Twittersk sirenesang

Publisert som Aftenpostens hovedinnlegg på debattsiden den 29. juli. Det følgende er den opprinnelige teksten, før forkorting til 4000 tegn.

Nye digitale medier har medført et sterkt økende tekstkonsum i samfunn hvor lese- og skrivekunsten har stått sterkt i århundrer. Samtidig er det en synkende evne til å lese lengre tekster der leseren forventes å følge forfatterens tempo og resonnement. Hvilke konsekvenser kan dette få for vitenbaserte samfunn, som forutsetter en fordypende lesemåte?

I en kronikk i Aftenposten 23. juli reflekterer Trond Berg Eriksen over hva det vil si å være intellektuell. Han refererer i den forbindelse sin intellektuelle kanon. Felles for de fleste av hans utvalgte er at de er forfattere av viktige tekster. Dersom vår evne til å lese lange tekster svekkes betydelig, vil imidlertid Eriksens ”Hall of Fame” fremstå som et mausoleum over lese- og skrivekunsten slik vi kjente den.

En grunn til å frykte dette kunne leses i Aron Lunds leder i Expressen to dager tidligere, der Lund hevder at Twitter gjør oss dumme: ”Den generation som blixtsnabbt plockar länkrussin ur Twitterflödets hundrafyrtioteckens¬kakor är usel på att läsa samma mängd text i linjär följd. Nu tappar vi koncentrationen så fort det blir fråga om att följa någon annans tankegång, förlorar fart om vi inte får jaga de egna intellektuella impulserna.”

Et bærende premiss for denne slutningen er at de digitale mediene åpner for en radikalt annen lesemåte enn den fordypende lesningen. Skjermlesergenerasjonen skanner tekster etter essenser, skifter raskt mellom kilder og navigerer etter informasjonslenker på tvers av tekstene. Hva er tilbake av den intellektuelles emneformidling når knapt noen anstrenger seg for å lese hennes sammenhengende refleksjon, men heller skummer eklektiske essenser om emnet på Internettet?

Såkalt sosiale medier har sine antisosiale sider
I den tradisjonelle lesningen overgir leseren seg til forfatterens refleksjon - leseren fortrenger sitt behov for å hevde seg selv til fordel for å la den andre fullføre sitt resonnement. I den nye lesemåten er det derimot leserens innfall og tankespring som regjerer.

Leseren krever selv å være den skapende gjennom sine kombinatoriske valg og bortvalg av tekstelementer, hevder Aron Lund i sin leder. Det vi velger bort, er det som yter motstand, slik som de lange tekstene med de fremmede perspektivene og innfløkte argumentene. De tekstene som ikke er anbefalt av noen vi følger eller er venner med via sosiale medier.

De tradisjonelle mediene er ikke upåvirket. Avisene prioriterer kortfattet stoff ut fra en snever målgruppetenkning på bekostning av forestillingen om en opplyst allmennhet. Her kan vi minnes den kanadiske kommunikasjonsforskeren Harold Innis’ påstand om medienes innvirkning på tre bevissthetsområder: 1. Interessene eller de tingene vi tenker på. 2. Symbolene eller de tingene vi tenker med. 3. Kommunikasjonsfellesskapene eller de stedene tanker utvikles og formidles.

Dette gjør mediene til velegnede redskaper for indoktrinering og propaganda i totalitære samfunn. Samtidig må Innis’ tre områder antas også å kunne gjøres gjeldende for de nye mediene i nettsamfunn med ubegrenset frihet. Forskjellen er at hvert individ her opptrer som redaktør og sensor i produksjonen av sin private forestilling - andre autoriteter er fraværende. Dette fraværet åpner for et mylder av sekterisme og konspirasjonsteorier på Internettet, og kommunikasjonsfellesskapene sluttes i stadig snevrere sirkler, hevder Aron Lund.

Alle får det de vil ha - og vet ikke om noe annet
Hva vil skje om den nye lesemåten helt fortrenger den lese- og skrivekunsten som Europas borgerlig-liberale samfunn er tuftet på? En fortrengning vil neppe bare medføre endringer av kommunikasjonsfellesskapene, men også av maktstrukturer og politisk organisering av de europeiske samfunnene. Personer og figurer, reelle som fiktive, vil bli enda viktigere for meningsproduksjonen på bekostning av partier og ideer.

Et uttrykk for en slik fortrengning kan være at det ikke spørres etter stabile og funksjonelle hukommelsessentrum som er basert på autoritative utvelgelser fra dynamiske ideer. Det vesentlige vil være å konsumere mest mulig av det flyktige som tilfredsstiller ens lyster her og nå, gjerne anbefalt av digitale følgesvenner.

Et uttrykk for en fortrengning kan være at det ikke spørres etter felles, autoritative hukommelsessentrum som er basert på innsiktsfulle utvalg og dynamiske ideer. Det vesentlige vil være å konsumere mest mulig av det som tilfredsstiller ens lyster her og nå, anbefalt av digitale følgesvenner. Alle får det de ber om, og samfunnet fragmenteres intellektuelt og ideologisk.

En slik kommunikasjonskultur vil være en nytelsesorientert glemselskultur der individene lenkes til hverandre digitalt, men ikke moralsk. Kommunikasjonen foregår uten at det etableres gjensidig forpliktende kommunikasjonsfellesskap. I moralsk henseende er dette en teknisk-pragmatisk kommunikasjon heller enn praktisk, for å si det med den tyske tenkeren Jürgen Habermas.

Eller for å se det fra Aron Lunds svenske ståsted: ”På gott och ont bleknar föreställningen om en gemensam svensk referensram bort. Alla får vad de ber om, och samhället fragmenteras intellektuellt och ideologisk.”

Intellektuell kommunikasjon er dialektisk og fellesskapsbyggende
Den fordypende lesningens svanesang er et scenario som ikke behøver bli virkelig. I så fall kreves det en rehabilitering av allmennhetens evne til å lese lange tekster med et erkjennelsesorientert innhold. Dette vil være i tråd med den hegelske sannheten om at en overordnet rasjonalitet og en høy grad av dannelse og fornuft i befolkningen, er en forutsetning for en positiv fremtid for fellesskapet – og dermed for individet.

Noen må også i fortsettelsen ta ansvar for fellesskapets hukommelse og retning, og et slikt ansvar innebærer å bidra til opplyste, liberale og demokratiske samfunn. Disse ”noen” vil som før være alle gode lesere i allmennheten. Det er disse anonyme leserne som utgjør inventaret i det intellektuelle Europas ”Hall of Fame” sammen med de viktige og kjente forfatterne.

Disse anonyme kulturbærerne skal være lese- og skrivekunstens sverddragere, og må ikke fristes til faneflukt i det forførende møtet med twittersk sirenesang. Gi dem da ikke steiner for brød, redaktører i aviser og forlag! Viktige tekster trenger gode lesere for å omdannes fra ting til ånd, slik gode lesere trenger viktige tekster for å dannes fra kjøtt til ånd.