Lønning-utvalgets
forslag til endringer i Grunnloven fremmes for Stortinget i september, og i den
forbindelse etterlyser Inge Lønning debatt og engasjement i opinionen. Debattgrunnlaget
er den omfattende rapporten fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter
i Grunnloven fra 19. november 2011.
Mellom idealisme og
liberalisme
To
store idésystemer har stått mot hverandre siden slutten av 1700-tallet:
idealismen og liberalismen. Enkelt sagt forestiller man seg i den første at
individets frihet er betinget av plikter for høyere ideer og instanser, som
Gud, historie og (nasjonal)stat, mens den enkeltes rett til liv, eiendom og
frihet i mange varianter er det sentrale i liberalismen.
Henrik Ibsen demonstrerer kanskje disse forskjellene mer kritisk inngående
enn noen idéhistoriker i dramaene Brand og Peer Gynt fra 1866 og
1867. Presten Brand legger så å si alt øde omkring seg under sin blinde misjon
for Verdensånden, mens Peer ødelegger sitt og andres liv gjennom sin
ubegrensede utfoldelse av individuell frihet.
Norges grunnlov er forbundet med flagget, og er et sterkt nasjonalsymbol.
Den er likevel ikke bare uttrykk for en idealistisk, historisk betinget idé om
nasjonalstatens suverenitet. Den er også et uttrykk for en politisk
liberalisering med grunnlag i de naturrettslige ideene bak revolusjonene i USA
og Frankrike: På grunn av sin natur har mennesket visse opprinnelige
rettigheter og plikter som står over statens politiske lovgivning.
Idealismens alternativ på
1800-tallet
I
kontrast til den naturrettslige ånden i vår grunnlov står statslæren til den
prøyssiske idealisten G. W. F. Hegel og den finske varianten av denne i
fennomanen Johan Vilhelm Snellmans Läran om staten (1842. Hans Hegel-inspirerte
statslære gir mening til forestillingen om finlenderne som ”Nordens prøyssere”.
I Läran om staten betoner
Snellman betydningen av nasjonalånden langt sterkere enn Hegel gjør. Denne nasjonale kraften viser seg
i språk, kultur og selvstendighetstrang. Gjennom individets dannelse innenfor
nasjonens ånd, moral, lover og institusjoner blir individet nasjonsbundet. Den
enkelte kan ikke velge bort nasjonen eller velge seg en annen, og
individet er underordnet historien og staten som det allmenne beste.
På dette grunnlaget avviser Snellman naturretten som etisk veiviser,
all den tid denne relativiserer det rette til den enkeltes lystbetonte
innfall. Snellman avviser også pliktetikken fordi samvittigheten i
virkeligheten ikke er én, men like mange som det finnes individer. Det er bare
staten som virkeliggjør det rette likt for alle dens medlemmer, for derved å
gjøre dem politisk og moralsk frie.
Lover
med legitimitet i nasjonalånden
I et motsetningsfylt forhold
til staten som nasjonalt fellesskap står borgerskapets økonomiske virksomhet,
hevder Snellman. Denne reguleres ikke av felleskapsmål,
men av konkurranse og et ubegrenset jeg-begjær som Ibsen viser oss i Peer
Gynt-skikkelsen. Det må lover til om ikke begjæret i borgerskapets økonomiske
virksomhet skal ødelegge fellesskapet. I så måte er advokatveldet et uttrykk
for at borgerskapet er ufritt og handler av egennytte, og ikke ut fra
forestillingen om det rette, sier Snellman.
Lovene er en
pilar i samfunnet som må utformes under veiledning av nasjonalånden, siden
denne er et uttrykk for tradisjonen og nasjonen. Skulle imidlertid staten
underlegges fremmede makter eller lover uten grunnlag i nasjonens tradisjon og moral,
ville lovgivningen bli fremmed for nasjonalånden. Det vil da oppstå et farlig
skille mellom statsforvaltningen og folket som lovene skal styre, på grunn av
det manglende samsvaret mellom rettsoppfatningen til lovforvalterne og
nasjonens innbyggere.
Om staten har
avgitt lovmyndighet til en fremmed makt eller overnasjonal folkerett, kan jo
staten dømmes etter lover som ikke er representative for nasjonalånden. Det
ville være et uttrykk for en rådende umoral og nasjonens forfall, for i
Snellmans tenkning vitner all slags kosmopolitisme om moralsk slapphet. Verken
staten eller historien er til for den enkelte i Snellmans tenkning, og
individet er innesperret i staten; ”det avgörande ordet skall staten ha, och då
hjälper inga appeller till högre forum”.
Kan
livet rettsliggjøres fullt ut?
Avstanden fra Norges grunnlov
til Snellman og idealismen var stor allerede på 1800-tallet, og er ikke blitt
mindre med årene. Etter 1999 har Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK)
hatt forrang foran norsk lov om disse står mot hverandre. Norske borgere kan i
kraft av norsk lov få den norske staten dømt ved et ”högre forum”, Den
europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg, EMD.
Den prinsipielle innretningen av Lønning-utvalgets
forslag om å heve individets rettigheter over statens er i pakt med Grunnlovens
naturrettslige ånd fra 1814. Den store forskjellen synes å ligge i tiden selv:
Den historisk betingede bevisstheten om (nasjonal)staten er en ganske annen i
dag enn i 1814, og det maktbærende, politisk korrekte samfunnslaget synes stort
sett å være ferdige med å være norsk på 1800-tallsmåten.
Ibsen var
dikter, Snellman filosof, mens Lønning er teolog og politiker. I hele
Grunnlovens levetid har diktere, filosofer, teologer og politikere påvirket
opinion og samfunnsutviklingen i saker som angår moralske og politiske aspekter
ved menneskets rettigheter og plikter – utenfor rettssalene. Det problemet som hefter
ved høstens grunnlovsrevisjon, er derfor kanskje mest teknisk-prinsipielt: Hvor
langt skal vi gå i å rettsliggjøre det å være menneske?
