Grunnloven, staten og den enkeltes rett

Lønning-utvalgets forslag til endringer i Grunnloven fremmes for Stortinget i september, og i den forbindelse etterlyser Inge Lønning debatt og engasjement i opinionen. Debattgrunnlaget er den omfattende rapporten fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven fra 19. november 2011.

Mellom idealisme og liberalisme

To store idésystemer har stått mot hverandre siden slutten av 1700-tallet: idealismen og liberalismen. Enkelt sagt forestiller man seg i den første at individets frihet er betinget av plikter for høyere ideer og instanser, som Gud, historie og (nasjonal)stat, mens den enkeltes rett til liv, eiendom og frihet i mange varianter er det sentrale i liberalismen.

Henrik Ibsen demonstrerer kanskje disse forskjellene mer kritisk inngående enn noen idéhistoriker i dramaene Brand og Peer Gynt fra 1866 og 1867. Presten Brand legger så å si alt øde omkring seg under sin blinde misjon for Verdensånden, mens Peer ødelegger sitt og andres liv gjennom sin ubegrensede utfoldelse av individuell frihet.

Norges grunnlov er forbundet med flagget, og er et sterkt nasjonalsymbol. Den er likevel ikke bare uttrykk for en idealistisk, historisk betinget idé om nasjonalstatens suverenitet. Den er også et uttrykk for en politisk liberalisering med grunnlag i de naturrettslige ideene bak revolusjonene i USA og Frankrike: På grunn av sin natur har mennesket visse opprinnelige rettigheter og plikter som står over statens politiske lovgivning.

Idealismens alternativ på 1800-tallet

I kontrast til den naturrettslige ånden i vår grunnlov står statslæren til den prøyssiske idealisten G. W. F. Hegel og den finske varianten av denne i fennomanen Johan Vilhelm Snellmans Läran om staten (1842. Hans Hegel-inspirerte statslære gir mening til forestillingen om finlenderne som ”Nordens prøyssere”.

            I Läran om staten betoner Snellman betydningen av nasjonalånden langt sterkere enn Hegel gjør. Denne nasjonale kraften viser seg i språk, kultur og selvstendighetstrang. Gjennom individets dannelse innenfor nasjonens ånd, moral, lover og institusjoner blir individet nasjonsbundet. Den enkelte kan ikke velge bort nasjonen eller velge seg en annen, og individet er underordnet historien og staten som det allmenne beste.

På dette grunnlaget avviser Snellman naturretten som etisk veiviser, all den tid denne relativiserer det rette til den enkeltes lystbetonte innfall. Snellman avviser også pliktetikken fordi samvittigheten i virkeligheten ikke er én, men like mange som det finnes individer. Det er bare staten som virkeliggjør det rette likt for alle dens medlemmer, for derved å gjøre dem politisk og moralsk frie.

Lover med legitimitet i nasjonalånden

I et motsetningsfylt forhold til staten som nasjonalt fellesskap står borgerskapets økonomiske virksomhet, hevder Snellman. Denne reguleres ikke av felleskapsmål, men av konkurranse og et ubegrenset jeg-begjær som Ibsen viser oss i Peer Gynt-skikkelsen. Det må lover til om ikke begjæret i borgerskapets økonomiske virksomhet skal ødelegge fellesskapet. I så måte er advokatveldet et uttrykk for at borgerskapet er ufritt og handler av egennytte, og ikke ut fra forestillingen om det rette, sier Snellman.

Lovene er en pilar i samfunnet som må utformes under veiledning av nasjonalånden, siden denne er et uttrykk for tradisjonen og nasjonen. Skulle imidlertid staten underlegges fremmede makter eller lover uten grunnlag i nasjonens tradisjon og moral, ville lovgivningen bli fremmed for nasjonalånden. Det vil da oppstå et farlig skille mellom statsforvaltningen og folket som lovene skal styre, på grunn av det manglende samsvaret mellom rettsoppfatningen til lovforvalterne og nasjonens innbyggere.

Om staten har avgitt lovmyndighet til en fremmed makt eller overnasjonal folkerett, kan jo staten dømmes etter lover som ikke er representative for nasjonalånden. Det ville være et uttrykk for en rådende umoral og nasjonens forfall, for i Snellmans tenkning vitner all slags kosmopolitisme om moralsk slapphet. Verken staten eller historien er til for den enkelte i Snellmans tenkning, og individet er innesperret i staten; ”det avgörande ordet skall staten ha, och då hjälper inga appeller till högre forum”.

Kan livet rettsliggjøres fullt ut?

Avstanden fra Norges grunnlov til Snellman og idealismen var stor allerede på 1800-tallet, og er ikke blitt mindre med årene. Etter 1999 har Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) hatt forrang foran norsk lov om disse står mot hverandre. Norske borgere kan i kraft av norsk lov få den norske staten dømt ved et ”högre forum”, Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg, EMD.

            Den prinsipielle innretningen av Lønning-utvalgets forslag om å heve individets rettigheter over statens er i pakt med Grunnlovens naturrettslige ånd fra 1814. Den store forskjellen synes å ligge i tiden selv: Den historisk betingede bevisstheten om (nasjonal)staten er en ganske annen i dag enn i 1814, og det maktbærende, politisk korrekte samfunnslaget synes stort sett å være ferdige med å være norsk på 1800-tallsmåten.

Ibsen var dikter, Snellman filosof, mens Lønning er teolog og politiker. I hele Grunnlovens levetid har diktere, filosofer, teologer og politikere påvirket opinion og samfunnsutviklingen i saker som angår moralske og politiske aspekter ved menneskets rettigheter og plikter – utenfor rettssalene. Det problemet som hefter ved høstens grunnlovsrevisjon, er derfor kanskje mest teknisk-prinsipielt: Hvor langt skal vi gå i å rettsliggjøre det å være menneske?