tallet, direkte og gjennom ringvirkninger av virksomheten.
Konserndirektøren Jorma Ollila brukte Nokia som et industrielt verktøy til å omdanne Finlands språk- og naturvitenskapelige kompetanse til økonomisk vekst, slik at Finland kunne løfte seg opp av asken i løpet av noen få, fantastiske år. Her kunne det industrielle eventyret Nokia kunne nyte godt av et nasjonalt utdanningssystem og av en politisk konsensus i Riksdagen om satsning på høyteknologi.
Denne nasjonale enigheten utløste økt innsats med offentlige midler på teknologisk forskning og polytekniske utdanningsveier. Nokia kunne støvsuge Finlands universiteter og tekniske høyskoler for å finne den kompetansen som skulle utvikle den mobiltelefonteknologien som skulle gjøre Nokia til markedsvinner i konkurransen mot Ericsson, Siemens og Motorola.
Folkeskolen er et bedre investeringsobjekt enn finansfond
I dag lever Finland av sitt skolesystem, i og med at stadig større deler av den nasjonale økonomien er basert på såkalt kunnskapsindustri ved siden av tradisjonelle industrigrener som verfts-, papir- og trevareindustri. I 2006 hadde Finland den høyeste befolkningsandelen i Norden med utdanning på høyskole- og universitetsnivå. Finnene har samtidig holdt teknologisatsningen oppe gjennom reinvesteringer i forsknings- og utviklingssektoren.
I 2006 brukte Finland om lag 3,5 % av landets BNP til dette, mens den søkkrike råvareprodusenten Norge bare reinvesterte 1,5 % av sitt BNP i forskning og utvikling. I dette er det vel også et talende poeng at Jorma Ollilas Nokia-suksess bygde på GSM-teknologi som var utviklet på 1980-tallet av Torleiv Maseng og Odd Randem i Sintef-miljøet i Trondheim, og at norske industrimyndigheter og aktører i telekomsektoren ikke var i stand til å utvikle Masengs og Randems system industrielt i det avgjørende øyeblikket.
Hvor mange er det forresten i dag som husker 1980-tallets norske Simonsen NMT-mobiltelefoner i to-kilosklassen? Eller Norsk Datas avanserte nettverksløsninger fra samme tiår? Spørsmålene angår også hvorvidt Norge kan bruke landets egen språk- og naturvitenskapelige kompetanse til å unngå stagnasjon og fattigdom når oljeinntektene for alvor tørker inn.
Hatten av for Finland!
Ethvert samfunn, enhver tid og dens generasjoner må skape sin egen historie. I Norge har vi tonet ned nasjonalismen som drivkraft i samfunnsutviklingen – det er de frie kreftene fra multikulturelle møter i et globalisert samfunn som skal skape morgendagens Norge. Den ideologiske innretningen av Kunnskapsløftet innebærer da også en dreining av skolens oppgave etter 2006, fra kollektiv nasjonsbygging til å fremme individuelt verdensborgerskap.
Den norske skolen har imidlertid ikke klart å produsere forventede resultater i de femten årene den nasjonale dimensjonen har vært tonet ned. Er det fordi norsk skole har tapt sin identitet, og lider under det? Dette er ikke uproblematisk om skolen skal være sentral i utviklingen av det norske samfunnet. Det vil skolen fremdeles være i det finske samfunnet; hatten av for det og de beste ønsker for dagen og fremtiden, Finland!
