Kunnskap, moral og lokalt lederskap

Kronikk publisert i Nordlys 12. juli 2008.

En vesentlig forskjell mellom det finske og det norske skolesystemet er at den finske staten legger føringene gjennom nasjonale målsetninger, mens kommunenivået oppfyller disse gjennom et aktivt skoleeierskap.

Forskjell – hvilken forskjell? Her er vi kanskje ved kjernen i den norske skolens problem: Hvem håndhever i praksis ansvaret for at opplæringen til en elev i norsk skole skjer i henhold til det nasjonale læreplanverkets overordnede intensjoner og kompetansemål?

Lærernes kunnskap og moral er avgjørende
Forskning på norsk skole har avdekket flere problematiske forhold som er relevante å betrakte i forhold til finsk skole. Ett av disse er grunnskolelærernes kunnskapsproblem, som gjerne er ledsaget av krav om å forlenge allmennlærerutdanningen til fem år eller krav om å fylle opp ungdomsskolen med universitetsutdannede adjunkter og lektorer.

Der er dog en illusjon å tro at disse adjunktene og lektorene – uansett hvor fagtunge de enn måtte være - i løpet av tre pubertetsurolige ungdomsskoleår skal kunne få på plass det som elevene ikke har lært i løpet av sju grunnleggende årene i barneskolen. Det er arbeidet til lærerne i barneskolen som må fundamentere kunnskapsskolen, og det er følgelig mot disse nøkkelposisjonene kunnskapsinnsatsen må rettes.

Et annet forhold jeg gjerne skulle ha gått nærmere inn på, er yrkesetiske problemer som er å finne som bristende moral hos altfor mange lærere og lektorer på alle nivåer fra barnehage til universitet, men som rektor må jeg her holde tann for tunge. Likevel: Man kan vanskelig bygge en kunnskapsskole på en lærerstand som mangler viktige verktøy, og som heller ikke har arbeidsvilkår til å håndtere hverdagens oppgaver med det faglige trykk og den pedagogiske trygghet som samtidig forventes.

Man må vel ha kunnskap om skolen for å bygge kunnskapsskolen?
Det jeg kan tillate meg å si noe (generelt) om som rektor, er skoleeiers ansvar. I både Finland og Norge har den lokale skoleeier ansvar for at arbeidet i skolene følges opp innenfor en forutsigbar systematikk, og da ikke bare først og fremst gjennom økonomiske rapporteringer, men gjennom jevnlige rapporter om faglige resultater fra den lokale skolen.

I Norge er det i alt for mange tilfeller overlatt til den enkelte lærer først å tolke det nasjonale oppdraget inn i sin egen arbeidssituasjon, og til slutt å evaluere det for seg selv. Dermed kan også det moralske problemet som jeg ikke kan snakke om her, bli prekært i forhold til altfor mange norske elever.

Det er min påstand at norske skoleeiere jevnt over også mangler systemer og kompetanse til å bearbeide og analysere innsats- og resultattall fra egne skoler. Dermed mangler skoleeierne redskaper og innsikt til å fatte beslutninger om inngripen i egne skoler. Dette er høyst betenkelig; må man ikke ha inngående kunnskap om den skolen man eier for å kunne bygge sin del av den nasjonale kunnskapsskolen?

Skoleeiers ansvar
Skal norsk skole svare til internasjonale forventninger, må det utføres et systematisk og målrettet arbeid på kommunenivå som er basert på kunnskap og en felles forpliktende verdiplattform. Det nytter ikke å overlate til hver enkelt skole, rektor eller lærer å ta ansvar for å definere oppgave, tiltak og resultat; å fundere et nasjonalt skolesystem på organisatoriske og personlige tilfeldigheter fremstår ikke umiddelbart som noen genistrek.

På kommunenivå må det i det minste utføres et systematisk læreplanarbeid av en lokal læreplannemnd, der politikere, kompetansemiljøer, foreldre, rektorer og elevene og lærerne og deres organisasjoner deltar. Disse læreplanene skal være juridisk forpliktende dokumenter som kommunale vedtekter er det. Et slikt arbeid må selvsagt samsvare med nasjonale kompetansemål og forventninger om faglige resultater som skoleeier uttrykker.

Med grunnlag i dette lokale styringsinstrumentet kan så arbeidet i de enkelte skolene kartlegges og vurderes – og justeres. Dette krever grunnleggende grep med lav økonomisk innsatsramme, høy gevinst og ingen risiko, i alle fall sammenliknet med dagens situasjon i skolen, der hver enkelt elev deltar med livet som innsats i et sosioøkonomisk forutbestemt lykkespill. Dette fremgår av St. meld. 16 (2006-2007), med klar forventning om endring i den kommunale praksisen.

Uten identitet blir en fremmed for seg selv
Vi trenger ikke se til Finland. Den norske skolen har minst de samme mulighetene og ressursene som den finske. Vi har selv alle de fagvitenskapelige, juridiske og etiske forutsetningene som trenges for å skape den skolen vi mener våre barn og vårt samfunn fortjener. Det den norske skolen mangler i forhold til den finske, er høye, nødvendige og gjensidige forventninger om læreres og elevers arbeidsmoral og selvdisiplin.

Dette er forventninger som ikke bare må stilles til, men også i fullt monn fra en læringsbevisst skoleeier, en stolt lærerstand og et produksjonsbevisst lokalsamfunn som i fellesskap utvikler den lokale skolens kunnskapssyn og verdiplattform.

Først da kan vi vel forvente at norsk skole igjen står frem med en trygg identitet og solid integritet i forhold til sin samfunnsbyggende oppgave – å virkeliggjøre en med historien levende og menneskeforedlende kunnskapsformidling.