Papirpublisert som kronikk i Nordlys 7. august 2010.
I Troms kan vi oppleve at opptil førti prosent av elevene som er under videregående opplæring, ikke fullfører. Når Nordlys og iTromsø lager saker om dette problemet, bruker de gjerne Kongsbakken-bygningen som illustrasjon.
Det er et interessant valg, ettersom leserne med det blir bedt om å se i en annen lei enn den problemet befinner seg i. Frafallsproblemet har ikke sin rot i videregående opplæring, og i alle fall ikke i Kongsbakken.
Den offentlige drøftningen av frafallsproblemet har i stor grad blitt orientert mot innholdet i den videregående opplæringen. De som har løftet blikket litt mer, har pekt på ungdomsskoleårene som problemet.
I det følgende vil jeg invitere til å løfte blikket enda mer. Mitt utgangspunkt er at frafallet i videregående skole i betydelig grad er forutbestemt fra 6-åringene skrives inn i skolen. Postnummeret til skolen gir klare indikasjoner på barnets mulighet til å foreta frie fremtidsvalg etter den 10-årige grunnopplæringen.
Postnummereffekten
Det store frafallet fra videregående skole kan forklares på forskjellige måter. Én faktor kan imidlertid ikke tillegges stor nok vekt: Elever med svake ferdigheter i å lese, skrive og regne har dårlige odds for å fullføre videregående opplæring. Derfor er Kunnskapsløftet så sterkt orientert mot basisferdighetene, og derfor gjennomfører vi årlige Nasjonale prøver for å kartlegge dem.
Mediene er opptatte av resultatene fra Nasjonale prøver, og vi inviteres til å lese resultatoversikten som fotballtabeller der alle lagene er samlet i én divisjon, uansett ressurser – Mandalskameratene er plassert i samme tabell som Manchester United. Her kommer levekårene og den sosiale reproduksjonen inn i bildet.
Den kommunale skolestrukturen er distrikts- og bydelsorganisert, og vi kan som regel forutsi resultatene til Nasjonale prøver etter barneskolen ut fra ungdomsskolenes postnummer. Om man legger årets oversikt over Tromsø-skolenes resultater til Nasjonale prøver i 8. klasse ved siden av SSBs sist oppgitte bydelsoversikt i levekårindeksen (2008), får man få overraskelser: Skoler som rekrutterer fra områder med høyt utdannings- og inntektsnivå, ligger høyest på tabellen, mens skoler med motsatt levekårskår ligger nederst.
Frafallsproblemet er et barneskoleproblem
Ferdighetsgrunnlaget for å fullføre videregående opplæring er lagt når barna forlater barneskolen. Det må følgelig iverksettes tidlig innsats med robuste ressurser og rammer for å gi tilnærmet alle elever muligheter til å fullføre videregående opplæring.
Som robuste ressurser og rammer tenker jeg faglig og metodisk flinke lærere med omsorg og respekt for barnas læringsprosess. Barna i risikosonen trenger også disiplinære rammer som gjør dem trygge på seg selv og andre trygge på dem. Dette er et ansvar rektorene må være seg særlig bevisst. De må stå opp og forsvare skolen mot den ettergivenhetskulturen som har fått bre seg med læreryrkets autoritetsfall.
Jeg kan ikke forstå at det skal være nødvendig for enkelte skoler å måtte henvise ti prosent av elevene til PPT på grunn av lærevansker. Jeg kan heller ikke forstå hvordan det er mulig at tjue prosent av guttene i Norge kan avslutte grunnopplæringen som funksjonelle analfabeter. Det kan umulig skyldes disse guttene selv, med mindre norske gutter har en genfeil som hindrer dem i å lære å lese.
Det tror jeg ikke de har. Jeg tror vi har sunne og lærenemme gutter og jenter i norsk skole. Det kan bare skyldes en systemfeil at de ikke lærer det de skal. Jeg kan akseptere at to-tre prosent av elevene kan ha behov for særskilt tilrettelagt opplæring i grunnopplæringen. Mange av de elevene som i dag sendes til diagnostisering av PPT, kunne sluppet dette gjennom en robust ressursanvendelse i normalopplæringen de første skoleårene.
Det skulle heller ikke være behov for å ta opp mer enn to-tre prosent på særskilte vilkår til videregående opplæring. At enkelte videregående skoler opplever at tjue prosent av et årskull tas opp på særskilte vilkår, kan bare bunne i den samme systemfeilen. Vi bruker altfor mye penger i videregående opplæring på å løse et barneskoleproblem.
La læreplanene være i fred!
Det er ikke læreplaninnholdet i videregående opplæring som er problemet, ikke når det er elevenes manglende ferdigheter i å lese, skrive og regne som forhindrer dem fra å fullføre. Ungdomsskolen er heller ikke problemet - det er ingen som begynner på ungdomsskolen for å lære seg å lese, skrive og regne. Det skal man allerede kunne.
Å rette frafallstiltakene mot det teoretiske innholdet i videregående skole kan bare få ødeleggende virkninger. De læreplanene vi har, er ikke laget for å gjøre livet surt for våre elever – tvert imot. De er laget for å sikre samfunnet deres den kompetansen som næringsliv og offentlig sektor trenger, og vi lever i et stadig mer språk- og teknologibasert samfunn.
Ved Kongsbakken fullfører så å si alle våre elever, og mange av dem skal innta sentrale stillinger og funksjoner i samfunnet med grunnlag i fremragende faglige resultater. Bildet av Kongsbakken-bygningen kan derfor illustrere at det meste går godt i den videregående opplæringen i Troms fylkeskommune - frafallsproblemet hører ikke hjemme her.
