Fra Djupvik kan vi se over Lyngen, opp i Lyngsalpene, se de urgamle breene som
tiner og trekker seg stadig lengre opp, blir blå og svarte. Og borte. Det som
vi kan observere på orkesterplass fra en av verdens mest perifere utkanter,
ytterst i Kåfjord kommune, er en global oppvarming hinsides menneskelig
kontroll.
Klimaendringene
skjer langt raskere enn det forskerne hadde sett for seg, og én konsekvens er
at været er i ubalanse. I så måte er situasjonen for bøndene i Sør-Norge denne
tørkesommeren som den døde kanarifuglen i gruvegangen - det alarmerende
varselet om at det er fare på ferde.
Den nasjonale matvareberedskapen må økes lokalt
Det vedvarende uværet sørpå rammer
en nasjonal selvberging som i utgangspunktet er lav. Når det sentrale
jordbrukslandet rammes av tørke (som i år), blir matvareberedskapen kritisk. Neste
år kan avlingene regne bort (som i fjor). Dette er i tråd med risikoen for
ekstremvær som den globale oppvarmingen har medført.
En økt
matvareberedskap innebærer å ta mer av det beskjedne jordbruksarealet i Norge i
bruk, og å øke avlingene. Planteproduksjonen må økes betraktelig, og bøndene må
få vilkår som gjør det mulig å drive lønnsomt også gjennom skjøtsel og høsting
av mange små og til dels skrinne teiger, som her i Kåfjord.
En økt
matvareberedskap krever vedvarende skjøtsel av fulldyrket jord, istandsettelse
av gamle innmarksbeiter og en mer produktiv bruk av utmark. Produksjon av gras
og opparbeidelse av beiter ved gjerding må også lønne seg bedre enn i dag.
Støtte til nydyrking, grøfting og gjerding må derfor økes, og da gjennom
nærings- og miljørettede tiltak som monner.
Dagens tilskudd til særskilte miljøtiltak i landbruket er for puslete
Det er en stor bør som er lagt
på de lokale bøndenes skuldre: Han og hun skal ha en produksjon å leve av. De
skal sørge for den nasjonale matvareberedskapen. De skal pleie kulturlandskap
gjennom jord- og skogbruksdrift. De skal bokstavelig talt berede grunnen for
bolyst i utkantstrøk, for unike naturopplevelser og for næringsvirksomhet som
baserer seg på lokal natur og kulturlandskap.
Fylkesmannen
og den lokale landbruksmyndigheten forvalter i dag en tilskuddsordning
("Særskilte miljøtiltak i landbruket") som skal bidra til å ivareta natur-
og kulturminneverdier utover det som blir forventet gjennom vanlig
jordbruksdrift. Eksempler
på dette er restaurering av slåtteeng og innmarksbeite, istandsetting av
verneverdige bygninger, kulturminner og seteranlegg, samt rydding av stier og
gamle veifar i jordbrukets kulturlandskap.
Dette er gode
tiltak for kulturlandskapet i bygdene, bomiljøet og den lokale reiselivsbaserte
næringsvirksomheten. Samtidig er det klart at dette er å regne som
"overskuddstiltak". I det øyeblikket bonden som bruker markene legger
ned driften, vil ukontrollert gjengroing raskt gjøre kulturlandskapet ikke bare
ugjenkjennelig, men også ugjennomtrengelig, visuelt som fysisk, for turister og
turgåere.
Flere enn bøndene må bidra
Staten kan bidra med bedre
økonomiske rammevilkår ved sterkere å innarbeide følger av klimaendringene i
landbruksoppgjørene. Kommunen kan bidra med kompetanse og en forvaltning som
effektivt fremmer utvikling av det lokale landbruket: Tiltak som innebærer vedvarende
skjøtsel av fulldyrket jord, istandsettelse av innmarksbeiter og
tilrettelegging for en mer produktiv bruk av utmark, må verdsettes og
prioriteres.
En effektiv
beitedrift forutsetter at man både kan veksle mellom ulike beiter og beitedyr –
kvitsau og melkegeiter har ulike favoritter å beite på, gamalnorsk spælsau og
villsau har sine, mens hester og ammekyr (kyr som ikke brukes i
melkeproduksjon) har sine beitefavoritter. Variasjon øker kvaliteten.
Når mer av
utmarksarealet tas i bruk til beite, også av storfe, vil dette også motvirke den
massive gjengroingen som drives av klimaendringene. Utmarksbeite i kombinasjon
med aktivt skogbruk bidrar til en effektiv pleie av skog og skogbunn, med en
rikere flora og turopplevelse derav. Et aktivt landbruk er til beste for alle
som elsker å ferdes i naturen.
En lokal vinn-vinn-situasjon
Å møte globale klimaendringer
med lokale tiltak forutsetter at også lokalmiljøet bidrar til det felles beste
som følger av et aktivt landbruk. Lokale reiselivsaktører kan bidra med
informasjon til sine gjester om skrevne og uskrevne regler, og med organiserte
aktiviteter som er tilpasset landbruksaktiviteten.
Turfolk må benytte
oppsatte trappesteg og grinder om de skal passere et gjerde – og selvsagt huske
å lukke grindene etter seg. Hunder må alltid holdes i bånd i beiteområder, også
etter den generelle båndtvangens utløp 20. august. Her kan kommunen bidra med
så vel informasjon som lokal forskrift.
Dersom det
lokale landbruket skal kunne oppfylle de krav og forventninger som stilles til
lønnsomhet, lokal landskapspleie og nasjonal selvberging i klimaendringens tid,
bør også lokale grunneiere bidra aktivt. Å leie ut jord til en symbolsk pris er
i så måte en selvfølge, men grunneiere kan også bidra aktivt til nydyrking,
grøfting og gjerding, og dermed rehabilitering av egen eiendom gjennom
samarbeid med lokale bønder. At det er en opplagt vinn-vinn-situasjon, kan jeg
skrive under på.
