Kronikk i Nordlys 4. april.
7. april er det premiere på Hålogaland teaters oppsetning av Henrik Ibsens En folkefiende fra 1882. Dr. Tomas Stockmanns vilje til å betale den høyeste pris for sannheten er et ikon for det moderne og modige, sannhetssøkende individets ensomme kamp mot den kompakte majoritet: "Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene."
En folkefiende føyer seg fint inn i HTs programprofil under Iren Reppen. Tilbudet er særdeles nyttig for norskundervisningen vår, i og med at både klassikere og ny scenekunst gjøres levende fra HTs scener. Ikke alle ser like lyst som dette på Ibsens skjebne i skolen. I boken Hvorfor Ibsen? som kom ut i desember 2010, uttrykker høyskolelektor i norsk og tidligere skuespiller Ane Hoel dyp bekymring for at Ibsen skal falle ut av norskfaget.
Grunnen til bekymringen er at verken Ibsens navn eller verker er nevnt i norsklæreplanen; Ibsen fremstår ikke som et nasjonalt anliggende i skolen. Ordet ”skjønnlitteratur” er dessuten gjennomgående skiftet ut med ”kultur”, noe som uttrykker den omdefineringen av norskfaget som vi i dag også finner ved høyskoler og universiteter.
Det nye norskfagets økonomiske pragmatisme
I motsetning til alle tidligere norsklæreplaner har imidlertid den gjeldende norsklæreplanen verken nasjonal dannelse som mål eller en kanonisert nasjonallitteratur som middel for å nå sine mål. Skolen skal ikke lenger bygge nasjonalstaten, noe som følger av våre politikeres tilpasning av skolen til samfunnsutviklingen.
Da EØS-avtalen ble iverksatt i 1994, inntrådte en serie tilpasninger til EU-strategier, herunder Lisboa-traktaten. Forenklet følger det av denne at våre barn fortrinnsvis trenger en konkurransedyktig kompetanse for å kunne bli så vel effektive arbeidstakere som smarte konsumenter. I Kunnskapsløftet skal derfor alle læreplaner bidra til å løfte befolkningens ferdigheter i å uttrykke seg skriftlig og muntlig, lese, regne og bruke datateknologi.
Derved kan de også sikre næringslivets konkurranseevne i en globalisert økonomi - noe skal vi jo leve av. I denne sammenhengen viser selv ordet ”kultur” primært til et økonomisk interessefelt i 2011 – "man skal ei lese for å sluke, men for å se hva man kan bruke", triumferte Peer Gynt allerede i 1867.
”Om jeg hamrer eller hamres –”
Individets storhet og begjær er bærende for den økonomisk liberalistiske samfunnsutviklingen som norsklæreplanen står i og skal ivareta gjennom Kunnskapsløftet. Dette fanger Peer Gynts erotiske verdirelativisme i et nøtteskall. Peers manifest er derfor mer i pakt med det egosentriske egenlykkesmedsamfunnet vi vel faktisk lever i, enn det sosiale alleskalmedsamfunnet som våre regjerende politikere forfekter:
Det gyntske selv, - det er den hær
av ønsker, lyster og begjær, -
det gyntske selv, det er det hav
av innfall, fordringer og krav,
kort sagt alt som nettopp mitt bryst hever,
og gjør at jeg, som sådan, lever.
Slik speiler den sosiale karakterbristen som Henrik Ibsen formulerer for Peer Gynt, også vår tids ideologiske overbygning. Når så den norske skolen skal bygge på EUs Lisboa-traktat, nordamerikansk postmodernisme og en global nyliberalisme, på vår tid overhodet, må vi selvsagt åpne skoledøren for Peer!
Riktignok risper Ibsens ironi oss her, for Peer realiserer ikke bare liberalismens frihetsmål, han tar seg også friheter i ly av vulgærliberalismens oppfordringer til individet - vær deg selv, nok!
"Hvis alt du ga foruten livet, da vit at du har intet givet"
Selvnyteren Peer har sitt ideologiske motstykke i presten Brand og hans autoritære idealisme i Brand (1866). Gjensynet med dr. Stockmann på HT blir også et gjensyn med Ibsens refleksjoner over idealismen. Både Brand og Stockmann bærer store og tunge bud, om enn fra to vidt forskjellige kilder, den virkende verdensånden og den verkende samvittigheten.
I En folkefiende blir det individuelle samvittighetsansvaret prøvet som opphøyet ideal, mens selvets samvittighet blir avvist og underkastet idealene om verdensåndens virke i Brand. I begge tilfeller er prisen høy: Den enkelte må ville ofre alt for det sanne, det gode og det rette, enten dydene representeres av individ eller Gud.
Noen offer er nødvendige, og i idealismen er kravene om slike offer absolutte – ”intet eller alt” er den ideale fordringen. Det er Gud som virker gjennom Brand, og som individ er han og hans samvittighet derfor verdenshistorien uvedkommende: "ett er målet, - det å blive tavler hvorpå Gud kan skrive".
Det moderne er lenket til Ibsen fra gjennombrudd til sammenbrudd
En folkefiende aktualiserer også varslersaker som har versert i mediene de siste årene. Som alltid utfordrer Ibsens tanker både gamle og unge, åpner for moralske valg vi helst ikke vil ha. Skulle da ikke Ibsens verker være tilgjengelige i norskfaget?
Selvsagt skal de det. Skolereformer kommer og går, men marmormonumenter og norskfagtradisjoner lar seg ikke så lett rikke eller velte. I taust samspill med kunstnerne på HT bidrar derfor også norsklærerne i formidlingen av Ibsens erkjennelsesstimuli til ungdommen.
Ane Hoel og andre gode venner av Ibsen har derfor lite å frykte, for fagbevisste norsklærere vil aldri sende Ibsen og hans verker på dør. I alle fall ikke før det moderne sammenbruddet ligger langt bak oss, og grunnlaget for en levende erkjennelse av det moderne samfunnets moralske vilkår har forsvunnet. Da kan selv Ibsen tape sin makt - men ”for den saks skyld vær uforsagt, man dør ei midt i femte akt.”
