Kronikken var papirpublisert i Nordlys 21. januar 2008.
Sterkt engasjerte kritikere av pedagogiske og organisatoriske endringer i skolen er ofte idealister i den forstand at de knytter egne verdiforestillinger til skolens oppgave og innhold.
Tilbakeskuende gullalderidealister er på sin side ikke bare tro mot tradisjonen, men også motstandere av forandringer som ikke kan sannsynliggjøre at de er nødvendige.
Idealer kan imidlertid også inngå i en tradisjonsbasert, men fremtidsorientert fremskrittsforestilling. I en slik forestilling kan våre moralske og materielle vilkår utvikles til noe stadig bedre.
The Lost World I: Den klassiske dannelsens skole
Klassisk dannelse er foredling av menneskelig råstoff til et menneske med ånd. Definisjonen av begrepet ’menneske’ skjer her i henhold til en evig, uforanderlig idéverden og sosialt medfødte forutsetninger med tilhørende klassebetingede idealer.
I historien er den klassiske dannelsen uløselig knyttet til samfunnets overklasse. At dannelsen skulle ha en økonomisk nytteverdi, var en barbarisk tanke – dannelse er noe annet enn for eksempel en håndverksutdannelse.
Den klassiske dannelsen forutsetter følgelig et klassedelt privilegiesamfunn med lav sosial mobilitet og høye murer mellom arbeid og eiendom, mellom økonomisk produksjon og politisk styring.
Dette er samfunn som er svært forskjellige fra senkapitalistiske samfunn som baserer seg på den økonomiske nyliberalismens dynamiske prinsipper. En skole basert på klassiske dannelsesidealer vil følgelig være uforenlig med det norske samfunnet på 2010-tallet.
The Lost World II: Den nasjonale dannelsens skole
Prøysseren G. W. F. Hegel og hans kollektivistiske statsidé tilhørte 1800-tallet og nasjonalismens tidsalder, der plikt, patriotisme og proteksjonisme var hovedingrediensene i samfunnsstyringen. Dette er typiske kjennetegn på unge stater som skal skape seg selv.
I Norge kjenner vi dette fra samfunnsutviklingen etter 1905, og da særlig perioden 1945-1972, da staten styrte alt i tråd med den nasjonalromantiske 1700-tallsidén til annen prøysser, J. G. Herder.
Sammensmeltningen av Herder og Hegel i den norske arbeiderpartistaten under Gerhardsen og Lie forente nasjonen til en harmonisk og enhetlig organisme med ett språk og ett folk – den av historien utvalgte nasjonalstaten.
I den nasjonale dannelsen har skolen derfor en viktig ideologisk funksjon i det å være en folkeskole som samler en homogen befolkning og former (danner) individene til de kollektive formålene som tjener staten best. Dette vil være selvinnlysende gode formål i og med at de er nasjonale.
I Norge ble den nasjonale dannelsestanken for alvor utfordret under folkeavstemningen om EF-medlemsskap i 1972, deretter gjennom fallet til NRK-monopolet på 1980-tallet og den stadig økende innvandringen, mens EØS-avtalen endelig slo fast at Norge skulle være åpent for omverdenen på så å si alle samfunnsområder fra 1994 av.
Et uttrykk for internasjonaliseringen av norsk skole er gjennomføringen av internasjonale tester for å måle kvaliteten på norsk skole, der PISA-undersøkelsene i OECD-landene er de mest kjente. Det som går under navnet ”Nasjonale prøver” er da også i realiteten noe ganske annet; de er internasjonale prøver.
EØS-avtalen medfører at utdanningsmålene for norsk skole også er stramt knyttet til EUs prosjekt om å bygge et stadig tettere integrert fellesmarked for effektiv produksjon og distribusjon av varer og tjenester i en global økonomi. Dette er vel å merke hovedsakelig økonomiske mål, og ikke åndelige.
EØS-avtalen uttrykker dermed en form for materiell kosmopolitisme som ikke er forenlig med det 20. århundrets nasjonale dannelsestenkning og innadvendte strategi for å bygge en velferdsstat med en åndelig aktverdig og historisk bestemmelse. Følgelig har heller ikke den nasjonale dannelsestenkningen lenger noen plass i den norske varianten av den europeiske 2010-skolen.
2010-tallets skole bygger på dekonstruksjon og desentralisering
Ethvert samfunn, enhver tid og dens generasjoner må skape sin egen historie. Det som kjennetegner de tapte skolesystemer, er at disse var bygd på en klasses eller en nasjons felles vilje, sammenheng og retning. Dekonstruksjonen av de nasjonale autoritetene har imidlertid resultert i en desentralisering av autoritet fra stat og kollektiv til individ.
Innbyggernes viktigste oppgave er ikke lenger å virkeliggjøre ideer, stender eller stater, men å realisere seg selv som konsumenter som kan beherske et utall av sosiale og digitale arenaer eller møteplasser for mange individer hvor som helst i verden.
Samfunnsutviklingen i vår tid tilsier derfor at prinsippene for 2010-skolen må bygge på kosmopolitiske og individuelle dannelsesidealer hvor elevene skal tilegne seg kunnskaper, ferdigheter og holdninger som de senere skal kunne anvende i sine selvstyrte og selvskapende prosesser; både den eksklusive, klassiske dannelsestanken og den kollektivistiske, nasjonale statsidealismen er opphevet av historien – enn så lenge.
