Landskap og landbruk i klimaendringens tid

Kronikk i Nordlys 24. juli 2018.

Fra Djupvik kan vi se over Lyngen, opp i Lyngsalpene, se de urgamle breene som tiner og trekker seg stadig lengre opp, blir blå og svarte. Og borte. Det som vi kan observere på orkesterplass fra en av verdens mest perifere utkanter, ytterst i Kåfjord kommune, er en global oppvarming hinsides menneskelig kontroll.

Klimaendringene skjer langt raskere enn det forskerne hadde sett for seg, og én konsekvens er at været er i ubalanse. I så måte er situasjonen for bøndene i Sør-Norge denne tørkesommeren som den døde kanarifuglen i gruvegangen - det alarmerende varselet om at det er fare på ferde.

Den nasjonale matvareberedskapen må økes lokalt

Det vedvarende uværet sørpå rammer en nasjonal selvberging som i utgangspunktet er lav. Når det sentrale jordbrukslandet rammes av tørke (som i år), blir matvareberedskapen kritisk. Neste år kan avlingene regne bort (som i fjor). Dette er i tråd med risikoen for ekstremvær som den globale oppvarmingen har medført.

En økt matvareberedskap innebærer å ta mer av det beskjedne jordbruksarealet i Norge i bruk, og å øke avlingene. Planteproduksjonen må økes betraktelig, og bøndene må få vilkår som gjør det mulig å drive lønnsomt også gjennom skjøtsel og høsting av mange små og til dels skrinne teiger, som her i Kåfjord.

En økt matvareberedskap krever vedvarende skjøtsel av fulldyrket jord, istandsettelse av gamle innmarksbeiter og en mer produktiv bruk av utmark. Produksjon av gras og opparbeidelse av beiter ved gjerding må også lønne seg bedre enn i dag. Støtte til nydyrking, grøfting og gjerding må derfor økes, og da gjennom nærings- og miljørettede tiltak som monner.

Dagens tilskudd til særskilte miljøtiltak i landbruket er for puslete

Det er en stor bør som er lagt på de lokale bøndenes skuldre: Han og hun skal ha en produksjon å leve av. De skal sørge for den nasjonale matvareberedskapen. De skal pleie kulturlandskap gjennom jord- og skogbruksdrift. De skal bokstavelig talt berede grunnen for bolyst i utkantstrøk, for unike naturopplevelser og for næringsvirksomhet som baserer seg på lokal natur og kulturlandskap.

Fylkesmannen og den lokale landbruksmyndigheten forvalter i dag en tilskuddsordning ("Særskilte miljøtiltak i landbruket") som skal bidra til å ivareta natur- og kulturminneverdier utover det som blir forventet gjennom vanlig jordbruksdrift. Eksempler på dette er restaurering av slåtteeng og innmarksbeite, istandsetting av verneverdige bygninger, kulturminner og seteranlegg, samt rydding av stier og gamle veifar i jordbrukets kulturlandskap.

Dette er gode tiltak for kulturlandskapet i bygdene, bomiljøet og den lokale reiselivsbaserte næringsvirksomheten. Samtidig er det klart at dette er å regne som "overskuddstiltak". I det øyeblikket bonden som bruker markene legger ned driften, vil ukontrollert gjengroing raskt gjøre kulturlandskapet ikke bare ugjenkjennelig, men også ugjennomtrengelig, visuelt som fysisk, for turister og turgåere.

Flere enn bøndene må bidra

Staten kan bidra med bedre økonomiske rammevilkår ved sterkere å innarbeide følger av klimaendringene i landbruksoppgjørene. Kommunen kan bidra med kompetanse og en forvaltning som effektivt fremmer utvikling av det lokale landbruket: Tiltak som innebærer vedvarende skjøtsel av fulldyrket jord, istandsettelse av innmarksbeiter og tilrettelegging for en mer produktiv bruk av utmark, må verdsettes og prioriteres.

En effektiv beitedrift forutsetter at man både kan veksle mellom ulike beiter og beitedyr – kvitsau og melkegeiter har ulike favoritter å beite på, gamalnorsk spælsau og villsau har sine, mens hester og ammekyr (kyr som ikke brukes i melkeproduksjon) har sine beitefavoritter. Variasjon øker kvaliteten.

Når mer av utmarksarealet tas i bruk til beite, også av storfe, vil dette også motvirke den massive gjengroingen som drives av klimaendringene. Utmarksbeite i kombinasjon med aktivt skogbruk bidrar til en effektiv pleie av skog og skogbunn, med en rikere flora og turopplevelse derav. Et aktivt landbruk er til beste for alle som elsker å ferdes i naturen.

En lokal vinn-vinn-situasjon

Å møte globale klimaendringer med lokale tiltak forutsetter at også lokalmiljøet bidrar til det felles beste som følger av et aktivt landbruk. Lokale reiselivsaktører kan bidra med informasjon til sine gjester om skrevne og uskrevne regler, og med organiserte aktiviteter som er tilpasset landbruksaktiviteten.

Turfolk må benytte oppsatte trappesteg og grinder om de skal passere et gjerde – og selvsagt huske å lukke grindene etter seg. Hunder må alltid holdes i bånd i beiteområder, også etter den generelle båndtvangens utløp 20. august. Her kan kommunen bidra med så vel informasjon som lokal forskrift.

Dersom det lokale landbruket skal kunne oppfylle de krav og forventninger som stilles til lønnsomhet, lokal landskapspleie og nasjonal selvberging i klimaendringens tid, bør også lokale grunneiere bidra aktivt. Å leie ut jord til en symbolsk pris er i så måte en selvfølge, men grunneiere kan også bidra aktivt til nydyrking, grøfting og gjerding, og dermed rehabilitering av egen eiendom gjennom samarbeid med lokale bønder. At det er en opplagt vinn-vinn-situasjon, kan jeg skrive under på.