”– Til syvende og sist står læreren fritt og alene foran sine elever. Det spørsmål han verken må stille, eller vente å få besvart, er: ”Hva skal jeg gjøre?” […] For som læreren under ingen omstendighet må spørre en annen om dette, må han daglig spørre seg selv og finne svaret i egen handling”. Dette var samfunnsrefseren og skolekritikeren Jens Bjørneboes forgangne, individualistiske lærerideal. Begge er for lengst borte, men fremdeles er lærere ofte idealister i den forstand at de knytter verdiforestillinger til sitt virke.
Idealer kan gjerne være tradisjonsbundne og tilsynelatende tidløse, som den europeiske kulturens greske og jødisk-kristne verdier og dyder. Idealer kan også inngå i en tradisjonsbasert, men fremtidsorientert fremskrittsforestilling. I en slik utvikles våre moralske og materielle vilkår til noe stadig bedre, enten det er gjennom verdensåndens utvikling eller menneskenes produksjon. I skolen regnes uansett tradisjonen og fortiden som betydningsfulle ankerfester og arkimediske orienteringspunkter for vår selvforståelse i nåtiden og blikk mot fremtiden.
Den gode læreren, da og nå
En lederartikkel om norsk skole i Nordlys den 16. desember 2006 ble avsluttet med en indignert dom: ”Vi kan gjerne si det så sterkt som at en skole som ikke tar vare på unger som sliter, skal skamme seg”. Det kan sies sterkere, som i den romerske retoren Quintilians lærebok i retorikk fra ca. 95 e. Kr, Institutio Oratoria. Der står følgende å lese: ”Da Krates såg ein udana elev, gav han læraren hans juling”. Videre at ”mot dei som på grunn av alderen er veike og utsette for urett, bør ingen ha altfor store fridomar”. Det må derfor stilles strenge krav til dem som har ansvar for skole og opplæring, slik lederskribenten i Nordlys og Quintilian gjør.
I Quintilians lærebok formidler den gode læreren kunnskapen til elevene på en klar måte, og hun bruker eksempler som er språklige og moralske forbilder. Elevene lærer av å etterlikne de gode eksemplene, og læreren viser dem også hva hun selv kan prestere innenfor sitt fag. Hennes livsførsel er forbilledlig, og hun viser glede over arbeidet sitt. I møtet med elevene er hun vennlig, men ikke ettergivende, og hun holder disiplin uten å bruke vold.
Elever er av ymse slag, erkjenner den gode læreren. Hun avskriver ingen, men tar hensyn til deres læreforutsetninger. Viljen er oftere til hinder for læring enn evnen, og her har hjemmet et ansvar. Barna må ikke skjemmes bort til latskap og bortforklaringer, men gis arbeidsdisiplin og lyst til å søke kunnskap. Dette kan foreldrene bidra til ved selv å søke kunnskap og velge de beste forbildene for de barna de vil så vel. Om ikke skolen fremholder også dette for foreldrene, vil det være en forsømmelse.
Så blir Quintilian mer kontroversiell for oss, som når han krever at ”den fremste både i talekunst og livsførsle skal vere lærar i tale og handling”, og at de yngste elevene skal få de beste lærerne. Det er de som er lettest å forstå, for ”di dårlegare ein lærar er, di meir uklår vil han vere”. I motsetning til de yngste kan de eldre elevene gjennomskue og verge seg mot dårlige læreres undervisning. Av den beste læreren tilegner elevene seg heller ikke feil og unoter som må plukkes av dem senere. Velg derfor gode skoler, sier forfatteren av dette klassiske pedagogikkverket, og legger til at han aldri ville sende gutten sin dit han blir forsømt. Dette er holdninger som drar noen skillelinjer i debatten om den norske skolen i dag.
Skolen som forskende fellesskap
Skjelnan skole har uttrykt sin visjon i slagordet ”forskende fellesskap”. Dette er et godt uttrykk for en opplæringsvirksomhet, og kollegiet ved skolen har omsatt ordene til praksis under ledelse av min forgjenger Jorunn Fleten. Deres glitrende pedagogiske fellesinnsats ble blant annet lagt til grunn for at skolen kunne bli utvalgt til en av Utdanningsdirektoratets demonstrasjonsskoler i 2003.
Det er etter mitt syn fire hovedretninger i det kompasset som skolen som forskende fellesskap kan orientere virksomheten etter: N for nysgjerrighet, Ø for økonomi, S for samhandling og V for viten. Her er den nysgjerrigheten som driver elevenes læringslyst og lærernes arbeidslyst, en absolutt forutsetning for at skolen skal nå de internasjonale, nasjonale og lokale resultatmålene for læringsutbytte. Videre er det hevet over tvil at økonomien er basis også for den pedagogiske virksomheten, hvis handlingsrom uttrykkes i budsjettet.
Vår måte å utnytte det økonomiske handlingsrommet på, henger også sammen med hvordan vi organiserer oss og vår virksomhet. Samhandling er følgelig et selvsagt premiss for skolens utvikling, sammen med nysgjerrighet og økonomisk basis. Den fjerde hovedretningen som skal ha særlig oppmerksomhet, er lærernes viten og erfaring; kompetanse kreves og utvikles i forskende fellesskap og lærende organisasjoner som både er tradisjonsbaserte og fremtidsorienterte.
Lærere kan ikke være reaksjonære
Hva så med lærerstandens tradisjonelle idealisme, som Jens Bjørneboe viste til innledningsvis? Det er min overbevisning at ingen virkelige idealister kan avvise fremskrittet, og dermed frabe seg vår tids forming av fremtiden gjennom den materielle og moralske utviklingen som skjer omkring oss. Gode lærere kan ikke si nei til samtidens trender, og bare vise til fortiden og døde dyder når de skal lede barna inn i deres fremtid.
I den finske idealisten J. V. Snellmans og den danske presten og skolereformatoren N. F. S. Grundtvigs optimistiske 1800-tallsånd vil jeg derfor fremheve følgende: Barna skal ikke vokse inn i en verden av brustne illusjoner, men være levende og livgivende aktører i vår nåtid som med livslyst erobrer den fremtiden som tilhører dem. Det er det vi skal hjelpe dem med, og gode lærere er nysgjerrige og gjør dette i fellesskap med elevene, i fremskrittsbevisste, forskende fellesskap.
