Utdanningsnytt.no 6. februar 2017
Kåfjord i Nord-Troms 1991: «Noen
ungdommer samler seg til en grillfest, De snakker om identitet og sine røtter.
Hvorfor er det å være same forbundet med skam? Hvorfor blir ikke vår samiske
bakgrunn snakket om, til tross for at samisk var morsmålet til våre
besteforeldre? Ungdommene følte at denne skjulte identiteten kunne de ikke
fortsette å leve med, de bestemte seg for heller å være stolte av sin
sjøsamiske bakgrunn. Gjennom musikk og kultur ønsket de å snu skam om til
stolthet. Riddu Riđđu festivalen ble dermed startet.»[1]
I
Riddu Riddu-festivalen åpnet scener og sinn for alternative
kulturuttrykk, urfolkenes. Med det løftet festivalen en utdøende sjøsamisk
kultur ut av bortgjemte fjordarmer i Troms og inn i en levende verdenskultur:
sjøsamisk kultur fant sitt tilholdssted i noe større enn den lokale og
nasjonale kulturarven – dens identitet var knyttet til en verdensarv. Gjennom
denne urfolksarven ble også sjøsamene sterkere knyttet til den dominerende
samiske kulturen, som tradisjonelt var dominert av reindriftens økonomi, språk
og kultur, og det med fjellviddene som mytisk domene. Den lille Riddu-sletta ble på 1990-tallet til et axis mundi for urfolksbevissthet og
revitalisering av den sjøsamiske kulturen og identiteten.
II
Nord-Troms er kulturelt sett et
tre stammers møte, hvor den norske kulturen og det norske språket har dominert
over samisk og finsk siden 1930-tallet. I 1993 ratifiserte Norge Europarådets
minoritetsspråkpakt, med virkning fra 1998. Denne omfattet kvensk språk i
tillegg til samisk, og kvensk ble anerkjent som eget språk så sent som i 2005.
Dette inspirerte til nok en kulturell oppvåkning i Nord-Troms og Finnmark,
denne gang blant etterkommerne til de finske tilflytterne som kom til disse
områdene på 1700- og 1800-tallet. Men ikke alle og ikke enhetlig: «I dag regnes
alle med finsk språk- og kulturbakgrunn og deres etterfølgere som har kommet
til Nord-Norge før 1945 som kvener. En del av denne gruppen ønsker å bli omtalt
som finskættet eller etterkommere av finske innvandrere.» [2] Dette
skillet mellom det kvenske og finske griper også inn i læreplanen, og skaper
formell uklarhet om hvilket språk læreplanen gjelder for – finsk, kvensk eller
begge.
III
Hvordan skal man lage – og følge
– en læreplan for et språkfag som ikke uttrykker sikkerhet om hva slags språk og
kultur den skal være læreplan for? Et slikt spørsmål er faglig sett uhørt, men
realiteten er at læreplanen som omfatter språket til etterkommerne av de finske
tilflytterne, er uklar på hvilket språk den omfatter. Planen er fra 2009 og
heter «Finsk som 2. språk», og i alle bestemmelsene for sluttvurdering i faget
(standpunkt, eksamen) bruker Utdanningsdirektoratet konsekvent betegnelsen
«finsk» på det språket som elevene skal vurderes i. Av formålsteksten fremgår
det imidlertid at «[k]vensk har fått status som eget språk og anses ikke lenger
som en dialekt av finsk. Arbeidet med å videreutvikle kvensk og normalisere et
skriftspråk er i gang. Finsk språk har en lang tradisjon i Nord-Norge, og det
har blitt gitt opplæring i språket i flere år.»
Så – får
elevene opplæring i kvensk eller finsk språk når de følger læreplanen «Finsk
som 2. språk»? Og er planen en nasjonal
plan eller en regional plan ettersom bruken av finsk språk knyttes eksklusivt
til Nord-Norge i formålet? Geografisk sett er Opplæringsloven § 2-7 enda mer
restriktiv i sin formulering av hvem som har rett til opplæring i finsk (men
ikke kvensk, ifølge ordlyden): «Når minst tre elevar med kvensk-finsk bakgrunn
ved grunnskolar i Troms og Finnmark krev det, har elevane rett til opplæring i
finsk.»
IV
I læreplanen brukes språkkategoriene
«kvensk» og «finsk» (alene og hver for seg), «kvensk og finsk» og «kvensk eller
finsk». Hvilke(t) språk omfattes så av læreplanen «Finsk som 2. språk» -
kvensk, finsk eller begge?[3] Det
finnes ingen gode kilder for å avklare dette, men Utdanningsdirektoratet angir
følgende: «I 1997 ble det laget en egen læreplan for faget, og året etter fikk
elever med kvensk/norskfinsk bakgrunn i Finnmark og Troms lovfestet rett til
opplæring etter denne læreplanen i kvensk eller
i finsk» (vår utheving).[4] Utdanningsdirektoratet
foretrekker følgelig kategorien «kvensk eller finsk» når det gjelder
kompetansemål under hovedområdene «Språklæring» og «Kommunikasjon». Under
hovedområdet «Kultur, samfunn og litteratur» er det en svak overvekt av «kvensk
og finsk», etterfulgt av «kvensk». Dermed kan læreplanens virkeområde også deles
inn i tre politiske intensjoner –
eleven skal foreta et aktivt språkvalg mellom kvensk og finsk, oppnå forståelse
av kulturelt slektskap mellom kvensk og finsk og utvikle bevissthet om at
kvensk er et eget språk:
1. Et aktivt språkvalg: Elevene skal lære
kvensk eller finsk som andrespråk. Eksempler på slike kompetansemål er at
·
Eleven skal kunne identifisere og bruke ulike
situasjoner for å utvide egne språkferdigheter i finsk eller kvensk (7. trinn)
·
Eleven skal kunne utnytte og vurdere ulike
situasjoner og arbeidsmåter for å lære seg finsk eller kvensk (Vg1)
2. Forståelse av kulturelt slektskap: Elevene
skal lære om forhold som er parallelle og sammenfallende mellom kvensk og finsk
språk og kultur. Eksempler på slike kompetansemål er at
·
Eleven skal kunne utforske lokal kvensk og finsk kultur og vise den
fram gjennom estetiske uttrykk (7. trinn)
·
Eleven skal kunne beskrive finsk og kvensk
bosettingshistorie i Norge og knytte det til samfunns- og språkutvikling i
regionene (Vg1)
3. Bevissthet om kvensk eksklusivitet:
Elevene skal lære at kvensk språk og kultur er selvstendige uttrykksformer, og ikke
varianter av det finske nasjonalspråket og den finske nasjonalkulturen. Eksempler
på slike kompetansemål er at
·
Eleven skal kunne ta del i kvensk og nabolandenes barnekultur gjennom
bruk av ord, bilder, musikk og bevegelse (2. årstrinn)
·
Eleven skal kunne plassere kvensk, finsk og samisk i den
finsk-ugriske språkfamilien og identifisere likheter og ulikheter mellom
kvensk, finsk og samisk (Vg1)
·
Eleven skal kunne beskrive egenarten av kvensk
språk og identifisere likheter og ulikheter mellom finsk og kvensk (Vg2)
En kan for øvrig merke seg at
kompetansemålene under hovedområdet «Kommunikasjon» mangler den samme
adresseringen til kvensk og/eller finsk språk og kultur som finnes under de
andre hovedområdene, og disse målene kunne like gjerne stått i en
norsklæreplan. Slik sett kan det se ut som den norske majoritetskulturen fremdeles
legger premisser for utviklingen av minoritetsspråket kvensk i Norge. Og likeså
det samiske språket, i en frivillig fortsettelse av fornorskningen, men nå med
faglige begrunnelser?
V
Både kvensk og samisk språk og
kultur ble utsatt for den norske statens brutalt systematiske fornorskning fra
1930-tallet av. Samisk kultur og levemåte ble i tillegg truet av de norske
myndighetenes ressursforvaltning. Idealistene bak Riddu Riddu-festivalen kunne derfor være inspirert av den samiske
motstandskampen under og etter striden om utbyggingen av
Alta-Kautokeinovassdraget i 1981. Som et resultat av denne ble Sametinget
grunnlagt i februar 1989, og Sametinget fikk ansvar for samiskopplæringen og læreplanene
i samisk. Men i hvor stor grad gjenspeiles dette i læreplanene? Er læreplanene
i Kunnskapsløftet – Samisk forankret i fornorskningstradisjonen eller i samisk
kultur?
Grunnlaget
for å stille spørsmålet finnes i læreplanene. De preges gjennomgående av det
kunnskapssynet som det jødisk-kristne Vest-Europa overtok fra gresk antikk og
videreutviklingen av denne gjennom romersk og frankisk kultur. Forestillingen
om «det norske» medførte så en nasjonal transformasjon av den vesteuropeiske
kulturkretsens kunnskapssyn, opplysningsideer og skoletilbud. Det lar seg
tydelig lese av for eksempel norsklæreplanen. Denne nasjonale innretningen
ligger samtidig til grunn for den fornorskningen som det stadig mer
velutviklede skolesystemet effektuerte på 1900-tallet.
Det er
forbausende få kompetansemål som er forskjellige fra norsklæreplanen og unike
for samisk som første- og andrespråk på videregående nivå, med tanke på den
historiske og kulturelle avstanden det er mellom norsk og samisk.
Kompetansemålene om retorikk lener seg åpenbart på den europeiske utviklingen
av antikkens overtalelses- og overbevisningskunst. Står samisk retorikk på egne
ben i den samme tradisjonen, eller forutsetter opplæringen i retorikk i
samiskfagene en fornorskning her?
Videre er den
europeiske kulturkretsen dominert av skriftlige kilder, og skjønnlitteraturen
ble en spydspiss for formidling av ideer og endringer i samfunnsutviklingen.
Dette gjorde litteraturhistorie til en viktig gren for kulturell
selvforståelse. Men kan dette sies å være relevant for samisk kultur, hvor den
litterære skrifttradisjonen knapt er hundre år gammel og bare rommer en
håndfull betydningsfulle tekster fra de første femti årene? Har også
læreplanens kompetansemål om samisk litteraturhistorie fornorskningen som
premiss? Det kan faktisk se ut som om det bare er tre kompetansemål i faget
Samisk som førstespråk som med tyngde er eksklusivt rettet mot samisk kultur:
·
Eleven skal kunne beskrive ulike sagn- og
eventyrvarianter og gi eksempler på spor av kulturutveksling i sagn og eventyr
fra noen andre folkegrupper (Vg1)
·
Eleven skal kunne gjøre rede for
joiketradisjonen og joikens status, verdi og situasjonen før og nå (Vg2)
·
Eleven skal kunne gjøre rede for samisk
fortellertradisjon og sammenligne med noen andre urfolks fortellertradisjon
(Vg3)
VI
Med tanke på at
identitetsbegrepet tradisjonelt forutsetter en forestilling om språklig og
kulturell enhet, stedstilhørighet og felles referanser i historien, har det
samiske språkets konservatorer og utviklere åpenbart kommet lengre enn det
kvenske språkets. Det synes likevel fremdeles å ligge en stor oppgave foran
Kunnskapsdepartementet/Utdanningsdirektoratet og Sametinget å sikre at
opplæringen i både kvensk og samisk utvikles med forankring i en kultur og
tradisjon som følger samfunnsutviklingen gjennom historien. Opplæringen må
samtidig gis i henhold til didaktiske og faglige kvalitetskrav som også
tilfredsstiller forventninger om at språkene skal være levende, det vil si i
bruk i den daglige sosiale og økonomiske samhandlingen som mennesker står i.
Sametingets
læreplanansvar gir en kulturell forankring av de forskriftene som skal gjelde
for opplæringen i samisk språk, og forvaltningen av det samiske språket er
derigjennom blitt institusjonalisert. En tilsvarende institusjonalisering kunne
styrket minoritetsspråket kvensk, men ut fra foreliggende læreplan synes ikke
Utdanningsdirektoratet å være riktig adresse. Formålsteksten i gjeldende
læreplan og teksten i opplæringsloven peker i så måte heller på fylkesmennene i
Troms og Finnmark, de samme to fylkeskommunene og kommuner i disse fylkene.
Det synes
videre fornuftig å skille kvensk og finsk helt fra hverandre i opplæringssammenheng.
Det vil kunne gi en langt mer enhetlig opplæring enn det dagens læreplan legger
til rette for. Det vil også bedre kunne synliggjøre kvensk som minoritetsspråk uten
førstespråkbrukere i skolepliktig alder, og det særskilte behovet for
læringsressurser som det kvenske språket har. Kontrasten til situasjonen for
det finske språket kunne knapt vært større, ettersom finsk er et levende
nasjonalspråk med 5,5 millioner brukere og sterke institusjoner i ryggen.
[2] http://www.kvenskinstitutt.no/kvener/nasjonale-minoriterer/ Kvensk institutt
angir at kan være 10-15000 personer med finsk språk og kulturbakgrunn, og at et
sted mellom to og åtte tusen av disse snakker det kvenske eller finske språket.
Det angis ikke hvor mange av disse som er kvensktalende, og ingen av dem antas
å ha kvensk som førstespråk.
[3] Det fremgår ikke av læreplanen eller
opplæringsloven at det foreligger et slikt valg. Fylkesmennene i Troms og
Finnmark informerer om en slik valgmulighet uten å oppgi kilde for
bestemmelsen.
