Hvem eller hva bestemmer om man er myndig til å ytre seg i en
offentlighet?
Carl M. Frøland har et kritisk blikk på straffelovens § 185 om
hatefulle ytringer med mer i sin kronikk i Klassekampen 23. april.
Lovtolkningen kan vi nok overlate til juristene, men de sosiale og demokratiske
konsekvensene av en slik lov bør belyses slik Frøland ønsker: Hvem eller hva
bestemmer om man er myndig til å ytre seg i en offentlighet?
For Jürgen Habermas fremstod den borgerlige
offentligheten som et utopisk prosjekt på begynnelsen av 1960-tallet, i og med at det borgerlige språket ekskluderte de uegnede
deltakerne. Disse kan med Immanuel Kants ord beskrives som de som ikke har
funnet veien ut av sin umyndighet gjennom deltakelse i den borgerlige
skriftoffentligheten.
I denne kommer de ikke lett inn, påpeker Habermas. Dette fordi
dannelse og opplysning gjøres til forutsetninger for deltakelse i det
offentlige ordskiftet, samtidig som deltakelse i det offentlige ordskiftet er
en demonstrasjon av den påkrevde dannelse og opplysning i borgerlige samfunn.
Dette etablerer en språklig, sosialt og kulturelt reproduserende
sirkelorden som de færreste i det umyndige utenforskapet klarer å trenge inn i.
Allmennheten får heller uttrykke seg på sitt vulgære vis i medier som fritt
utfolder seg utenfor den patrisiske skriftoffentlighetens moralsk-politiske
murer.
Frølands eksempler viser at kvalifikasjonskravene
for offentlig ytring har sosial klasse som premiss. I den borgerlige
offentlighetstradisjonen bunner slike kvalifikasjonskrav i
frykt og forakt for udannet populisme og «folkelige» uttrykk.
Slike uttrykk har ofte ikke mål om å være mer enn det de er: uttrykk, der formen er saksinnholdet:
«DE LYKKE JEGERNE MÅ BARE SE OG TREKE SUGE RØRET UT AV NAV Å LEVERE INN CANNADA
GOOS JAKKENE Å FLUKSENS PELLE SEG TILBAKE» er uttrykk for borgerlig umyndighet.
En myndig borger kunne ha skrevet «Jeg liker ikke at falske
asylsøkere misbruker våre velferdsordninger» (men ville selvsagt ha avstått av
anstendighetsgrunner). Den riktig anstendige motsetningen finner vi i formuleringen
«Av hensyn til asylinstituttets legitimitet vil asylsøkere som har fått avslag
på sine søknader, raskt returneres».
Det er med andre ord ikke bare populismen som er mer form enn
innhold. Det samme gjelder den dannede, borgerlige ytringskulturen, som mer
fremstår som manerer enn faktorer som fremmer substansielle, kritiske
ytringer.
Det er altså måten man uttrykker seg på, som teller, og
enkelte har hevdet at det er ytringenes form som bør reguleres rettslig. Det
kan vel være en besnærende tanke, om enn ikke så dypt demokratisk fundert.
Det er et åpenbart klassespørsmål om makteliten i politikk og
medier praktiserer moralsk-politiske formkrav til deltakelse i debatt. Om
vulgaritet, det vil si folkelighet, gjøres straffbart, er det også et dypt demokratisk
problem.
Se også "Ad core? Et essay om satire, ytringsfrihet og
toleranse" I Norsklæreren nr. 1/2019.
