Er det fornuftig å la elevene ha tilgang på datamaskiner og Internettet i undervisningstiden når vi vet at de misbruker dette verktøyet til spill og sosial aktivitet? Det paradoksale er at det kan være fornuftig å avvise IKT-verktøyene, til tross for at de er de fremste produktene av Vestens rasjonalisme og vitenskapskultur. Eller er dette irrasjonelt bakstreveri i 2009?
En klasse på Vg3 i utdanningsprogram for studiespesialisering har norsk i dagens første økt. Klassen er rolig, med unntak av en gruppe på fem-seks elever som ler og snakker høyt. Det er likevel ikke disse som blir fulgt av norsklektorens argusøyne.
Han ser de 23 som lett bakoverlent stirrer inn i skjermene mens fingrene går på tastaturet, skjønt ingen skulle skrive noe – ennå – og han vet med seg selv at nå gjør de det igjen, er på MSN, Facebook eller spiller obskure dataspill.
Han behersker seg, for bare bakgrunnsbildene på skrivebordene og de uskyldige uttrykkene i elevansiktene vil være å se om han forsøker å ta dem på fersken. Etter en kort tenkepause kommer det fra ham: - Legg ned lokkene, vi tar for oss oppgaven i fellesskap på tavla!
Fra nasjonalisme til scientisme?
Kunnskapsløftet forutsetter at den norske skolen skal reflektere samfunnsutviklingen ved at ny viten og teknologi brukes i opplæringen. I norskfaget er det derfor ikke lenger vesentlig at elevene møter nasjonens skriftspråk gjennom nasjonallitteraturen under forestillingen ”én stat, én nasjon, ett folk”.
Elevene skal møte tekster fra Vestens litterære kanon, og de skal beherske argumentasjonsteknikk og elektroniske kommunikasjonsmidler. Elevene skal følgelig arbeide med litteratur og formidlingsteknikker som står den vestlige vitenskapstradisjonen nær.
Fra et ståsted i norskfagets nasjonale dannelsestradisjon synes det da betimelig å reise følgende problemstilling: Har norsk skole en vitenskapskultur som er sterk nok til å kompensere for bortfallet av den nasjonale kraften i skolens kjernefag?
Bærbare PC-er som uttrykk for vitenskapskulturens kår i skolen
Det innledende eksemplet fra en norskøkt illustrerer en motsetning mellom underholdning og vitenskap som er bygd inn i elevenes bærbare PC-er. Dette er en motsetning som er harmonisert i samfunnet for øvrig, og som kan være til skade for vitenskapskulturen i skolen.
I formidlingen fra vitenskapene har underholdningsmedier vel så sterk gjennomslagskraft som lærere og klasserom. Det er ikke primært opplæringen i skolen, men oftere programmene på Discovery Channel og National Geographic Channel som får min sønn på elleve til å stille meg store spørsmål, om big bang og sorte hull, om broers bæreevne og om ulike metallers ulike egenskaper.
Unge mennesker har en utsøkt evne til å sette spørsmålstegn ved forhold i sin egen tilværelse, og for å fremme vitenskapskulturen skulle deres lærere kanskje tenke mer som filosofen Hans Skjervheim. Han mente at lærerens sentrale oppgave er å få eleven til å tenke ”Å, fan – her er det noe jeg vil vite mer om!”
Vet du hvem Caspar Wessel var?
Jeg lærte selv noe nytt av en annen av våre samfunnsvitere, Sigurd Skirbekk, da jeg leste Prosa 3/08. Der spør Skirbekk meg om jeg vet hvem Caspar Wessel var. Caspar Wessel? Han var bror til Johan Herman Wessel, han som ga oss uttrykket ”å rette baker for smed” i fortellingen ”Smeden og bageren”, og som fikk oss til å le av sine gravsteinvers, som ”Her ligger Walt. Han gjorde malt. Og det var alt”. Eller ”Man sukker, for han er ei mer. Man husker hva han var, og ler.”
Problemet til Caspar Wessel er at knapt noen husker verken mannen eller verket, i Norge, vel å merke. I et stort verk som kom ut på det prestisjetunge HarperCollins-forlaget i New York i 2004, regnes Caspar Wessel likefullt for å være av de fire tusen viktigste forskerne i verden mellom år 850 f. Kr. og 1950. Grunnen er at Wessel skrev et manuskript i 1797 med en beskrivelse av et ordnende prinsipp for massestatistiske analyser og geometrisk fortolkning av komplekse tall.
Hvilket ordnende prinsipp? Jo, det våre elever må forholde seg til som x-aksen og y-aksen. Caspar Wessel het han som ga verden x- og y-aksen, og han var bror til dikteren Johan Herman Wessel, som til sin egen gravstein foreslo følgende nonsensinnskrift: ”Han syntes født til bagateller, og noget stort han ble ei heller.” Dette har kulturbevisste norsklærere forhindret, men hvem skal rydde plass i historien til våre naturvitenskapelige forskere og oppdagere i fortid, nåtid og fremtid?
På den annen side…
I korridoren sitter elever langs veggene med plugger i ørene og PC-er i fangene og venter på sine respektive lærere og lektorer, men utenfor kjemilaben venter ingen. Døren er åpen og rommet fylt av ungdommer som løser reaksjonslikninger, konstruerer molekylmodeller og simulerer kjemiske prosesser, alene og i grupper. En elev demonstrerer sin egen løsning for resten av gruppen i en animert tredimensjonal modell på den digitale tavlen.
- Vi har forresten avtalt med prosessfag at vi drar bort til dem i neste uke for å se om vi kan bidra med noe til elevbedriften deres – kan ikke du snakke med norsklektoren slik at vi får bruke norsktimene onsdag til dette?
Kjemilektoren er skeptisk, men nikker, lover og ser interessert på modellen på den digitale tavlen.
- Det der er et bra stykke arbeid, sier hun, og smiler mot klassen.
Men det er det knapt noen av elevene som ser eller hører, for hver og en er opptatt med sitt bak oppslåtte lokk på sine bærbare PC-er.
