Kronikk i Nordlys 14. september 2010.
Torsdag 16. september 2010 var det premiere for Hålogaland Teaters oppsetning av Et drømspill. Det er skrevet av den ruvende skikkelsen i svensk dramatikk, August Strindberg.
Strindberg var en produktiv forfatter, og hans samlede produksjon rommer 55 titler. Han bidro også til samtidens kunst- og moraldebatter med intense provokasjoner av makteliten i avispolemikker og bøker.
Den første litterære merkesteinen i Strindbergs liv er Mäster Olov, et historisk drama fra reformasjonstiden. Strindberg slet med å få Mäster Olov antatt og spilt. Stykket ble skrevet i 1872, men først satt opp i 1881, godt hjulpet av den anerkjennelsen Strindberg oppnådde med nøkkelromanen Röda Rummet i 1879.
I denne romanen tar Strindberg et oppgjør med den reaksjonære vendingen av Sverige etter Oscar IIs tiltredelse. Det moralsk radikale og samfunnskritiske perspektivet bæres av Arvid Falk. Han hopper av en juristkarriere for å leve som skribent og kunstner.
Samfunnssatire ga blasfemitiltale
Den voksende konflikten mellom bohemen Falk og samfunnet er bærende for handlingen i Röda rummet. Den radikale innstillingen og motsetningen mellom den ene visjonære og alle de andre, går som en rød tråd gjennom forfatterskapet. Vi finner den igjen i Det nya riket, som også er en nøkkelroman hvor borgerlighetens ærbare støtter er lett identifiserbare.
Viljen til å rense ved å refse og avsløre er ikke mindre i novellesamlingene Giftas I & II, hvor det borgerlige fornuftsekteskapet og seksualmoralen utleveres. Dette siste var sikkert grunn god nok for borgerskapet til å kreve Strindberg tiltalt og straffet. Det var likevel hans karakteristikker av nattverden i novellen ”Dygdens lön” i Giftas I som ble utpekt som blasfemisk.
August Strindberg hadde flyttet til Sveits for å finne fred og frisk luft å puste i. Da han ble tiltalt for blasfemi, nektet han å vende hjem. Mange forfattere, deriblant Bjørnstjerne Bjørnson, skrev overtalelsesbrev til Strindberg. Da han omsider bestemte seg for å møte i retten i Sverige, ble han frikjent.
Den kanskje største ulykken i Strindbergs liv var at han både så seg selv som den uovertrufne dikter, og at han virket samtidig med Henrik Ibsen. Strindberg måtte alltid måle seg opp mot ham, og i novellen ”Ett Dockhem” og forordet til Giftas I angriper og latterliggjør han Ibsen for hans liberale kvinnesyn i Et dukkehjem.
Nettopp kvinnesynet til August Strindberg var med på å undergrave inntrykket av hans ellers så radikale forfatterholdning. I synet på kvinnen var Strindberg i selskap med de mest usiviliserte og reaksjonære i samtiden. Dette viser seg ikke minst i hans ubarmhjertige og usympatiske utleveringer av hustruen Siri von Essen.
Livet i drømmens bilde
I Norge er det dramatikeren Strindberg som er mest kjent, med naturalistiske og teaterfornyende sørgespill som Fadren og Fröken Julie. Dessuten de symbolistiske og nærmest surrealistiske drømme- og kammerspillene etter århundreskiftet, som Ett drömspel fra 1902 hører til.
Tittelen til tross – Ett drömspel er ingen drømmefremstilling, men en fremstilling av livet som en drøm. I prologen til stykket gir han leseren en nøkkel: Én bevissthet står over alle, det er drømmerens. Det finnes ingen hemmeligheter, ingen inkonsekvens, ingen skrupler, ingen lov. Drømmeren dømmer ikke, frikjenner ikke, han bare relaterer.
Ett drömspel er et bilde på menneskelivet og vilkårene for dette under mentalt mørke betingelser. Stykket er et drama om lidelse, og gjennomgangsmelodien er at det er synd på menneskene. Denne innsikten formidles av den indiske guden Indras datter, som har steget ned til jorden for å se hvordan menneskene har det.
Strindbergs idé bak stykket er at drømmens usammenhengende og ulogiske form passer utmerket til en sann fremstilling av livet. Alt kan skje, alt er mulig og sannsynlig, skriver han i forordet. Alt flyter, skifter form, oppløses – et tre blir en kleshenger eller en kandelaber - men likevel bindes verden sammen til en slags helhet. Dette skjer gjennom drømmerens bevissthet om livet.
Omstridt til det siste
I sin samtid var Strindberg av de mest omdiskuterte personene i svensk åndsliv. Dette skyldtes dels hans periodiske sinnsforstyrrelser, som den religiøse Infernokrisen i Paris på 1890-tallet, dels hans reaksjonære kvinnesyn, men særlig hans vedvarende radikale kritikk av det kulturbærende borgerskapet.
Med romanen Svarta fanor, som kom ut i 1907, satte Strindberg for siste gang fyr i maktelitens frakkeskjøter. Denne gangen på grunn av den beske satiren over den kapitalistiske samfunnsutviklingen i Sverige. Han holdt liv i denne siste feiden frem til sin død i 1912. Strindbergfeiden resulterte for øvrig i at den radikale arbeiderbevegelsen trykket ham til sitt bryst.
Hålogaland Teaters valg av Strindberg og Ett drömspel er derfor mer enn et valg av skuespill. Det er også et standpunkt til samfunnsutviklingen og de vilkårene som menneskelivet tilbys under denne. Strindberg og hans drømmespill skal man derfor ikke forholde seg likegyldig til. Gudedatterens innsikt om at "det er synd om människorna", synes ikke mindre gyldig i dag enn for hundre år siden.
