Kronikken stod på trykk på side 3 i Nordlys 12. januar 2009. Debatten (klikk!) gikk livlig for seg i Nordlys i ukene etter!
”Nu har jeg gåt ind i skogene. […] For jeg skal gå her og tænke og gjøre store jærn røde”. Slik åpner Knut Hamsun (f. 1859) sin sivilisasjonskritiske Den siste glæde fra 1912. Han formidler sin kritikk i profetens gåtefulle vendinger med referanser til Nietzsches tenkning og med nedverdigende sammenligninger av samer med dyr.
I et uforlignelig vakkert språk lokker Hamsun sine lesere inn i skogen med underbevissthetens nedrigste motiver. Store deler av litteraturkritikken fremhever nettopp Hamsun-verkets estetiske storhet kompromissløst, samtidig som de moralsk uakseptable verdiene i verkets underbevissthet fortrenges som personlige feiltrinn uten litterær relevans.
I 2009 er det så anledning til å markere 150 år siden Knut Hamsuns fødsel. Eller er det moralsk riktigste å la være? Utgangspunktet er at Hamsun har gitt oss et litterært språk som savner sidestykke, mens han som medborger har krenket det nasjonale selvbildet på det groveste.
Gåte og tåke som litteraturkritisk ”forklaring”
I stedet for å bli satt i stand til å ta stilling til Hamsuns ideologi, henvises generasjon etter generasjon av nye lesere til tåken og gåten: Hvordan kunne samme sinn være opphav til en slik storslått kunst og et så forkastelig verdisyn? Den dominerende løsningen på dilemmaet har vært å genierklære forfatteren Knut Hamsun, og å fordømme politikeren Knut Hamsun.
Hamsun uttrykte forakt for valget av Carl von Ossietzky som vinner av Nobels fredspris i 1935, han gav sin tilslutning til Vidkun Quisling og hans nazistiske parti Nasjonal Samling (NS) etter Tysklands okkupasjon av Norge, og skrev under på et opprop i NS-avisa Fritt folk 4. mai 1940 med ordene ”Nordmenn! Kast børsa og gå hjem! Tyskerne kjemper for oss alle og knekker nu Englands tyranni”.
Hamsun støttet Tysklands krig kompromissløst på alle fronter. Hans ord om at «det gaar riktig godt nu: Ubaatene arbeider jo Nat og Dag» fremstår som avskyelige med tanke på den store, norske handelsflåten som gikk i de alliertes Atlanterhav-konvoier, og med omtanke for de tusener av norske sjøfolk som ble drept og kvestet av fulltreffere fra tyske ubåters torpedoer. Knut Hamsun besøkte til overmål Joseph Goebbels og Adolf Hitler i 1943, og han skrev en nekrolog over Hitler i Aftenposten 7. mai 1945 der han hyllet Hitler for å være ”en Kriger for Menneskeheden og en Forkynder av Evangeliet om Ret for alle Nasjoner”.
Litteraturkritikkens etisk rensende funksjon på Hamsuns diktning
Store deler av den norske kritikken har lagt til grunn en personliggjøring av ideologien i Hamsuns verk på en måte som isolerer Hamsuns fascisme til et uforståelig personlig feiltrinn. Dette er et avgjørende grep i det dobbelsporet som Nordahl Grieg åpnet i essayet ”Knut Hamsun” (1936) ved å genierklære forfatteren Hamsun og bortforklare politikeren i samme person.
At nettopp Nordahl Grieg gjorde dette, er betydningsfullt. Han var marxistisk dramatiker, nasjonalstemt lyriker og dessuten journalisthelt som ble skutt ned under et britisk bombetokt over Berlin i 1943 – for øvrig samme år som Hamsun besøkte Hitler og Goebbels for å kaste glans over dem i det tredje rikets ideologiske sentrum. Nordahl Grieg var dessuten bror til Harald Grieg, Hamsuns forlegger i Gyldendal.
I motsetning til Nordahl Grieg hevdet den tyske litteratursosiologen Leo Löwenthal at man i stort sett alle av Hamsuns verk kan finne belegg for en tese om at disse er ideologisk foregripende og senere sammenfallende med sentralt tankegods i samtidens europeiske fascisme og tyske nazisme.
I artikkelen ”Knut Hamsun. Zur Vorgeschichte der autoritären Ideologie” fra 1937 finner Löwenthal at den reaksjonære ideologien i Hamsuns verk uttrykkes ved at forfatteren inviterer leseren til en tilslutning til Hamsun-verdier. Dette er fascistiske kjerneverdier som ekthet og styrke, fruktbarhet og manndomsutlevelse, verdier som oppretter ideologiske forbindelser til natur og jord, slekt og kjønn. Lul, lul; hør selv hvor Hamsun lokker i Den siste glæde!
En besvimelse i rette øyeblikk
Hvordan skal så norsklæreren kunne bruke Hamsuns tekster når hun kjenner hans fascisme? En slik bruk kan bare få et skinn av anstendighet dersom hun fortrenger det moralsk uakseptable i verket. Dette innebærer nødvendigvis at Hamsun-verkets underbevissthet tillates å nedkjempe hennes bevissthet, hvilket er en lesningsstrategi som Roland Barthes betegner som en besvimelse i rette øyeblikk.
Ut fra det foranstående må Knut Hamsuns ideologi og den dominerende delen av Hamsun-kritikkens forhold til denne regnes som å stride mot skolens verdigrunnlag. I debatten om det bør reises byster og statuer over Knut Hamsun, skal det heller ikke glemmes at forhåpentligvis bevisstløse norsklærere har bygget Hamsun-bautaer gjennom generasjoner.
I så henseende burde Universitetet i Tromsø og Hamsunselskapet nå hjelpe skolene ut av de mørke, ideologiske skogene som den hamsunske estetikken lokker leserne inn i. Det kan skje ved en gjennomgående moralsk belysning av Hamsuns liv og diktning, gjerne etter mønster av De hvite bussenes og Yad Vashems medlidende minnereise med fascismens ofre. Det ville være en Hamsun-markering som er den norske skolens verdigrunnlag verdig i 2009.
