Bare én karakter i norsk?

Kronikk publisert i Nordlys 12. juli 2010.

Denne gangen forsvant den ganske langsomt. Det begynte med halen, ytterst ute i spissen, og endte med smilet som ble stående igjen en stund etter at resten var borte. Tja, jeg har ofte sett katter uten noe smil, tenkte Alice, – men et smil uten katt! Jeg tror det er det rareste jeg har sett i hele mitt liv.

Slik opphever Lewis Carroll Alices realistiske forventninger til sammenhenger i Eventyrland. I utarbeidelsen av Kunnskapsløftet ble et liknende forventningsbrudd gjentatt i norskfaget - det er ikke sammenheng mellom karakteruttrykk og læreplaninnhold. Uttrykk som viser til noe vi ikke kan se, er som smil uten katt.

I disse dager mottar avgangselevene sine vitnemål fra videregående skole. Mange av elevene på de studieforberedende utdanningsprogrammene vil oppleve at hele fem av vitnemålskarakterene er norskkarakterer. Norskfaget får dermed en betydelig innvirkning på det karaktersnittet som danner grunnlaget for deres søknad om opptak til universiteter og høgskoler – over 20 % for enkelte. Dette stiller krav om en særskilt høy bevissthet omkring vurderingssystemet i norsk.

Den gjeldende læreplanen er innrettet mot et sett kompetansemål som kan brytes ned til tre hovedkategorier: 1. Eleven skal ha ferdigheter i tekstanalyse. 2. Eleven skal ha formidlingsferdigheter, muntlig som skriftlig på begge målformer. 3. Eleven skal ha kunnskap om norsk og nordisk språk- og kulturhistorie i et europeisk perspektiv.

Vurderingssystemet er derimot innrettet mot en læreplan med tre hovedområder – formidlingsferdigheter i skriftlig hovedmål og sidemål samt muntlig - som skal ha selvstendige karakterer. Denne læreplanen finnes ikke - norskkarakterene viser til noe vi ikke kan se.

Passive skoleeiere åpner for privatpraksis i skolene
Norskfaget fremstår som tre fag med én læreplan og med et vurderingssystem som er svakt forankret i læreplanens formål, hovedområder og kompetansemål. Resultatet er at vurderingen av elevens kompetanse til å produsere og analysere tekster, eller hennes kunnskap om språk og kultur, i prinsippet kan foregå innenfor alle tre karakterområdene.

Storting og regjering mente nok, dog uten å si dette påfallende høyt og tydelig, at skoleeierne skulle utarbeide planer og systemer som fylte ut den målstrukturen som Kunnskapsløftet vitterlig bare er. Regelen er dessverre at skoleeierne har unnlatt å utvikle lokalt samordnende læreplaner med samsvarende vurderingssystem. Det har dermed i stor grad vært opp til den enkelte skole – i ytterste konsekvens den enkelte lærer – å løse plan- og vurderingsproblemet i norskfaget.

Som om ikke dette var nok, har norskfaget utviklet et rykte som et mekanisk og monotont rettefag med høy slitasje og lav rekrutteringsevne. Det er synd, for knapt noe annet fag har et så spennende og variert innhold som nettopp norskfaget. Og knapt noe annet fag er så viktig for elevenes dannelse og karriere – morsmålet er alle vitenskapers mor.

Vurderingsmengden kan kvele kvaliteten i norskfaget
Selv om faget i utgangspunktet er spennende og våre norsklærere er arbeidsomme og nøysomme, må arbeidsgiver likevel spørre seg hvilken innvirkning rammebetingelsene kan ha på den enkelte norsklærers utvikling og mestring av sitt eget fag. Det gjelder da motivasjon, arbeidsglede og nødvendig overskudd, ikke bare i klasserommet, men også i faglag, skoleorganisasjon og i familieliv.

For å kunne sette én halvårskarakter i en norskdisiplin forventes norsklæreren tradisjonelt ha minst to vurderingsgrunnlag fra hver elev, og på skoler med stort søkergrunnlag har man sjelden færre enn 28 elever i hver klasse. Når så skolene ikke har flere norsklærere enn det de minst må ha, innebærer det at de fleste norsklærerne underviser to klasser i norsk.

I så fall skal våre norsklærere ha vurdert minst 28x2 grunnlag i hver av de tre disiplinene i hvert halvår - 168 vurderinger i hver klasse eller 336 til sammen. I tid kan dette utgjøre fire ukers arbeid hvert halvår når norsklæreren bruker en halvtime på hver vurdering. Dette bør være vel anvendt tid!

Er det nok med én karakter i norsk?
Kan det være en løsning på vurderingsproblemet å redusere antall norskkarakterer, for derved å gjøre fagets innhold og vurderingsuttrykk mer helhetlig og kvalitetspreget? Ved Fana gymnas i Bergen har man i ett år hatt en prøveordning med færre norskkarakterer, og kollegiet ønsker nå å forlenge den, blant annet med følgende begrunnelser:

• Det er blitt mindre mas på elevene om å skaffe seg karakterer i tre norskfag.
• Det er blitt enklere å vurdere kombinerte deler av faget, som sammensatte tekster.
• De enkelte kompetansemålene er blitt bedre ivaretatt i et mer helhetlig norskfag.
• Nynorsk har fått ny status ettersom elevene må ha gode sidemålskunnskaper for å kunne drive norskkarakteren over middels.

Med grunnlag i ovenstående argumentasjon og skoleeiers støtte kommer Kongsbakken videregående skole til å følge Fana gymnas' eksempel, og prøve ut en ordning med bare én karakter i norsk på Vg1 og Vg2 neste år – om Utdanningsdirektoratet godkjenner vår søknad.

Én eller tre karakterer i norsk - våre elever skal uansett erobre sentrale stillinger og funksjoner i samfunnet med grunnlag i fremragende faglige resultater. Dette kan de lykkes med gjennom aktiv tilstedeværelse og faglig trivsel sammen med lærerne sine i skolens ulike undervisningsrom – våre elever vil fortsatt oppleve Kongsbakken som et stort smil med katt i deres karrierebygging!