Hålogaland Teater spiller musikalen The Black Rider i høst. Musikken er komponert av Tom Waits, mens tekstene er blitt til i samarbeid mellom ham og den legendariske beat-bohemen William S. Burroughs.
Burroughs kom fra en velstående familie, men forsonet seg aldri med den borgerlige forventningen om at kapital og kjernefamilie ledsages av lykke. Han søkte seg heller mot den sanseoverskridende kombinasjonen av kunst og rus, og var narkoman i mange år. Om dette livet skriver han i Junkie fra 1953.
Som forfatter er Burroughs mest kjent for den kontroversielle Naked lunch (1959), filmatisert av David Cronenberg i 1991. På 1980-tallet samarbeidet han med musikere som Laurie Anderson og Nick Cave, og altså med Tom Waits om The Black Rider i 1990.
Et Tom Waits-repertoar med vidt vingespenn
Tom Waits har utforsket store områder av den vestlige populærmusikkhvelvingen. Dette har resultert i en bred produksjon med innslag av jazz, blues, rhytm and blues, gospel, ballader og folkemusikkinspirerte komposisjoner. Sjangerblanding og særegen stemmebruk er to av hans fremste kjennetegn.
Waits debuterte med Closing Time i 1973. Albumet innledet en periode med heller tradisjonell vise-, jazz- og blues-inspirert musikk som varte til og med Heartattack and Vine (1980). Etter dette skjønte Waits at han stod ved en skillevei – stivne i det samme eller livne til i det nye. Han maktet det siste, og trakk den eksperimentelle Swordfishtrombones opp av hatten i 1983, fulgt av Rain Dogs i 1985 og en serie særegne album frem til århundreskiftet.
Underveis eksperimenterte Waits også med musikkteateruttrykket med referanser til Kurt Weill og tysk 1920-tallsekspresjonisme i musikalen Franks Wild Years i 1986, utgitt som album året etter. Verket har undertittelen ”Un Operachi Romantico”, og kan betraktes som en forløper for The Black Rider.
Mørke myter og svarte skjebner
I det kunstneriske uttrykket har også The Black Rider røtter i mellomkrigstidens tyske ekspresjonisme, mens handlingen er inspirert av middelaldermyter. Det mytiske mørket som sluker Wilhelm i The Black Rider, er germanske myter om ekstraordinære menneskers bragder og målbevisste pakter med djevelen. Skjult i skyggene pusler dr. Johann Faust, som har satt sin sjel i pant til djevelen for at denne skal hjelpe ham til å overskride verdens grenser.
Her står også den sveitsiske nasjonalhelten og mesterskytteren Wilhelm Tell, som skjøt en pil gjennom eplet som tyrannen hadde plassert på hodet til Tells sønn. Myten om Wilhelm Tell er likevel ikke noe lyspunkt i dette mørket. Det sørget William Burroughs selv for i et skjebnesvangert drikkelag i 1951.
I én versjon av den fatale hendelsen trekker han et skarpladd våpen og roper til sin kjæreste Joan Vollmer at hun skal sette glasset hun har i hånden på hodet sitt. Burroughs kule bommer på målet, og Vollmer segner død om.
Det tragiske er en fascinasjon for det forferdelige
I The Black Rider står dette mesterskyttermotivet sentralt, og da hentet fra den tragiske Freischütz-myten: Den lite mandige bokormen Wilhelm er forelsket i jegerens datter, og må bestå en prøve for å få henne. Denne prøven skal utføres med gevær og kuler, og ikke med de redskapene Wilhelm behersker, penn og papir.
Wilhelms lidenskap gjør ham målbevisst og villig til å overskride sine egne grenser. Når så djevelen Pegleg oppsøker ham i skogen og tilbyr magiske kuler som Wilhelm kan styre presist, er dette et tilbud han ikke kan si nei til. Den mørke siden ved denne pakten er at Pegleg beholder kontroll over én av kulene. Dermed er grunnlaget for tragedien lagt.
I tragedien er død og undergang en del av det skjønne ved kunsten. Heltens overlegne fortrinn kan brått bli snudd til egen undergang, ved at det seierssikre forårsaker sin egen ødeleggelse og død. Dette gjør det tragiske dramaet til en estetisk opplevelseskategori som åpner for tilskuerens fascinasjon for det forferdelige, hevder Friedrich Nietzsche i Ecce Homo (1888).
Sporene fører til Tyskland
De skjeve og brutte linjene i The Black Rider, mytiske som musikalske, går fra Tom Waits’ senmoderne USA til det gamle Europa og da Tyskland i særdeleshet. Oppdagelsen av mytestoffet fra det germanske skog- og folkedypet bidro til Sturm und Drang, romantisk idealisme og nasjonal oppvåkning på 1800-tallet.
Disse mytene har også vært grunnlag for ny musikk i spennet mellom Carl Maria von Webers opera Der Freischütz fra 1821, Richard Wagners Faust-ouverture fra 1840, og altså Waits’ musikalske tragedie The Black Rider med premiere nettopp i Tyskland i 1990.
Fra Weber via Wagner til Waits. Det er et langt sprang i kunsten, men kanskje ikke så langt om vi legger til grunn den faustiske viljementaliteten i den transatlantiske, europeiske volds- og vitenskapskulturen, den som har ført menneskeheten til verdens og forstandens yttergrenser.
Dette er en lidenskapelig vilje til å overskride seg selv og grenser vi ikke skulle krysse. Peter W. Zapffe begrunner i sin avhandling Om det tragiske hvordan en slik mentalitet forutsetter et tragisk forløp, skildret uovertruffent av William Shakespeare i Kong Lear, men det er en ganske annen historie. Nå er det Wilhelm det gjelder.
